Gå til hovedinnhold

Würmstuggu-året 2021

 


Det er på tide med en oppsummering av Würmstuggu-året 2021. Redaksjonen har vært svært produktiv dette året. Det har faktisk blitt over 140 innlegg. Det er ny rekord. Vi har imidlertid vært bannlyst av Zuckerberg-imperiet (uten at vi vet hvorfor), så all deling av innlegg på Facebook har måttet gå via Tumblr.


Vi startet januar med en oppsummering av antirasismeåret 2020. Deretter kom en omtale av et par Morgan Kane-romaner samt en bok om inkarnasjonsdogmet i kristendommen. Så kom en artikkel om ytringsfrihetens skadevirkninger. Vi publiserte også en en liten sak om biskop Remigius, som døpte kong Klodvig I og innlemmet frankerne i den romersk katolske kirke. 17. januar publiserte vi et pikant leserinnlegg fra Svolvær naturistforening og omtaler av bøker av Patrick Deneen og Erland Kiøsterud. Federico Garcia Lorca er en av redaksjonens favorittdramatikere, så et par av hans skuespill fant vi også tid til å omtale i årets kaldeste måned. Det var også i januar vi publiserte et leserinnlegg fra en «Bekymret forelder (44) som var bekymret for transfobisk hatpropaganda i skolebibliotekene. Dette ble det mest leste innlegget i 2021. Dette innlegget ble faktisk startskuddet til en aldri så liten debatt, for noen dager etterpå mottok vi et brev fra en leser som satte spørsmålstegn ved eksistensen av skolebiblioteker overhode. I januar kom også årets første dikt, «Nakensjokk» og første del av Håkon D. Myhres monumentale artikkelserie «Det politiske landskapet korrekt forklart». Vi avsluttet måneden med en kunststuggu om Ilja Repins portrett av Aleksander Kerenskij og maleriet «Negresse».


Februar startet vi med en imøtegåelse av MIFF og Conrad Myrlands absurde anklager om antisemittisme i NRK. Deretter markerte vi tiårsdagen for Gary Moores bortgang. Vi anmeldte også en av en novellesamling av Kjell Askildsen og vi publiserte et dikt, før vi satte i gang med en ny artikkelserie, denne fra redaktør Dalbergs hånd, om Nordahl Griegs tidsskrift «Veien Frem». Februar måned ble avsluttet med en «Vise om tiden som kommer».


I mars kom årets første omtale av Bonelli-tegneserier. Først anmeldte vi Tex Willer og det første nummeret av Giancarlo Berardis Julia Kendall, så fulgte vi opp med en anmeldelse av Ken Parker, også av Berardi, i slutten av måneden. Vi sørget over Per Kleppes bortgang, og vi publiserte et par dikt hvorav «Knitringa i nattestilla» nok var det som vakte mest begeistring. Håkon Myhre fortsatte sin serie om det politiske landskapet og startet en ny spalte, «Kjappe tanker». Først ut der var noen tanker om Marcuse, toleranse og Gina Carano. Vi avrundet mars med en enda en omtale av Tex Willer.


I april fikk vi enda et par «Kjappe tanker», en om det sosiale mennesket, og en om frigjøringskunnskapskrisen. Myhre skrev enda en artikkel om det politiske landskapet, og redaktør Dalberg anmeldte et par bøker av Louis Masterson samt mer Tex Willer. Vi publiserte også en anmeldelse av Ross Douthats bok om pave Frans’ episkopat, To Change the Church. Dessuten kom det er par dikt til fra redaktørens hånd. («Tonen» ble særlig omfavnet av publikum.)


I mai markerte vi et par merkedager, frigjøringsdagen og grunnlovsdagen. Myhre turet frem med sin serie om det politiske landskapet, mens Dalberg gjennomførte en liveblogging fra Jon Fosses trilogi («Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd»). Ellers fant vi også plass til omtaler av Tex Willer og Ken Parker, samt Thomas Sowell og Louis Masterson. Vi delte også noen «sjokktips» og svarte på spørsmål fra leserne


I juni markerte vi Jurij Andropovs fødselsdag og feiret keiser Theodosius’ kjærlighet. Vi anmeldte Tex Willer, Ken Parker og en antologi med fransk absurdisme, og vi omtalte et par diktsamlinger. Dette skulle vise seg å bli litt av en trend her i Würmstuggu, for det ble etterhvert ganske mange anmeldelser av lyrikkutgivelser dette året. Vi publiserte også diktene «Togna i naturen» og «Kva slags fridom får du».


Juli startet med litt motestoff, etterfulgt av noen bokomtaler, før Myhre avsluttet sin artikkelserie om det politiske landskapet. Vi omtalte et par Morgan Kane-romaner og et nytt Tex Willer, og vi besvarte et leserbrev fra en Vål’enga-supporter i førtiåra som etterlyste mer stoff om sex, kropp og klasseforskjeller i det moderne Norge. Vi kom med et par sjokktips til, og vi markerte Dag Solstads 80-årsdag og Olav den helliges dødsdag. Vi publiserte også et par dikt, et av Joe Biden og et av redaktør Dalberg. Dalberg slengte seg også inn i den store debatten om rasehets i NRK.


I august kom det ikke mer enn tre innlegg. Vi anmeldte diktsamlinger av Jan Jakob Tønseth og Hans Petter Blad samt tungrockbandet Helloweens siste plateutgivelse. Det ble selvfølgelig mer Tex Willer og Ken Parker, og Håkon Myhre skrev endelig sin omtale av bind 2 av Alexis de Tocquevilles verk om det amerikanske demokratiet, hele to år etter at han skrev om bind 1.


Vi startet september med «Råd til Joe Biden» signert den formidable J.K. Baltzersen. Håkon Myhre fulgte opp med en anmeldelse av klassikeren «The Quest For Community» av Robert Nisbet. Redaktør Dalberg leverte ytterligere et par anmeldelser av diktsamlinger av H.P. Blad og J.J. Tønseth. Denne måneden feiret Würmstuggu ti år, og i den anledning ble det både spørsmålsrunder (en med Dalberg og en med Myhre) og «En ode til tiårsjubilanten». Vi anmeldte mer Tex og flere diktsamlinger, blant annet av Sumaya Jirde Ali og Kristian Bergquist. Vi markerte 50-årsdagen til prinsesse Märtha Louise og 20-årsdagen for terrorangrepene 11. september 2001. Vi introduserte også vår nye medarbeider, filmredaktør Kay Olssen for våre lesere. Hans glitrende essay om nylig avdøde Petter Vennerød ble faktisk et av årets mest leste innlegg. 


I oktober oppdaget redaktør Dalberg poeten Ulrik Farestad, og skrev sporenstreks en betingelsesløs anbefaling av hans diktsamling «En hvithai i Venezia». Et par uker senere kom en anmeldelse av «Sangen og katastrofen» av samme forfatter og Eirik Røkkums glimrende gjendiktning av The Waste Land. Dalberg anmeldte også mindre interessante lyrikkutgivelser av Amanda Gorman, Lukas Rotevatn, Eiliv Grue og Sindre Andersen. I forbindelse med Lars Vilks død publiserte vi en artikkel om nyhetsmedienes beklagelige frykt for å provosere islamister. Denne ble en av årets mest leste. Håkon Myhre leverte et bokessay om raseteori, seksualitet og andre konfliktlinjer i vår høyspente tid, og vi markerte 6024-årsdagen for verdens skapelse. Ellers ble det anmeldelser av både Tex Willer og Negro Romance, samt et kritisk leserinnlegg fra en bekymret, pensjonert skolemann. Det ble også plass til litt motestoff denne måneden.


November ble sparket i gang med enda en anmeldelse av en årgangstegneserie, «Is This Tomorrow: America Under Communism» fra 1947, der bla.a. Charles Scultz medvirker. Vi anmeldte også den fremragende romanen «Gjenferdet av Alexander Wolf» av Gajto Gazdanov og mindre interessante diktsamlinger av Hans Anton Grønskag og Erlend Wichne. Ellers ble det selvfølgelig mer Tex og enda et leserinnlegg fra «Pensjonert skolemann», denne gang om den moderne antirasistiske bevegelse. Vi mottok også et innlegg fra en rasebevisst samfunnsdebattant som mente at bananimport må forbys for å få bukt med rasismen i samfunnet.


Desember gikk hovedsakelig med til Julestuggu, Würmstuggus julekalender, der vi i år presenterte kommunistledere gjennom de siste hundre år. Men vi publiserte også enda et kritisk leserbrev fra «Pensjonert skolemann» samt anmeldelser av bøker av Orlando Figes, Terje Thorsen og Frank Eriksen. Morten Claussen og Cornelius Jekhellns diktsamlinger fra 2015 ble også anmeldt. 


Dette var Würmstuggu-året 2021 oppsummert. Vi takker for oppmerksomheten. Vi skal gjøre alt som står i vår makt for å tilfredsstille våre lesere i 2022.



Foto: Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib