Sundstøl er tilbake!

 

Neste morgen ved Wounded Knee

Vidar Sundstøl

Tiden, 2026

Etter å ha lest - og anmeldt - alle romanene Vidar Sundstøl har skrevet siden 2019, har jeg etterhvert kommet til den oppfatningen at omtrent ingen andre norske, nålevende forfattere (kanskje med unntak av Karl Ove Knausgård) gir meg den samme graden av litterær tilfredsstillelse som den jeg får ut av hans romaner. For et par dager siden leste jeg ferdig den siste romanen hans, Neste morgen ved Wounded Knee, som kom ut i januar i år. I likhet med de andre romanene fra Sundstøl de siste årene er også denne boken kort  - under 130 sider - og mer opptatt av indre sjelsliv enn ytre handling. Denne bokomtalen ble påbegynt et par dager etter at jeg fullførte lesningen av den, og avsluttet en uke senere. Romanen har med andre ord blitt et stadig blekere minne under arbeidet med teksten.  

Hovedpersonen, som forblir navnløs gjennom hele romanen (noe som for så vidt også gjelder alle de andre karakterene) er en forfatter som arbeider med en bok om massakren ved Wounded Knee i 1890, der den amerikanske hæren drepte rundt 300 lakota-indianere, de fleste kvinner og barn. Særlig er det et fotografi av den døde indianerhøvdingen Si Tanka, tatt dagen etter massakren, altså bokstavelig talt neste morgen ved Wounded Knee, som skildres inngående og dessuten tjener som en illustrasjon på romanens sentrale tematikk. Dette med å ta utgangspunkt i et detaljert skildret bilde er en teknikk Sundstøl har brukt før, for eksempel i Jeg sank. Det er et effektivt grep som trekker leseren inn og etablerer en nærhet til det håndfaste og historiske, som en visualisering av bokens hovedanliggende: å skildre forfatterens indre bearbeidelse av hendelser, inntrykk og følelser han utsettes for, noen gode, noen vonde, og noen hinsides godt og vondt. Til tross for tittelen handler boken lite om indianerkrigene. Det er bare to partier som tar for seg denne konflikten, ett i starten, og ett mot slutten av boken.

I romanen møter vi forfatteren under kaffepauser på verandaen og på flere tidspunkter over halvannet år, men uten at det er noen kronologisk retning i den ytre handlingsgangen. Men gjennom den uortodokse fortellerstrukturen glir det frem en beretning om et gjenoppblusset kjærlighetsforhold og en nytent gudstro, samt interessante refleksjoner rundt tid, identitet, forandring, tro og håp. 

Man kan si at romanen er et dypdykk i fortellerens psykologiske profil, eller i alle fall aspekter av den, for Sundstøl holder vesentlige deler av hovedpersonens liv i mørket, for ikke alt er relevant for fortellingen han ønsker å fortelle. Fortelleren er likevel levende fremstilt gjennom den omstendelige, nyanserike prosaen Sundstøl benytter, for å skildre den indre monologen som utgjør romanen. Språket er så innholdsmettet og evokativt at det må leses langsomt for fullt utbytte. Tidvis er det noe prosalyrisk over måten Sundstøl skriver på. En annen ting som gjør Sundstøl så interessant som forfatter, er viljen til å eksperimentere med form. Vanligvis er det ikke selve narrativet, men måten det fortelles på som gjør romanene hans så gode. Alle bøkene til Sundstøl har en fortellerteknisk gimmick (om jeg tør bruke en så brutal forenkling av den formale oppfinnsomheten som preger bøkene) som det av og til krever litt tid å bli kjent med. Alt dette er også sant om hans siste roman. 

En ting jeg merket meg ved lesningen av denne boken var forbindelsen til tidligere bøker av Sundstøl. Flere av dem, særlig En hellig lund, Nattsang og Og likevel finnes du tar for seg den utemmede naturen som motiv. Som i de to sistnevnte romanene er hovedpersonen i Neste morgen ved Wounded Knee fuglekikker, selv om jeg ikke oppfattet at det er snakk om samme person. (Og just som jeg skriver dette forteller internettet meg at Sundstøl selv har denne hobbyen.)

Hva synes jeg så om boken? Tilfredsstiller også denne boken mine behov som konsument av skjønnlitterær prosa? Og dessuten: Tilfører den mitt sjelsliv næring i form av ideer, perspektiver eller estetiske opplevelser jeg kommer til å bære med meg videre?  Ja, det vil jeg si. Faktisk synes jeg dette er en av de mest minnerike romanene til Vidar Sundstøl, først og fremst på grunn av den oppfinnsomme narrative strukturen, som til tross for sin kompleksitet formidler det utsøkte formulerte innholdet på en effektiv og dypt menneskelig måte. Ja, dette er kanskje hans aller beste.

Si Tanka ved Wounded Knee.

Neste morgon ved Wounded Knee er tidligere blitt anmeldt på Würmstuggu. Anmeldelsen kan leses her.