Da kommunistene tok Amerika

 

Is This Tomorrow: America Under Communism

Manus: F. Robert Edman og Francis McGrade

Tegninger: Charles M. Schulz m.fl

Catechetical Guild Educational Society, 1947

Her om dagen ble jeg på en av de internettbaserte sosiale plattformene jeg frekventerer, gjort oppmerksom på den amerikanske tegneserieutgivelsen Is This Tomorrow fra 1947. De som følger denne bloggen vet at jeg i utgangspunktet er interessert i kuriøse tegneserieutgivelser fra forgangen tid (se f.eks. vår omtale av Negro Romance) og når det i tillegg ble opplyst at selveste Charles Schulz, mannen bak Peanuts (Knøttene) er en av tegnerne, var ikke veien lang til den eminente nettsiden Comic Book Plus, som faktisk viste seg å ha den i sitt virtuelle bibliotek.

Det er selvfølgelig ikke bare Schulz’ rolle som gjør dette til en interessant utgivelse, også tematikken og den historiske konteksten gjør dette heftet til et historisk dokument det er vel verdt å bruke en halvtime på å lese om man interesserer seg for den slags.

Serien beskriver et scenario der det amerikanske kommunistpartiet gjennom manipulasjon, bedrag, fabrikerte kriser og kontroll over ulike organisasjoner manøvrerer seg frem til en maktposisjon som gjør dem i stand til gradvis å etablere et diktatur etter sovjetisk mønster, alt sammen etter ordre fra Sovjetunionen, selvfølgelig. 

Serien ble som sagt utgitt i 1947 av det katolske Catechetical Guild Educational Society. Dette var året da den antikommunistiske offensiven begynte for alvor i Amerika. Harry Truman utstedte sin presidentordre 9835, undersøkelser av kommunistiske sympatier blant folk i medie- og underholdningsbransjen kom i gang, og filmer med en tydelig antikommunistisk tendens begynte å strømme ut fra Hollywoods filmstudioer. Man må gjerne kalle Is This Tomorrow hysterisk propaganda, men frykten for kommunistiske konspirasjoner hadde rot i virkeligheten. Mange i Vesten var rystet av hendelsene i Øst-Europa, der sosialistiske ettpartistater ble etablert på løpende bånd nettopp disse årene. Forestillingen om at demokratiske forfatninger og institusjoner skulle utgjøre noe uoverstigelig hinder mot kommunistisk maktovertagelse, hadde ennå ikke festet seg - med god grunn, for det tsjekkoslovakiske demokratiets fall lå fortsatt flere måneder frem i tid. Selvfølgelig stod ikke De forente stater i noen overhengende fare for å bli overtatt av kommunistpartiet, som på denne tiden hadde ca 75 000 medlemmer (i forordet står det 85 000), beskyttet som det var av hav på begge sider, og med antikommunistiske naboer i nord og sør, men det er et historisk faktum at ingen av de kommunistpartiene som inntil da hadde grepet makten i Europa, var utpregede massepartier.

Selv om historien åpenbart er laget for å skape frykt for kommunismen, inneholder den ingen elementer som ikke bygger på historiske hendelser, enten i Russland eller i de nye folkedemokratiene. Dette er ganske enkelt ikke overdrevet skrekkpropaganda, men en ganske moderat fortelling om det en kan forvente fra et regime ledet av et Moskva-tro kommunistparti: hungersnød, terror, angiveri, forsøk på å skape konflikt mellom ulike befolkningsgrupper, angrep på religion, forfølgelse av indre fiender (katolikker i dette tilfellet), tilsidesettelse av grunnlovsprinsipper og demokratiske regler, infiltrasjon av offentlige institusjoner, nasjonalisering av næringslivet, opprettelse av konsentrasjonsleirer osv. På siste side dør diktatoren, Jones, av et hjerteinfarkt under en feiring av det nye regimets triumfer. Men hans nestkommanderende, Smith, beroliger de tilstedeværende journalistene og kunngjør at han vil ta over lederskapet, og at «communism does not depend om any one man - it is an idea of government which plans to rule the world».

I tråd med datidens kutyme ble ikke opphavsmennene kreditert, men både Schulz selv og hans biograf, David Michaelis, har bekreftet at Schulz faktisk utførte deler av tegnearbeidet på denne serien. Det er imidlertid vanskelig å identifisere hvilke sider Schulz har arbeidet på, for denne tegneserien er utført i en realistisk stil som er langt unna det vi vanligvis forbinder med Schulz. Dessuten er det etter hva jeg kan se tre forskjellige tegnere som har arbeidet på denne serien. Den første tredelen er den suverent best tegnede, ja, jeg vil si at kvaliteten der er fullt på høyde med det beste som ble produsert av seriehefter på 1940-tallet. Den siste delen er også godt tegnet, om enn ikke like godt som første del. Midtpartiet, derimot, er mye mer primitivt tegnet, enklere, stivere. Hvem av dem som er Schulz aner jeg ikke, men uten å vite noe som helst om hans arbeider før Peanuts, er jeg villig til å tippe at det er han som har tegnet midtpartiet. De to andre synes å være for rutinerte innenfor den realistiske stilen til å ha en 50 år lang karriere med en «enkelt» tegnet humorstripe foran seg. 

Ifølge Comic Book Plus er det F. Robert Edman og Francis McGrade som har skrevet manuskriptet. Om disse vet jeg ingenting, men spør du meg, har de gjort en god jobb på akkurat denne tegneserien. Balansen mellom tekst og bilder er god, og det skjer noe interessant på hver eneste side. Det kan man ikke akkurat si om alle tegneserier fra 1940-årene, i hvert fall ikke de som er laget med didaktiske hensikter.

Jeg synes dette var en interessant tegneserie som gir et godt bilde av det politiske klimaet ved inngangen til den kalde krigen. Den er håndverksmessig godt utført, og den anskueliggjør kommunismens farer på en lettfattelig måte. Dessuten har vi her å gjøre med et tidlig arbeid av en av det 20. århundrets mest bejublede serieskapere. Selv venstreradikalere som har for vane å bli krenket over antikommunistisk propaganda, oppfordres herved til å legge fra seg whataboutismene sine vedrørende USA en halvtimes tid og lese gjennom denne historisk signifikante tegneserien. Den kan leses her.