Würmstuggu

  Fra en annen virkelighet Gunvor Hofmo Gyldendal, 1948 Jeg har en tid gått rundt og tenkt at jeg burde gjøre meg litt kjent med Gunvor Hofmos forfatterskap. Hun regnes jo som en av de store stemmene i norsk etterkrigspoesi, men min kjennskap til henne har vært begrenset til noen få dikt samt noen biografiske detaljer. Derfor satte jeg meg i går ned for å lese Hofmos andre dikssamling, Fra en annen virkelighet, fra 1948. Boken inneholder 33 dikt, som dels er skrevet i tradisjonell, bunden form, og dels i moderne, frie vers. Hofmo har med andre ord ett ben i en eldgammel, ærverdig poetisk tradisjon, og ett i det som skulle bli den litterære ørkenen norsk lyrikk er idag. Samlingen er delt inn i fire avdelinger. Den første består av 14 dikt, de fleste ganske korte - en til to sider - og det syv sider lange «Ungdom». De aller fleste titlene på diktene avsluttes med en ellipse, uten at det er lett å bli klok på hva meningen med ellipsen er. I åpningsdiktet, «Ønsket», settes tonen...

  Duino-elegiar Rainer Maria Rilke Attdikta av Jon Fosse Samlaget, 2022 No har eg nett lese Rainer Marie Rilkes diksamling - eller kan hende ein lyt seie lange dikt - Duino-elegiar i Jon Fosses attdikting. To gonger har eg lese boka: fyrst langsamt og grundig, så raskt og intuitivt. Eg trur båe måtar har noko for seg, særleg med tanke på at eg har lese boka før, men då i attdiktinga til Åsmund Bjørnstad. Førre gongen var i desember 2020, og då utløyste gjennomlesnga ei bokmelding . I den bokmeldinga ser eg no at eg skriv at eg las boka «for et par år siden». Totalt sett har eg altså lese Duino-elegiar fire gonger. Og framleis er ikkje boka lett å få tak på. Ho inneheld ti «elegiar» (som eg antek ber dette namnet meir fordi dei formelt står i tradisjonen etter den klassiske verseforma elegi , enn at dei har innhald som er «elegisk» i den kvardagslege tydinga av ordet), men eigentleg er det snakk om eit langt dikt med kompleks tematikk og eit omfattande, men einheitleg system...

  Orfeudike Johann Grip Exiztens Forlag, 2025 I sin nye diktsamling Orfeudike tar Johann Grip utgangspunkt i myten om Orfevs og Evrydike og forsøker å sette ord på forhold knyttet til døden, adskillelse, erindring og kjærlighet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Myten om Orfevs og Evrydike er et mye brukt motiv i litteraturen, og kanskje særlig i lyrikken. Vi har tidligere omtalt Oddbjørn Birkelands diktsamling Evrydike snur , og vi har anmeldt Rainer Maria Rilke-samlingen Jeg klinger ved timens berøring , som inneholder flere av Rilkes Orfevs-elegier. Av disse to står Orfeudike nærmest Birkelands bok. Men grip har skrevet en mer interessant og tematisk rikere bok. Grip holder seg strengt til konvensjonene vi forbinder med norsk samtidslyrikk. Han skriver korte tekster som til sammen utgjør en tematisk enhet. Bruken av skilletegn er minimal, og linjeskiftene er...

  Vi er bønnene som Gud ber Jon Ståle Ritland Bonnier, 2025 Leserne vil muligens interessere seg for hva jeg mener om den nye diktsamlingen til Jon Ståle Ritland. Boken har tittelen Vi er bønnene som Gud ber , er den syvende diktsamlingen fra Ritlands hånd. Som tittelen antyder, er dette en svært pretensiøs bok. De noen og førti diktene er i hovedsak forsøk på å demonstrere sammenhengen mellom det vitenskapelige og det metafysiske. Så originalt! Så dypsindig! Det blir mye om maneter, mikroorganismer, arvestoff, vegetasjon og selvsagt Gud. Ritlands Gud er en svært abstrakt størrelse hvis funksjon er å skape «undring» og «overraskende tankesprang» hos leseren. Ritland skriver prosanær lyrikk uten skilletegn og store bokstaver (unntatt i egennavn). Noen ganger har han «overraskende» linjeskift, og rett som det er slår han til med bokstavrim. Diktene er konvensjonelle i form og dessuten ikke særlig originale i innhold. Man kan si at naturvitenskapslyrikken blir litt snever i bill...

  Så kler vi av meg June Kittelsen Flamme Forlag, 2025 I kveld har jeg brukt noe av min tid på å lese debutant June Kittelsens diktsamling Så kler vi av meg . Det lyriske subjektet er en ung kvinne som sliter mentalt etter å ha hatt en traumatisk seksuell opplevelse 14 år gammel. Tekstene, i hovedsak ganske korte dikt, handler om omstendighetene rundt og konsekvensene av det dikter-jeget oppfatter som et seksuelt overgrep. Vi får vite at forholdet er blitt politianmeldt - uten hell, for i prologen blir leseren presentert for utdrag fra statsadvokatens henleggelsesbeslutning. I tillegg får vi et vitnesbyrd fra den anmeldte, 18 år gamle gutten.  Resten av boken er et mentalt portrett av et sensitivt sinn som sliter med å forholde seg til andre og seg selv etter den traumatiske ungdomsopplevelsen. Hun føler seg ubeskyttet, sårbar, naken, og fremmedgjort fra sin egen kropp. Som hun sier: «dialogen med mitt eget underliv / er avbrutt». Hun skyr menneskelig nærhet og vil være ...

  På klare netter ser vi opp Lars Olai Lillehagen Tiden, 2025 Bokens omslag kunngjør tittelen (På klare netter ser vi opp) og forfatterens navn (Lars Olai Lillehagen), genre (dikt) samt forlaget (Tiden) med hvite bokstaver på en ubestemmelig monokrom bakgrunn som jeg vil si er en slags mørk fiolett, men som like gjerne kan være svart eller mørkegrått (for mine øyne er ikke de beste til å oppfatte nyanser når farven er mørk nok) kun ornamentert med tre tynne, hvite streker som sammen utgjør et mønster som kan minne om en stilisert fremstilling av bølger. Baksiden inneholder et sitat fra boken (side 41): «Vi kan bare forestille oss hvordan / trærne oppfører seg på bunnen av et mykt tjern.» (Det er imidlertid modifisert sitat, for inne i boken er denne setningen gjengitt over to linjer, ikke én, og som alle vet er linjeskiftene i dikt av aller største viktighet.) Som et slags motto for samlingen siterer Lillehagen et dikt av Robert Lax, som i forfatterens egen gjendiktning består ...

  Repovuosi/Reveår M. Seppola Simonsen Flamme Forlag, 2025 Ettersom jeg har anmeldt de to første diktsamlingene til M. Seppola Simonsen, Hjerteskog/Sydänmettä og Den tredje , syntes jeg det var rett og rimelig å ta en nærmere kikk på hennes nye diktsamling Reposuovi/Reveår da jeg da kom over den i hyllen for ny lyrikk ved mitt lokale bibliotek i går. Nå har jeg lest ferdig boken, og jeg har begynt å vurdere om jeg skal gå til det skritt å skrive en anmeldelse av boken. Men jeg er usikker, for jeg har begrenset med tid i mitt hektiske forstadsliv, og Würmstuggu har dempet sitt fokus på ny norsk lyrikk den siste tiden. Dessuten gjorde ikke boken spesielt sterkt inntrykk på meg.  For Simonsen har skrevet en svært konvensjonell diktsamling, både med hensyn til form og tematikk. Hun skriver korte linjer uten versaler og skilletegn, og hun benytter hverken rim eller fast rytme i tekstene. Det er i grunnen fragmentert prosa, trygt plassert i den modernistiske etterkrigstradisjonen. ...

  Lyrikkredaksjonen i full sving. Helt siden starten i 2011 har nyskrevet lyrikk vært en del av «Würmstuggu-pakka», selv om det godt kan ta måneder eller sågar år mellom hver gang vi publiserer original lyrikk her i stuggu. 2025 har vært et unntak i så måte, for så langt i år har vi publisert hele 26 dikt. Særlig på høstparten har det vært stor aktivitet i lyrikkredaksjonen. Der har det blitt produsert dikt på løpende bånd, og bare i perioden september til desember har vi publisert 22 dikt. Tematisk har de stor spennvidde, for det er dikt om hevn, nostalgi, erotikk, erindring, sjøfart, nakenhet, politikk, kjærlighet, LP-plater, historie og mye mer. Og da snakker vi ikke om det som ligger mellom linjene. Kvaliteten på diktene har også vært høyere enn vanlig i år. Årets første dikt kom i april: «Ein rask visitt» er en sonett om sansning og erindring. Dette er trolig et av årets beste dikt. I mai fulgte vi opp med «Vrengt, jakken er vrengt» . Juliheten brakte med seg diktet «Sjøman...

  Det er nå et halvt år siden forrige Lyrikkstuggu , og det er atter på tide å orientere våre lesere om hvilke diktsamlinger vi har anmeldt siden da. 2025 har vært et år med færre lyrikkanmeldelser enn vanlig, og særlig vårt fokus på nye utgivelser har måttet vike for bøker fra førti- og femtiårene. I juli anmeldte vi intet mindre enn to diktsamlinger av Jens Bjørneboe. Vi begynte med debutboken hans, Dikt , fra 1951, og fulgte opp med hans andre diktsamling, Ariadne , fra 1953. Begge bøkene fikk en solid tommel opp fra vår anmelder. Samme måned anmeldte vi også Sumaya Jirde Alis debutsamling Kvinner som hater menn fra 2017. «Det var da en særdeles uoriginal tittel,» tenker De kanskje, og det har De selvfølgelig helt rett i, men om de lurer på hva vår anmelder mente om frøken Alis skriverier om rase, seksualitet og følelser, må de nesten lese anmeldelsen selv.    I oktober anmeldte vi Casper André Luggs nye bok Tilhørighetstersklene . «Litterær impresjonisme e...

  Alboin og hans menn inntar i Pavia. I år feirer Würmstuggus julekalender statsmakten, vårt vern mot lovløshet og barbari, og især dens overhoder. Vi tar for oss konger og keisere (og kanskje en og annen dronning) gjennom 25 århundrer. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem. Luke 16: Alboin Langobardernes Konung Alboin, Fredsstifter och Stridsman sörgede aldrig over Roms fall. Han tok sig dithen med sine Horder Foraaret fem-ni-og-seksti. Ein storm af sverd och spyd  feide over Italiens Land Han erövrade By efter By, Til själv Milan var tvungen i Kne. Fyrst i Pavia kämpfde de imod. Med udsögt List och megen Magt  tvang Langobarderkonung Alboin  under sig Romernes fagre Land og kastede Keiser Justins Menn derud. I tretten Aar han styrde i Italien før Fiender kom sammen och bestemte at ta den gamle Konung af Dage. Med sig hadde de Rosamund, hans viv. Me...

  Fredrik spiller fløyte. I år feirer Würmstuggus julekalender statsmakten, vårt vern mot lovløshet og barbari, og især dens overhoder. Vi tar for oss konger og keisere (og kanskje en og annen dronning) gjennom 25 århundrer. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem. Luke 4: Fredrik den store Jeg var på en bar i Berlin med en hore. Hun så ikke ut, men var vennlig og blid. Hun spurte: «Hva vet du om Fredrik den store?» Jeg sa: «Ikke stort, men han var et geni på slagmarken, mesterlig som Bonaparte. Han gjorde sin plikt, men hans tanke var fri og dessuten satte han Preussen på kartet. En elsker av diktning og filosofi, en talsmann for religiøs toleranse. Opplysningsideer og frimureri og strid - alltid strid for en tysk renessanse var grunnlaget for Fredriks ideologi.» Venninnen min sa: «Du vet nok. Gi meg spenn, så kjøper jeg øl til oss begge igjen.» Illustrasjon: Adolph Menz...

Foto: Karl Ragnar Gjertsen (modifisert)   Sjå! Graset attmed stabburet er grått. Eg sver at det var friskt og grønt i går. Kva er det som har ramma det så brått? Men sjå! Der ligg ein livlaus saueskrott. Ho må ha ete graset og blitt sjuk.  Eg ottast at ho ikkje er åleine, at flere ligg omkring med svollen buk og opne sår som blottlegg kjevebeinet. Kva sjukdom har forgifta gras og fe? Er dette kosmisk rettferd, straff frå Han som Loven kjem frå? Hjelper det å be? Kan presteskapet frelse folk og land med bønn om nåde? Måtte dette skje? Det overgår all menneskeleg forstand.

  Jeg skyller såpevann fra hud og hår og skrur av kranen, drar et håndkle frem og tørker ansikt, torso, hår og lem før jeg tar for meg føtter, rumpe, lår. Så dekker jeg min nakne kropp med klær. Først undertøy, så skjorte, bukser, sokker. Et ytterst adekvat antrekk, for pokker!  I dette kan jeg møte all slags vær! 

  Eit steinkast unna plassen eg vaks opp finst framleis leivningar frå forne år.  Bak hestehagen, rett der trea står, finst rester av ein spinkel skamslått kropp om du grev litt i jorda. Gamle spor av noko som eg vonar er forbi, ei hardhendt verd gøymt bak ein mur av tid, då menn’ska levde utan skrivne ord. Der er’kje meir enn bein igjen av ho, pluss smykke som ho bar og andre ting ho fekk med seg i grava. Me let jenta få ligge der ho ligg. Det finst ei ro rundt grava, som smyg kvilande omkring.  På døden har eg alltid gått og venta.

  Hvor vinden blåser, ser jeg tydelig nå, for trærne kneler dypt mot øst i blåsten  og skyene er hurtige og grå. Selv hutrer jeg i ettermiddagsfrosten. Det er på tide å begynne gå den siste biten hjem, først over jordet, og siden, langs det gamle traktorsporet. Mitt hus er ikke vakkert, det er så, men vær og vind, det tåler det, for jeg vedlikeholder hjemmet mitt med flid. Materiens svartebok er kjent for meg. Man fryser ikke i mitt hjem. Å nei! Der kan man være naken vinterstid, om vær og bolig er i bitter strid. Illustrasjon: Jean-François Millet

  Jeg har tidligere anmeldt Jens Bjørneboes to første diktsamlinger, Dikt og Ariadne , så i går aften bestemte jeg meg for å lese gjennom hans tredje diktsamling Den store by fra 1958, for muligens å skrive en anmeldelse av boken. Det ble delvis et gjensyn med dikt jeg kjenner temmelig godt fra før og samtidig et møte med tekster  som fremstod helt nye for meg, noe som kan skyldes at jeg muligens aldri har lest boken fra begynnelse til slutt før. Selv om jeg fremdeles har boken friskt i minne - det er ikke mer enn et døgn siden jeg leste den - er jeg likevel i tvil om jeg skal anmelde den. Dette har flere årsaker jeg ikke vil gå inn på her, men jeg kan godt dele noen av de tankene jeg gjorde meg under lesningen.  Boken er kort, bare om lag 50 sider fordelt på 15 dikt, hvorav det siste, lange diktet som har gitt samlingen sitt navn, består av 12 «sanger». Dette er også det minst interessante diktet, både på grunn av den abstrakte tematikken og den løse formen. Ikke over...

  En siste rest av ren forstand,  en dråpe kun, er alt han har. For det å holde tanken klar er ikke lett for denne mann. Han hører dine ord, men de forandrer mening i hans sinn. Der inne blåser det en vind. Ut fyker alt hans grubleri. Det tyter ut i språklig form av mannens munn, ja uten stans, og uten merkbar relevans, men patosen er helt enorm. For krenkelsene står i kø, og anklagene kastes blindt. Hans tankerekkers labyrint er kronglete og mørkerød. Han sier «idiot!», «fascist!» og ergres over umoral. Han hevder folkets tribunal vi gi ham rett, ja, ganske visst. I alle fall om noen år, når fremskrittet har nådd sitt mål og heksene er brent på bål,  og alle går med lilla hår. Han tolker luften i sitt sinn, fra øregang til øregang. en hviskende, innstendig sang,  som byr ham se, men gjør ham blind.