Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg med etiketten SF

Nakenscener uten erotisk nerve

  For noen dager siden skrev jeg en hypotetisk anmeldelse av Alastair Reynolds’ kortroman Diamond Dogs. Nå har jeg lest Turqouise Days , den andre kortromanen fra samme bok, og jeg vurderer nå å skrive en tekst med den hensikt å formidle mitt inntrykk av denne science fiction-fortellingen på 160 sider. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om jeg skal begynne med å berømme forfatteren for interessant verdensbygging, både når det gjelder natur og biologi, og det som vedrører den menneskelige sivilisasjonen, både med hensyn til kultur, teknologi, og interplanetare forhold, som har utviklet seg på planeten Turquoise, som altså er åsted for handlingens begivenheter, eller om jeg, for å markere meg som en kjenner av science fiction-genren, skal starte teksten med å gjøre oppmerksom på romanens slektskap med Stanislav Lems roman Solaris ( og dermed lokke leserene til å klikke seg inn på vår egen anmeldelse av denne science fiction-klassikeren.) Jeg er også usikker på hvor detaljert jeg...

They call them the Diamond Dogs

  Tenk deg at Würmstuggu «mottar» et brev fra en science fiction-forening et eller annet sted i Trøndelag, eller kanskje langs Rogalandskysten. I «brevet» blir det ad omveier spurt om redaktøren har lest noen gode science fiction-bøker i det siste. I sitt «svar» forteller redaktøren at han akkurat har lest Diamond Dogs , en kortroman av Alastair Reynolds, publisert i et dobbeltbind med kortromanen Turquoise Days , som han fortsatt har tilgode å lese, før han legger til at «dette er den første science fiction-romanen (og ja, i Norge er det naturlig å kalle en fortelling på 160 sider en roman, uten noe modifiserende prefiks) jeg har lest på en god stund». Han skriver videre at Diamond Dogs (som visstnok har «svært lite å gjøre med David Bowies poplåt») er en spenningsfortelling med klare allegoriske overtoner. Handlingen er «100 prosent utenomjordisk» og lagt til en fjern fremtid, i universet Reynolds introduserte i Revelation Space . Et team bestående av seks personer med hvert si...

Det menneskelige og det fremmede

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Jeg har tidligere anmeldt The Book of the New Sun av Gene Wolfe. Nå har jeg lest The Fifth Head of Cerberus fra 1972, Wolfes første roman. Skjønt roman er kanskje feil, det er en samling av tre fortellinger, men de henger sammen på en litt spesiell måte. I kontrast til andre «fix-up»-romaner er ikke disse fortellingene fortsettelser av hverandre, men de kaster lys på hverandre. Konseptuelt handler det om tvillingplanetene Saint Croix og Saint Anne, kolonisert av franske kolonister mer enn 100 år før handlingen. Siden den gang har det vært en krig, hvor mer anglo-kulturelle kolonister har tatt over som den dominante gruppen. Bildet som males av disse koloniene er i sann Wolfe-stil en blanding av det arkaiske og det hypermoderne, det vakre og det grusomme. Wolfes karakteristiske triks, som han perfeksjonerer i The Book of the New Sun , er å bare vise settingen gjennom øynene til karakterene vi følger, og ikke fokusere på ting disse tar for gitt ...

Til stjernene og tilbake

  . Brian Aldiss er en stor SF-forfatter, som bl.a. skrev den spektakulære romantrilogien Heliconia , om en planet der vår, sommer, høst og vinter varer i århundrer. (Man kan undres over hvilken mer samtidige forfatter som trakk inspirasjon fra dette.) Starship er Aldiss’ første roman, og er konseptuelt veldig interessant. Boken ble opprinnelig utgitt under tittelen Non-Stop i 1958. Boken handler om en primitiv jegerstamme som lever i det man forstår er et stjerneskip, et generasjonsskip, og over generasjonene er kunnskapen ikke blitt bevart. Kulturen deres er hard og straffer nysgjerrighet. Alt av historie er glemt, så ingen vet noe om verden utenfor skipet, eller hvor skipet er på vei. Skipet er oversvømmet av planter og dyr, og sammen med størrelsen, skaper boken bildet av en verden som er stor, men fysisk begrenset. Det er også stort sett mørkt, da mesteparten av lysene om bord ikke fungerer. I starten av boken er det tegn til at verdenen deres er i ferd med å forandre seg, o...

Bokomtale: A Canticle for Leibowitz

  BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE A Canticle for Leibowitz Walter M. Miller jr. 1959 Dette blir enda en anmeldelse av en science fiction-bok for Würmstuggu. Denne gangen skal vi anmelde A Canticle for Leibowitz , av den amerikanske forfatteren Walter Miller. Boken er fra 1959. Under andre verdenskrig var Miller mannskap på et amerikansk bombefly som traff en kirke i Italia, noe som preget den katolske Miller veldig. Boken kan nok i hvert fall delvis forstås som en bearbeiding av dette og den tiltagende kalde krigen. Denne boken handler om en fiktiv munkeorden i Amerika i århundrene etter en stor atomkrig. Krigen, og de påfølgende pogromene mot vitenskapsmenn og ingeniører, har etterlatt et primitivt samfunn, men brudstykker eksisterer fortsatt, og den katolske kirken er sentrert i Nye Rom, i Nord-Amerika (det er implisert at gamle Rom ble ødelagt i krigen). Munkeordenen er dedikert til den fiktive St. Leibowitz, som levde og ble en martyr både for kirken og kunnskap like etter un...

Teleks fra en fortidig fremtid

  I mars 2023 skrev jeg en anmeldelse av Enki Bilals tegneseriealbum Udødelighetens pris . Anledningen var at handlingen i denne science fictionserien utspiller seg i nettopp mars 2023. Oppfølgeralbumet, altså bind to av det som skulle bli hetende «Nikopol-trilogien», heter Lokkeduen  og kom ut i 1986, både på fransk og norsk. Det skildrer det samme fremtidsuniveset, men her er handlingen lagt ytterligere to år frem i tid, altså 2025. Derfor har jeg valgt å skrive en omtale av albumet nå. Alcide Nikopol og den egyptiske guden Horus er fremdeles viktige karakterer i fortellingen, men hovedpersonen denne gangen er Jill Bioskop, en journalist med kritthvit hud og blått hår, ja til og med tårene hennes er blå. Vi får aldri noen forklaring på dette besynderlige utseendet. Kanskje det er fordi hun har hatt et seksuelt forhold til et utenomjordisk vesen?  Historien i Lokkeduen er mye mindre tradisjonelt oppbygget enn i Udødelighetens pris . Ikke at den nødvendigvis er dår...

En torturists bekjennelser

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE The Book of the New Sun Gene Wolfe Nylig har jeg lest romansyklusen The Book of the New Sun , skrevet av Gene Wolfe (1931-2019). Denne tetralogien ble opprinnelig utgitt på 1980-tallet, men jeg har ikke lest de før nå. (Jeg har tidligere lest The Book of the Long Sun , som er en slags fjern videreføring av dette verket. Det var veldig spesiell lesning, med mange styrker, men jeg ble sittende med usikkerhet om hva jeg egentlig mente om denne tetralogien.) Selv om The Book of the New Sun   også er veldig spesiell og litt vanskelig, har jeg et mye sterkere inntrykk av denne. Denne drømmeaktige fremstillingen av en fjern fremtid kommer til å sitte med meg i mange år, og jeg gleder meg allerede til å lese disse bøkene igjen når jeg har anledning. Dette verket er erindringene til torturistlæringen Severian. Han bor i en gammel festning, hos torturistenes laug. Leseren følger Severian i førsteperson, og fortellingen går aldri vekk fra hans per...

Heinleins swinger-sjokk

  BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE Stranger in a Strange Land Robert A. Heinlein Siden jeg nylig leste og anmeldte Starship Troopers , tenkte jeg at jeg også kunne lese om igjen Heinleins andre veldig berømte roman, Stranger in a Strange Land fra 1961. Denne romanen er en merkbar kontrast til Starship Troopers , både handlingsmessig og tematisk. Man kan nesten få følelsen av at bøkene er skrevet av helt forskjellige forfattere. Heinlein var en komplisert mann, men man finner noen fellestrekk om man leter. Protagonisten er en mann som er blitt oppdratt av marsboere. Han ble født på Mars, under den første jordiske ekspedisjonen, der alle de voksne medlemmene ble drept i interne konflikter. Han ble deretter tatt inn av marsboerne, for så å komme tilbake til jorden i kjølvannet av den andre ekspedisjonen, omtrent 20 år senere. Bokens handling dekker det som skjer etter dette, og følger eventyrene og arbeidene til «mannen fra Mars», kalt Michael (Mike), etter erkeengelen. Denne fortellinge...

Militarismens polis i verdensrommet

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Starship Troopers Robert A. Heinlein 1959 I denne teksten tar jeg for meg en av science fiction-genrens klassiske romaner, nemlig Starship Troopers av Robert A. Heinlein. Heinlein regnes som en av de «fire store» science fiction-forfatterne fra 1950- og 1960-tallet, og denne romanen er en av hans mest kjente. Den ble filmatisert på 1990-tallet av Paul Verhoeven, som ikke klarte å fullføre en bok han ikke forstod som annet enn «fascisme». Dette leder til en film som er en slags ondsinnet parodi på sitt eget kildemateriale. Men jeg vil legge til side Verhoevens intellektuelle latskap, og heller fokusere på Heinleins verk. Denne boken er presentert litt som en klassisk røverroman, men den har egentlig et helt annen fokus. I stedet for å legge fokuset på krigen og slag som utkjempes, er hovedfokuset på treningsregimentet, rekrutteringsprosessen og strukturen til en militære organisasjonen Heinlein har forestilt seg, særlig det «mobile infanterie...

Woke og populærkultur 1: Er det fantastiske progressivt?

  Dette er første artikkel i en serie om woke og populærkultur ført i pennen av Håkon D. Myhre. Vi publiserte en introduksjon til artikkelserien for halvannen uke siden. En påstand man ofte møter når man kritiserer noe for å ha blitt woke , er at det man kritiserer alltid har vært woke.  Dette har vært særlig tydelig i diskursen omkring den engelske tv-serien «Dr Who», men siden jeg ikke er veldig kjent med denne, vil jeg ikke snakke om den her. Jeg kommer til å komme tilbake til dette temaet gjennom denne føljetongen, men tenkte å bruke denne første til å legge frem hovedargumentene mot dette. Jeg vil her angripe denne påstanden på to grunnlag. Jeg vil trekke frem eksempler på viktig science fiction og Fantasy med tematikk som i noen tilfeller er klart høyreorienterte, og hvertfall inneholder elementer som går mot gjeldende progressiv filosofi, verdisyn og virkelighetssyn. Jeg vil også påpeke at mens å være «woke» er progressivt, er ikke progressivt nødvendigvis woke. Dette ...

Beskrivelse av papirbaserte artefakter produsert i Europa og Amerika i det 20. og 21. århundre

  Her er en kjapp gjennomgang av lesestoff jeg har kommet meg gjennom den siste uken. Dette vil muligens ikke interessere særlig mange lesere, ja det er mulig at en ganske stor andel av leserne blir provosert, men de får heller hoppe over akkurat dette innlegget og heller finne noe annet å lese. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Solaris er en science fiction-roman fra 1961 av den polske forfatteren Stanisław Lem (1921-2006). Hovedpersonen er psykologen Kris Kelvin som er stasjonert på en romstasjon på planeten Solaris, der et  verdensvidt osean av bemerkelserdige kjemiske forbindelser synes å ha egenskapene til et levende individ, med tankeprosesser og målrettet handlingsmønster. Det griper også inn i livene til  romatasjonens mannskap ved at det skaper fysiske etterligninger av personer som lever i tankene deres. Prøver oseanet å kommunisere med mennene, elle...

Fremtiden sett fra fremtidens perspektiv

  Enki Bilal Udødelighetens pris Semic, 1986 Vi skriver mars 2023. I den fascistisk styrte bystaten Paris snakker alle om et pyramideformet romfartøy hvis gåtefulle mannskap er i forhandlinger med diktator Jean-Ferdinand Choublanc om levering av en astronomisk mengde drivstoff. Samtidig faller en gammel romkapsel ned over byen som mer enn noen annen vesteuropeisk by forbindes med revolusjonære omveltninger. I romkapselen befinner den nedfryste militærnekteren Alcide Nikopol seg. Snart innleder han et ufrivillig samarbeid med den egyptiske guden Horus, som er kommet på kant med sine guddommelige frender og har sine egne lumske planer. Enki Bilals tegneserie «Udødelighetens pris» (fr. La Foire aux immortels ) er første del av den såkalte Nikopol-trilogien. Serien ble utgitt på fransk i 1980 - da var 2023 fortsatt fjern fremtid - men det var ikke før mot slutten av 80-tallet jeg fikk fatt på albumet i norsk oversettelse. For meg ble Bilal en av favorittene gjennom tenårene, særlig alb...