Würmstuggu

  Snart er Julestuggu tilbake. Fredag sparker vi i gang årets julekalender, den fjerde siden vi startet denne tradisjonen i 2020. Det første året handlet den om pophits , i 2021 handlet den om ledende marxist-leninister fra forrige århundre, og i fjor handlet den om nasjonalistisk orienterte militante anti-marxister  fra perioden 1919 - 1945. Vi synes derfor det er helt naturlig å vie årets Julestuggu til diktatorenes kvinner. Ja, i år vil Würmstuggu fortone seg som den reneste kvinnestuggu i desember. Hver dag fra 1. desember og frem til Frelserens fødselsdag vil De kunne lese om en representant for det fagre kjønn som har delt seng med en av politikkens sterke menn. Vi håper kalenderlukene vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem. Julekalenderen, eller adventskalenderen, for å være helt korrekt, har vist seg å være populær lektyre, ikke bare for det oplyste Borgerskab, men også for de lavere klasser. Men ikke alle liker førjulsstemningen vi

  Flammetreets blod Francçois Migeat/Claude Auclair Semic, 1986 Her om dagen las eg teikneseriealbumet Flammetreets blod av Francois Migeat og Claude Auclair for fyrste gong på mange, mange år. Det var eit gildt gjensyn ned ein ekstremt velteikna serie med ei interessant historie som nyttar ein del interessante forteljargrep, men som likevel framstår som litt pompøs og fylt av  antikolonialistisk poetisk harme. Historia er basert på verkeliege hendingar, og handlinga utspelar seg på den karibiske øya Martinique på 1940-talet, der den franske kolonimakta i ni år freista å få has på den dødsdømte Albon (eller René-Louis Beauregard, som var fødenamnet hans), ein tidlegare forvaltar ved ein sukkerplantasje som etter å ha drepe kona si og banka opp plantasjeeigaren flyktar ut i villmarka for å unnsleppe lova. Som fredlaus vert han eit symbol på motstand mot kolonimakta og uretten i det klasse- og rasedelte øysamfunnet.  Diverre vil nok denne serien bli oppfatta som djupt rasistisk i dag, f

  Vi har mottatt et brev fra en Tynset-basert satiriker. Brevet publiseres i uavkortet form, men vi har valgt å oversette det fra litt skral nynorsk til alminnelig norsk. Kjære Würmstuggu Som de fleste har fått med seg, har det vært valg i Argentina og Nederland denne uken. Jeg må innrømme at jeg er temmelig sjokkert over hva slags ledere velgerne i disse landene vil ha. For kan noen som er ved sine fulle fem, virkelig stemme på høyreekstreme demagoger som Javier Milei og Geert Wilders ? Det har tydeligvis gått nedover med intelligensen og moralen til argentinerne og nederlenderne de siste årene. Heldigvis er ikke de norske velgerne like lettlurte - håper jeg. Men man kan jo aldri vite.  Hva kan man så gjøre for å vaksinere nordmenn mot høyrepopulistiske politikere? Et effektivt virkemiddel kan være satire. For latter kan åpne øynene og skjerpe den kritiske sansen. Humor kan også skape samhold ved å opprette en distanse til grenseoverskridene politiske prosjekter i demokratiets randson

  Idag ville Lazar Kaganovitsj fylt 130 år om han fortsatt hadde vært i live. Noen vil kanskje si at det er umulig for den menneskelige organisme å nå en slik alder, men hvem vet hva som vil være mulig om noen år med vår tids medisinske fremskritt? Vi synes også det er verdt å nevne at Kaganovitsj bare var fire måneder unna sin 98. fødselsdag da han sovnet inn sommeren 1991, så man kan trygt si at han rakk å bli godt kjent med alderdommens gleder før han forlot den dialektisk-materielle verden. Kaganovitsj, som ble føst inn i en jødisk famikie fra Ukraina i 1893, husket best som en av den russiske sosialismens arkitekter i 1930- 40- og 50-årene. Som en sentral aktør i Josef Stalins innerste krets hadde han en finger med i spillet i mange av regimets triumfer mot sosialismens fiender, enten det gjaldt ukrainske bønder, partifiendtlige krefter i og utenfor kommunistpartiet, spioner, infiltratører, femmede makter, etniske minoriteter, ideologiske heretikere, provokatører eller tilfeldige

  DRAMA I ÉN AKT AV HÅKON D. MYHRE OG STIAN DALBERG Dramatis personae: Myhre . Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. Redaksjonssekretær. I trettiårene. Dalberg . Redaktør. I førtiårene. Kjøpesenterkunder . Inne på et kjøpesenter. Dalberg, kledd i treningsdrakt, med en gymbag over skulderen. Andre kunder passerer jevnlig i begge retninger gjennom hele handlingen. Dalberg får øye på noe. Stopper opp, smiler. Myhre kommer inn fra venstre. Han er kledd i fritidsklær og bærer på en øks. Dalberg . Myhre! Jaså, De er ute og handler, ser jeg. (Rekker frem hånden og gir Myhre et godt håndtrykk.)  Myhre . Ja, jeg vært innom jernvarehandelen og kjøpt denne. (Holder frem øksen.) Man vet jo aldri når man får bruk for en øks.  Dalberg . (Kjenner på øksen.) Hm… skarp og tung. Nesten som Dem, si! (Humrer.) Myhre . Og De, Dalberg, ser visst ut til å komme rett fra trening, ser jeg?  Dalberg . Javisst. Boksetreningen gjør meg godt kroppslig og mentalt. Dessuten er det pr

  Vi har mottatt et brev fra en gruppe israelvenner fra Sørlandet. Vi publiserer brevet i uavkortet form. Kjære Würmstuggu Vi er ei gruppe Israel venner fra Lyngdal som ser med stor beundring på Israels håndtering av terrorkrisa i Israel. Det er nok ikkje lenge igjen nå til det israelske militæret får has på Hamas og disse terrorist-vennane hans. Vi ser fram til at jødane snart kan leve i sitt eige land uden å måtte bekymre seg for terror fra palistinarane. Også håber vi araberane snart vil flytte hjem til araberlandene, der de hører hjemme. Alt tyder på at vi lever i endetiden. Det gjelder å gjøre seg klar. Uden krig blir det ikke noe fredsrike.  Med vennlig hilsen Lyngdal Israel Forening v/Ruth og Onan Myrland Takk for brev. Hva sier leserne? Vil Israel klare å utslette Hamas? Lever vi i endetiden? Bør Würmstuggu skrive mer om Midtøsten? Kjør debatt! Würmstuggu-redaksjonen

  Vi har mottatt et hjerteskjærende brev fra Erwin K. Waagnæss fra Skogn om vanskelighetene det kan medføre å opprettholde et vennskap. Her setter han ord på noe mange føler. Waagnæss ønsker være anonym, og det etterkommer vi selvfølgelig. Kjære Würmstuggu Jeg har en venn. La oss kalle ham «David». Den siste tiden har vårt vennskap begynt å volde meg kvaler. Jeg har kjent «David» siden guttedagene. Han var en «vilter gutt», som man sier. Eller hissig er vel en riktigere betegnelse. På grunn av sitt eksplosive sinne kom han ofte i håndgemeng med de andre guttene, ofte over småtterier som at «David» stjal ting fra folk fordi han følte at de «egentlig tilhørte ham».  Etter hvert som vi i vennegjengen ble eldre og mer besinnede, beholdt «David» sitt temperament og sin tilbøyelighet til å havne i slåsskamper, på fester, på idrettsarrangementer og når han møtte folk han «ikke likte trynet på». Det kunne også være noe så banalt som at han ville ha tingene deres. Det kunne være ubehagelig for

  I dette Herrens år 2023 har nå vi kommet til den niende dagen i november måned. Dagene blir kortere og mørkere, luften blir kaldere, og vegetasjonen begynner mer og mer å anta sin vinterlige form. La oss foreta en reise bakover i tid, men likevel holde oss til dagens dato, for 9. november er en symboltung dato i tysk historie.  La oss reise 34 år tilbake. Etter omfattende demonstrasjoner og et politisk klima preget av sovjetisk impotens ble det tatt en bemerkelsesverdig avgjørelse av østtyske myndigheter denne dagen i 1989. 9. november ble nemlig Berlins «antifascistiske beskyttelsesmur» åpnet for østberlinere med ønske om å besøke Vest-Berlin, og rivningen av den forhatte muren ble påbegynt. Berlinmurens fall ble en symbolsk avslutning på det sosialistiske regimet i Øst-Tyskland. Et år senere fantes ikke den tyske demokratiske republikken mer. Staten var blitt absorbert av den liberale forbundsrepublikken, som heretter ikke lenger gikk under navnet Vest-Tyskland, men bare Tyskland.

  Vi henleder vore Læseres Opmærksomhed mod det Factum at det idag er hele 265 Aar siden den dansk-norske evangelisk-lutherske Præst og Embedsmand Hans Egede døde. Egede er særlig kendt for sin Missionærvirksomhed blandt de grønlandske Eskimoer paa 1700-tallet.  Fra Begyndelsen af 1720-erne og frem til 1736 tilbragte han det aller meste af sin Tid med at udbrede den christne Lære på den store arktiske Ø, som først nu, hundredevis af Aar etter at de nordiske Colonier, og med dem, den grønlandske Kirke, hadde uddøet, genopptog Kontakten med Skandinavien og den dansk-norske Stat. Egede brandt for at Grønlænderne skulle få ta del i den christne Religions aandelige Skat, saa vel som den europæiske Civilisation, og med dette Sigtemaal antog hans Virksomhed paa Øen mange Forme som i varierende Grad bar Frugt for de Indfødte. Ja, så meget gorde han for disse stakkels Hedninge at han idag er viden kendt som «Grønlands Apostel». Det var Egede der grundlagde Bosætningen Godthaab, der idag er Grøn

  Tex Willer: Små og store banditter Egmont, 2023 Det er to år siden forrige gang vi fikk en bok med upubliserte Tex Willer-historier i farver på norsk. Forrige utgivelse i denne serien var ikke all verden, men denne nye boken er slett ikke verst. Her får vi fem fortellinger der Tex stort sett opererer på egen hånd. Med unntak av én utspiller alle seg i det sørvestlige hjørnet av De forente stater. Alle sammen er «realistiske», altså uten trollmenn og fabeldyr og denslags, og på vegne av det norske Tex Willer-miljøet sier jeg takk og lov for det. Et gjennomgangstema i historiene er at vold løser de fleste problemer. I alle fall i det ville vesten. Men det er selvfølgelig noe alle som leser western generelt, og Tex Willer spesielt, allerede vet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Først ut er «Små og store banditter» (en merkelig oversettelse av originaltittelen, «La terribile