Würmstuggus utenlandskorrespondent, Fjodor Larsson, har vært ute og reist igjen, denne gang til det fjerne Eiopia, Afrikas eldste stat. Det betyr nok en reiseberetning som trolig vil begeistre Würmstuggus lesere. Dette er første del i en lengre serie om Larssons reise til Etiopia i februar. God fornøyelse!
Turen begynte godt
Turen begynte godt, om man ser bort fra den ufyselige omgang med elementene over Sudan. Der, der nede i det brennhede kaoslandskapet måtte flyet vårt kjempe seg gjennom en nordavind av en så lavmælt, men nådeløs karakter at jeg nærmest forventet å se kameler blåse forbi vinduet i formasjon, og turbulens ga meg en forsmak på hvordan det må føles å være en Martini i hendene på en Parkinsonspasient. Det var ikke dramatisk nok til å be om den siste oljen, men jammen var det nok til å få ens indre til å reagere. En kjapp tur på dass hjalp.
Så, endelig, Addis Abeba! Flyplassen. En monolitt av organisert forvirring og afrikansk sjarm. Utenriksterminalen, om en kan hedre den med et slikt navn, var en kaotisk hyllest til menneskets evne til å skape køer der det ikke finnes noen åpenbar grunn til å stå i kø. Bagasjebåndet – et slitent og gnissende udyr – spyttet ut kofferter i et tempo som kunne ha imponert en sovnet snegle. Rop fra reisende, tuting fra vogner, og en høyttaler som knapt nok forstod sitt eget språk, skapte et infernalsk orkester. Og midt i dette fantes en stakkars sjel som prøvde å selge tørket kjøtt fra et brett. Man trengte tålmodighet for å komme til visum-luka, og vipps så var man 60 dollar fattigere.
Første dag stod i Det Røde Terror-museets dystre vold. Etter den sørgelige nytelsen av å betrakte menneskehetens avgrunn, begav jeg meg ut i slummen. I tre-fire timer. Mesquel-plassen og Bole er kun til for å imponere turister. Resten av byen, omtrent 80% er slum eller nesten-slum. Geiter patruljerte smugene med en autoritet som enhver byråkrat kunne misunnet. Innlagt vann? Langt ifra, min gode venn. Derimot måtte man bære sin egen livsnødvendighet fra kraner som stod parkert i gater som om de var offentlige monumenter over afrikansk utholdenhet. Og der, som en rekke edelstener på en opprevet snor – kaffebarer med en aroma som kunne vekke en død sjel, horehus med en diskré, men likefullt utvetydig atmosfære, apotek av tvilsom karakter der man kunne skaffe alt fra penicillin til profetier, og restauranter som serverte mat av en slik guddommelighet at man tilgav rottene som danset cancan på toalettgulvet ved siden av.
Dag to. Oppvåkning. Verden roterte som en karusell i ubalanse. Svimmelhet. Pustebesvær. Hjertet hamret som en desperat bankmann på en stengt dør. Den reisende hadde med en forbløffende grad av tankeløshet fortrengt at jeg var steget fra havets overflate til 2500 meters høyde. Med overmot hadde jeg konsumert afrikansk kaffe i mengder som kunne ha fått en kameleon til å miste sin kamuflasje, drukket øl som var varmere enn en sommerdag i sentrale Addis, og latt meg brenne av en sol som ikke viste nåde. Thermosfærens straff var nådeløs.
Således bar det til sykehuset. Der satt jeg, en hvit turist i elendig forfatning, omgitt av andektig taushet og en sprøyte som så ut til å ha blitt designet for hester. Og hva viser prøvene seg å være? Økt troponin-nivå, sier de. Det er med andre ord mitt hjerte som protesterer på ferieplanene. Ny test om tre timer. Djibouti må vente. Nå blir det nærmest en meditasjon i ro – for annet er det neppe råd til når man har jaget et høydesyke i forkledning, med hjertet bankende som en dødsdømt i en cello.
Fjodor Larsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar