DRAMA I ÉN AKT AV HÅKON D. MYHRE OG STIAN DALBERG
Dramatis personae:
Myhre. Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. Redaksjonssekretær. I trettiårene.
Dalberg. Redaktør. I førtiårene.
Kjøpesenterkunder.
Inne på et kjøpesenter. Dalberg, kledd i treningsdrakt, med en gymbag over skulderen. Andre kunder passerer jevnlig i begge retninger gjennom hele handlingen. Dalberg får øye på noe. Stopper opp, smiler. Myhre kommer inn fra venstre. Han er kledd i fritidsklær og bærer på en øks.
Dalberg. Myhre! Jaså, De er ute og handler, ser jeg. (Rekker frem hånden og gir Myhre et godt håndtrykk.)
Myhre. Ja, jeg vært innom jernvarehandelen og kjøpt denne. (Holder frem øksen.) Man vet jo aldri når man får bruk for en øks.
Dalberg. (Kjenner på øksen.) Hm… skarp og tung. Nesten som Dem, si! (Humrer.)
Myhre. Og De, Dalberg, ser visst ut til å komme rett fra trening, ser jeg?
Dalberg. Javisst. Boksetreningen gjør meg godt kroppslig og mentalt. Dessuten er det praktisk å kunne slå fra seg om situasjonen skulle kreve det. (Simulerer boksing i luften.)
Myhre. Sant og visst! Sant og visst.
Dalberg. Så - hva opptar Dem om dagen? Er det noen brennende samfunnsspørsmål De føler Dem særlig forpliktet til å uttale Dem om i det offentlige ordskiftet for tiden?
Myhre. Noe er det da. For eksempel Sumaya Jirde Ali, som har vært tilbake i medienes søkelys i forbindelse med utgivelsen av sin nye bok, «Et liv i redningsvest». Jeg har ikke lest boken, og har heller ingen planer om å anmelde den for Würmstuggu.
Dalberg. Så vidt jeg husker har jeg anmeldt et par av diktsamlingene hennes.
Myhre. Ja, var det ikke «Når jeg ser havet slokner lyset» og «Melanin hvitere enn blekemiddel»?
Dalberg. Det stemmer. Hva er det så De har å si om frøken Ali?
Myhre. Jeg forsøker ikke å så tvil om forskjellige historier og anekdoter som måtte være i denne nye boken, eller som Ali har snakket om i andre sammenhenger. Anse heller dette som en refleksjon om den fullstendig ukommenterte absurditeten i hele samtalen om Ali, og om rasisme i Norge mer generelt.
Dalberg. Jaha?
Myhre. Jeg merker en økende grad av frustrasjon med hvordan denne debatten og samtalen føres, og har blitt ført i mye av mitt voksne liv, skjønt denne tendens har vært økende.
Dalberg. Utdyp gjerne.
Myhre. Jeg vil først påpeke at jeg forstår at å være en «utenforstående» i landet man vokste opp i, enten dette er religiøst, kulturelt eller etnisk, ofte er vanskelig, og noen ganger uutholdelig. Dette går selvsagt dobbelt om man ved klesplagg eller utseende stikker seg ut fra «normen», i dette tilfelle etniske nordmenn. Jeg er sikker på at dette tidvis har vært veldig vanskelig for Ali i hennes oppvekst, at dette har preget henne. Jeg tviler ikke på at også som voksen har hun hatt ubehagelige opplevelser, særlig som kontroversielt medie-ikon.
Dalberg. Det kan jeg absolutt tenke meg.
Myhre. Det er dog grunner til at hun er kontroversiell, grunner som medie-Norge ikke i særlig grad har tatt inn over seg. Også hennes kritikere ser ut til ikke å ta stilling til den underliggende absurditeten i hele samtalen.
Dalberg. Hm.. Hva slags underliggende absurditet snakker De om?
Myhre. Jeg begynte å formulere disse tankene for noen år tilbake, da Minerva holdt sin panelsamtale om hvorfor «høyresiden ikke er mer engasjert i antirasisme».
Dalberg. Ja, det husker jeg. Det må vel være en fem-seks år siden?
Myhre. Ja, noe sånt. Allerede da var det klart for meg at organisert antirasisme var et rent venstresideprosjekt, hvor et sentralt (skjønt ikke det eneste) formål var å være et politisk våpen mot høyresiden. Men jeg hadde fortsatt en vag idé om at det var mulig å sette frem et sunnere anti-rasistisk program, formulert på andre antagelser, og med det formål å integrere dem med ikke-norsk bakgrunn inn i den norske kulturen.
Dalberg. Var ikke det litt overkant optimistisk?
Myhre. Jeg har blitt mye mer pessimistisk på dette med årene, slik tingene står. Og hovedgrunnen er at jeg gradvis ble fullstendig bevisst på hvor sprøtt dette er, og jeg klarer ikke å glemme det igjen.
Dalberg. Men hva med den norske rasismen? Benekter De dens eksistens?
Myhre. Norge er, etter alle brukbare målestokker, blant de minst «rasistiske» landene i verden. De eneste konkurrentene våre, er de andre skandinaviske landene og et par land i vest-Europa, som Nederland.
Dalberg. Men hva med Alis eget hjemland da? Vi må vel anta at det er et harmonisk samfunn uten rasisme og etniske konflikter.
Myhre. Landet Ali kommer fra, Somalia, har lite sikker data, men det faktum at det er nesten kontinuerlig etnisk og religiøs krig der nede, burde gi et lite hint. At Ali sitter i et Norge som (om en ser bort fra anekdotiske eksempler) har behandlet henne bedre enn omtrent noe annet rikt land ville behandlet utlendinger, og gitt henne langt flere muligheter enn hun noensinne ville fått i hjemlandet, og skriver bøker om hvor fæle nordmenn er, finner jeg ærekrenkende og støtende i dypet av min sjel. (Myhre er opprørt. Han nærmest dirrer.)
Dalberg. Såpass?
Myhre. Jeg forsøker ikke å legge for mye av skylden på dette på Ali selv, siden hun er ung, og ikke har perspektivet som trengs for å se dette. Vi er alle oss selv nærmest, som det heter.
Dalberg. Ja, det er noe få vil være uenige i.
Myhre. Det at hennes verker blir tatt såpass seriøst som de blir, tyder på et patologisk selvhat hos alle de i medie-Norge som applauderer henne, og en fullstendig mangel på noe samhold med de fellesskap man faktisk er født inn i, for ikke å si noe om en grunnleggende sans for sannhet, ærlighet og sømmelighet.
Dalberg. «Patologisk selvhat?» De bruker sterke ord, Myhre.
Myhre. I økende grad sitter jeg med inntrykk av at jeg er den eneste sinnsfriske i et galehus. Alle mine påstander kan lett verifiseres.
Dalberg. Altså om rasismen i Norge kontra den ute i verden?
Myhre. Ja, flere undersøkelser er gjort på dette feltet. Blant annet en om hvorvidt man ville komfortabel med å ha en nabo av en annen «rase». Dette burde være en god markør for rasisme.
Dalberg. Ja, det høres plausibelt ut. De er altså ikke særlig overbevist av Alis argumenter?
Myhre. Sumaya Jirde Ali burde ikke tas seriøst som en samfunnsdebattant. Hennes historie er fullstendig anekdotisk, og blottet for perspektiv. Dette er åpenbart etter bare en overflatisk kikk på de dataene vi har. At det fortsatt finnes rasisme i Norge benekter jeg ikke, men vi er åpenbart langt inne i avtagende avkastninger, og å fortsette å insistere på «null rasisme» kan bare lede til dystopia eller katastrofe.
Dalberg. De sier noe.
Myhre. Men De da, Dalberg. Hva opptar Dem om dagen? Har De lest noe litteratur De har likt i det siste. Ja, grunnen til at jeg spør, er at dine bokanmeldelser, særlig av diktsamlinger, ofte er av den negative sorten.
Dalberg. Joda, jeg har da lest noe. Nå sist novellesamlingen «Atomdrømmer» av debutant Didrik Dyrdal. Denne boken ble utgitt av Cappelen Damm i 2023.
Myhre. Ja, det var den boken du fikk låne av meg sist vi møttes. Likte De den?
Dalberg. Ja, jeg gjorde i grunnen det. Det er ikke så ofte jeg leser noveller, men disse fant jeg var både interessante og velskrevne.
Myhre. Jeg antar at De satte pris på «Knuts versjon»? Jeg mener, De som har erfaring fra skoleverket.
Dalberg. Absolutt! I mine øyne er nettopp den novellen bokens beste. Den handler om en lærer som får elevene sine mot seg etter at han leser en novelle der ordet «neger» forkommer, høyt for klassen sin. Elevene har fått det for seg at han som etnisk nordmann ikke har lov til å uttale dette ordet. Dermed får han også skoleledelsen mot seg. Her får Dyrdal, på en utmerket måte, frem den absurde, ukritiske importen av ideer fra den amerikanske «antirasistiske» nyrasismen de siste årene. Når man lar umodne personer med begrenset språkkompetanse og til dels radikale synspunkter vedrørende politikk og religion diktere rasismedebatten, blir resultatet et infantilisert ordskifte og økt konfliktnivå i samfunnet.
Myhre. Sistnevnte er kanskje noe enkelte har interesse av å fremme?
Dalberg. Ja, det virker sånn. En annen ting Dyrdal peker på i denne novellen er feigheten og den intellektuelle latskapen man ofte finner hos ledelsen ved utdanningsinstitusjonene, særlig når opplæringslovens paragraf 9a spøker i bakgrunnen.
Myhre. Ja, var ikke du utsatt for noe lignende for noen år siden?
Dalberg. Det stemmer. Det blir et problem når skolen, som jo har som formål å forberede de unge på voksenlivet, legger seg på rygg for enhver ideologisk trend og dessuten tar i bruk trusler og, for å bruke et moderne uttrykk, gaslighting overfor sine ansatte for å skape lydighet i rekkene. Og det er noe vi vet skjer.
Myhre. Hva synes De så om «Ren mat», bokens første novelle om en forretningsmann som liker å drepe fugl med bare nevene i Frognerparken og blir desperat etter at et kvinnelig bekjentskap oppdager hans aparte jaktvaner?
Dalberg. Også denne novellen likte jeg godt. Hovedpersonen er en slags Patrick Bateman light, og da tenker jeg både på hans voldelige tendenser og hans mer generelle tanke- og adferdssmønster som alfahann på konstant jakt. Jeg velger å lese denne novellen som en kritikk av den eksessive konkurransementaliteten hos aktører i næringslivet som mangler øye for samfunnets felles interesser og det normsysstemet som binder oss sammen som mennesker. Novellen er snedig oppbyggeting har en poengtert slutt som setter fingeren på hovedpersonens paranoide virkelighetsoppfatning.
Myhre. Hva med samlingens mer, hva skal man si, pubertale innslag, «Kleenex»? Likte De den?
Dalberg. Jeg mislikte den ikke, men den ga meg ikke så mye. Som du antyder, handler den om en tenåringsgutts oppvåknende seksualitet og de komplikasjoner disse tankene og følelsene bringer med seg. En helt grei novelle, men ikke noe mer. Den fenget i hvert fall ikke meg nevneverdig. Kanskje den først og fremst appellerer til yngre lesere?
Myhre. Hva med novellen som har gitt samlingen navn. «Atomdrømmer» tar jo opp tre tidsriktige temaer: atomkrig, psykisk helse og mannens posisjon i samfunnet.
Dalberg. Denne novellen handler om en forsker som kjenner på angst for atomkrig, som etter hans kollegas beregninger har en 15 prosents sannsynlighet for å inntreffe. Her er det konfrontasjonen Donald Trump og «Rocketman» Kim Jong-un for noen år tilbake som danner bakteppet, altså ikke situasjonen i Ukraina, som vel har gjort atomkrigsscenarioet enda mer sannsynlig det siste året, men dette er jo et «evig aktuelt» tema, dessverre. Noe av det som gjør denne novellen så underholdende, er kontrasten mellom de to hovedpersonene Øyvind og Charlie, og deres innstilling til livet og den mulige utslettelsen av den menneskelige sivilisasjon. Historien er fin, den, og avslutningen er elegant.
Myhre. «En bjørnetjeneste» handler også om angst og den moderne mannsrollen, gjør den ikke?
Dalberg. Det stemmer. Her møter vi en forretningsmann og familiefar, en temmelig «myk» sådan, som sliter med angst. Fortellingen gir et innblikk i tankesettet til en mann som, til tross for suksess i forretningslivet, har betydelige problemer. Selv om hovedperonen Magne er svært familieorientert, er kona veldig i bakgrunnen i denne novellen. Egentlig er det bare kjendispsykologen Bjørn vi hører noe særlig til. Dessverre er avslutningen av denne novellen litt vag og uklar.
Myhre. Jeg likte den siste novellen? Er det ikke «På Ranga» den heter?
Dalberg. Je, det stemmer. Den handler om en familiesammenkomst der tre svært ulike brødre spiller ut et drama som kretser rundt temaene politisk uenighet, kvinner og reproduksjon, tradisjon og modernitet, ambisjoner og suksess, og den moderne mannsrollen. Den mest interessante karakteren er storebror Einar, en tradisjonalist som bekymrer seg for Europas demografiske utvikling. Men også den mislykkede Aleks er en minneverdig figur i dette familiedramaet.
Myhre. Så hva synes De om skrivestilen til Dyrdal?
Dalberg. Alle novellene er skrevet i førsteperson og inneholder mye indre monolog. Man danner seg et ganske godt i intrykk av personligheten og tankesettet til fortellerne. Men det er ikke alt vi får vite, for de hyppige og tildels abrupte sceneskiftene kommer ofte der vi gjerne vil vite litt mer. Novellene har derfor et litt fragmentarisk preg som som bidrar til å vekke leseren og skape spenning. Som nevnt er det menn som står i fokus i alle novellene, menn som sliter med vanskelige følelser. Og selv om kvinner er med, er de for det meste i bakgrunnen, selv ektefellene. Dyrdal formulerer seg godt, men jeg synes godt han kan lære seg å bruke objektformen «ham». Selv om det statsautoriserte bokmålet liksom har sidestilt formene «ham» og «han» i objektposisjon, er det i virkeligheten få profesjonelle språkbrukere som bruker denne formen. De valgfrie formene i bokmålsnormen er jo for en stor del dødkjøtt som er der først og fremst som et resultat av språknormernes kjepphester. Det blir ganske enkelt utstikkende og lyder litt infantilt.
Myhre. Jeg aner at De har Deres egne kjepphester, Dalberg. (Humrer.)
Dalberg. Det kan De ha rett i. (Humrer.) Den hyppige bruken av det tilsvarende infantile adjektivet «masse» stikker seg også ut og gir tidvis inntrykk av det er barn som snakker med hverandre i novellene. Men for all del, dette er bare små innvendinger mot et velfungerende språk som er både rikt klart, og som driver frem handlingen og skildrer karakterenes indre liv på en overbevisende måte. Jeg har ingen problemer med å anbefale Dyrdals bok til lesere som setter pris på gjennomtenkte og godt fortalte noveller.
Myhre. Tror De at De kommer til å skrive en anmeldelse av boken?
Dalberg. Det er jeg sannelig ikke sikker på om jeg orker, for akkurat nå er jeg i gang med å forberede årets Julestuggu.
Myhre. Julestuggu? Ah, De mener altså denne adventskalenderen De har på Würmstuggu hvert år, med en luke hver i desember frem mot jul? (Dalberg nikker.) Så vidt jeg husker, bidro jeg med noen luker i fjorårets kalender om fascister, nasjonalsosialister og andre nasjonalistisk orienterte, militante anti-marxister som gjorde seg bemerket for sin kamp mot liberalisme, parlamentarisme og klassekamp mellom 1919 og 1945.
Dalberg. Det stemmer.
Myhre. Hva blir så årets tema? Jeg har overhørt mang en spekulasjon om hva temaet blir i år.
Dalberg. Jeg prøver å holde det hemmelig enn så lenge, men jeg kan fortelle det til deg. (Dalberg hvisker noe inn i øret til Myhre.)
Myhre. Storartet! (Ser på klokken.) Vel vel, jeg tror jeg er nødt til å gå. Jeg skal hjelpe en ung enke med å flytte noen digre steiner, men jeg må hjem å legge fra meg øksen først. Vi sees! (Går ut til høyre.)
Dalberg. På gjensyn!
Teppefall.
Foto: Wikimedia Commons
https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/deed.en
Kommentarer
Legg inn en kommentar