Det er på tide å tilbringe litt mer nakentid med Albert Camus. Vi fortsetter vår gjennomlesning av novellesamlingen Eksil og kongerike, opprinnelig utgitt i 1957 og ser med entusiasme frem til å dele våre tanker med leserne våre. Vi skal se på to noveller som begge handler om lojalitet, plikt og autoritet. Her er Camus tilbake til den hverdagsrealismen som preget den første fortellingen i samlingen. Eksperimentell prosa og ikke-lineær historiefortelling ser vi lite til her. Fikk du ikke med vår omtale av bokens to første noveller, kan du trykke her . Den første novellen heter «De stumme». Dette er den første novellen (og for alt jeg vet, den eneste) i boken der handlingen ikke er lagt til Algerie. Her er vi nemlig i en ikke navngitt kystby i Frankrike der en gruppe bøkkere vender tilbake til arbeidsplassen etter en mislykket streik. Her prøver Camus seg på den velkjente intellektuelle øvelsen «arbeiderlitteratur», altså ikke litteratur som leses av arbeiderklassen eller skrives av a
Katekismus for det oplyste Borgerskab