Würmstuggu

  I En blåhvit hånd, livløs, men utspjåket med ringer på tre av fingrene, hilser meg fra skogbunnen og vitner om sin ensomhet II   Det gulhvite kjøttet på stranden, halvt oppløst og fullt av midd, minner meg om at september vokter sine hemmeligheter med flid III Fluene dansende  på de avkappede kroppsdelene som så vidt flyter i det grunne vannet

  jeg er landsmoderen i min favn sammenføyes nasjon og stat motsetninger oppheves og folkets ånd gjenforenes med sin sanselige urgrunn jeg er landsmoderen  

  ei elv av vilje renn gjennom tida frå kjelder skjult av fortidsmørkret mot noko ukjent der framme som tek ho imot eller utslettar ho anten ho rann under is eller fór ned berget anten ho knapt fukta botnen eller reiv med seg alt i sin veg livgjevar eller drepar Illustrasjon: Hans Gude

  Kim Il-sung: Svar på spørsmål fra utenlandske journalister Vennskapsforeningen Norge - Korea, 1975 (Man kan jo stusse over at det ble utgitt en bok som Svar på spørsmål fra utenlandske journalister i Norge 1975. Var det virkelig et marked for slik propagandalitteratur i et rikt, stabilt, åpent, liberalt demokrati som Norge? Nå var kanskje ikke eksistensen av et reelt marked noen egentlig forutsetning for utgivelsene fra Vennskapsforeningen Norge-Korea, for jeg antar at utgiftene i forbindelse med oversettelse og publisering ble dekket av Nord-Koreas propagandaministerium. Men at det var et oppsiktsvekkende stort marked for venstreradikal litteratur på 1970-tallet, er en kjensgjerning.   I likhet med resten av Europa befant hele det politiske landskapet i Norge på 1970-tallet seg langt til venstre for det vi har idag. (I økonomisk forstand er jo dagens Arbeiderpartiet betraktelig mer høyreorientert enn 70-tallets Høyre.) Og sosialisme var noe mange faktisk trodde på. I den grad venstr

  AV HÅKON D. MYHRE I fjor høst skrev jeg en artikkel i Minerva , der jeg kritiserte Bård Larsen for ting han hadde sagt om den populistiske høyresiden i den samme publikasjonen. Han svarte uten å ta mine bekymringer på alvor, og jeg endte opp med å ikke skrive noe svar til han. Jeg vil likevel referere tilbake til dette her på Würmstuggu , siden saken illustrerte en del konflikter som har oppstått på høyresiden de siste årene. Disse ble veldig synlige i forbindelse med presidentskapet til Donald J. Trump , men de har i mitt syn ligget der en stund, og måtte komme til overflaten før eller siden.  Dette skillet kan uttrykkes på mange måter, og mange kommentatorer har uttrykt det på den ene eller andre måten. Andreas Masvie i Minerva skrev en god artikkel om «Red Tory-ism», der han viste til den sosialkonservative, markedskritiske tendensen på høyresiden, representert av bl.a. Christopher Lasch , i kontrast til den mer “mainstream”, frimarkedstendensen. Nå har dette skillet mye for s

  For en neve pesos Louis Masterson (Kjell Hallbing) Bladkompaniet, 1970 Jeg var innom en bruktsjappe her om dagen og plukket med meg en mer eller mindre tilfeldig Morgan Kane -bok. Litt kjedelig omslag, kanskje, en stiv og ikke spesielt vellykket illustrasjon med lite nerve, men all erfaring tilsier at omslaget ikke sier noe som helst om kvaliteten på boken, og når det gjelder Morgan Kane, pleier jo kvaliteten å være god.  Tittelen, For en neve pesos henspiller selvfølgelig på Sergio Leones filmklassiker fra 1964, og ja, Morgan Kane er en mystisk, navnløs mann ikledd poncho de første 50 sidene i boken. Handlingen er lagt til Mexico i Kanes «El Gringo»-periode, og etter å ha kommet i klammeri med en ondskapsfull og ergjerrig offiser, blir vår mann tvunget til å ta et oppdrag som går ut på å føre en gruppe overlevende etter et apache-angrep hjem til til landsbyen sin etter at de har har trasket i ukevis for å skaffe hjelp fra militæret, noe de blir nektet. Turen Kane skal geleide dem gj

  gulroten av mange kjent som  grönnsakenes prins respektert og verdsatt for meg en höyt elsket venn

  Kanskje det er på tide å slutte å lese skuespill av Jon Fosse for en periode. De er virkelig ikke mye å skryte av, og jeg merker at når jeg skriver noe pent om dem, er det mer på tross av form og forventninger enn fordi de er god litteratur i seg selv. For Fosse har funnet en mal, en mal han stort sett følger slavisk, og det han kjører inn i malen er sjelden spesielt givende. Ofte virker det dårlig uttenkt og banalt. Sjelden har stykkene noe med virkeligheten å gjøre annet enn som søkte spekulasjoner som kanskje gir mest mening inne i dramatikerens hode. Det er mulig at Fosse kunne laget bedre dramatikk om han hadde satt ned tempoet og gjort seg ordentlig flid med stykkene sine, for det er jo ikke det at det nødvendigvis er noe galt med stilen hans, selv om jeg gjerne skulle sett mer variasjon i form også. Han berører jo tidvis interessant tematikk, men aldri med dybde, aldri på en måte som virkelig berører leseren. (Ja, jeg taler kun som leser nå. Jeg har nevnt dette før, og det er

  Hvis vi hadde hatt tilgang til en innretning som kunne forflytte oss både i tid og i rom, og med denne forflyttet oss nøyaktig 2065 år tilbake i tid og til Roma, den evige stad, ville vi kanskje kunnet bevitne drapet på Julius Cæsar, som jo fant sted nettopp på denne datoen, av romerne kalt idus martiae , i år 44 før Kristi fødsel. Sannsynligvis ville vi ikke sett selve udåden, men det er godt mulig at vi ville fått med oss reaksjonene på den romerske diktatorens bortgang, i alle fall om vi hadde oppholdt oss i nærheten av folk som hadde tilgang til informasjon om hva som foregikk i maktens korridorer. Men det er det jo slett ikke sikkert vi hadde gjort, dessuten kunne vi ha bommet på årstallet og stedet, slik at vi endte opp på samme dato, men 313 år for sent og i motsatt ende av Romerriket, nemlig i Patara i det greske Lilleasia. Da ville ville den romerske republikkens siste krampetrekninger vært fjern historie. Nå var nemlig makten i Romerriket konsentrert i keiserens person, og

  Vi har mottatt et leserbrev fra et par ivrige lesere fra Øvre Romerike. Vi publiserer i uavkortet form. Kjære Würmstuggu Vi er et frilynt og politisk radikalt ektepar som har brukt svært mye av livet på aktivisme og kamp for rettferdighet. Ja, å tale «makta midt i mot» har på mange måter blitt en livsstil for oss, en måte å presentere oss for verden, en identitet, om du vil. Men mørke krefter ønsker nå å frarøve oss denne identiteten.  I 2015 var vi sterkt engasjert for flyktningene som kom over Middelhavet bare for å bli stengt ute av hvite, europeiske politikere som tenker mer på lover, penger og budsjetter enn hjertevarme og raushet. Vi utvida kontaktnettet vårt under flyktningekrisa og knytta mange bånd i inn- og utland, og vi brukte mye tid på sosiale medier for å bevisstgjøre folk på Europas moralske svik. Etter vårt syn gjør den åpenbare rasismen som ligger bak motstanden mot å ta imot melaninrike flyktninger, dette politiske feltet til en utmerket arena for å bekjempe vestens

  Jon Fosse Lilla/Suzannah Samlaget, 2004 Av en eller annen grunn har det blitt mye Jon Fosse her i Würmstuggu i det siste, og nå har jeg sannelig lest et par skuespill til av dramatikeren som vel er mest berømt for å være en berømt dramatiker. Fosse har skrevet veldig mange skuespill, og av dem er noen gode, mens andre nok heller må karakteriseres som så som så, hvis man skal være diplomatisk. Akkurat de skuespillene det er snakk om i den boken denne omtalen handler om, er bestillingsverk til henholdsvis the Royal National Theatre og Norsk Rikskringkasting. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. I boken Lilla/Suzannah , som ikke overraskende inneholder stykkene «Lilla» og «Suzannah», møter vi en litt annerledes Fosse. I det første skuespillet viser vår mann at han kan skrive realistisk drama som kanskje eller kanskje ikke appellerer til ungdom. Stykket handler nemlig om et nyst

  Jon Fosse Svevn/Varmt Samlaget, 2006 Ingen skal beskylde Jon Fosse for å finne opp kruttet hver gang han setter seg ned for å skrive et nytt skuespill. Han er blitt en dramamaskin som produserer likelydende stykker på samlebånd. Ingrediensene er de samme hver gang: navn- og karakterløse rollefigurer, korte replikker med innskutte «ja» og dandert med «bryt seg av» og «ganske kort pause», ofte gjentatt igjen og igjen, enten ordrett eller med noe variasjon, og minimalistiske handlingsforløp som blir hengende i luften inntil de brått slutter på siste side. Denne teksten vil ta for seg en bokutgivelse fra 2006 som inneholder to av Jon Fosses skuespill «Svevn» og «Varmt». Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Kanskje fordi jeg liker å være litt negativ, eller kanskje bare fordi jeg liker å spare det beste til slutt, begynner jeg med bokens andre stykke. «Varmt» er Jon Fosse på sitt

  Tex Willer nr. 690 «Mønsterfangen» av Diego Cajelli, Tito Faraci og Luca Vannini «Krigerens sjel» av Luigi Minacco og Giovanni Bruzzo Egmont, 2022 Vi er kommet til det 690. nummeret av Tex Willer siden starten i 1971 og det tredje så langt i 2022. Denne gangen har den norske redaksjonen valgt å servere oss noe litt utenom det vanlige. Materialet i dette nummeret er nemlig ikke hentet fra det vanlige italienske Tex-heftet, men fra 2018-nummeret av den årlige utgivelsen Tex Magazine . Derfor får vi to korte historier denne gangen, en på 78 sider og en på 32. Den ene er god, den andre så där. Vi begynner med den første. «Mønsterfangen» er skrevet av Diego Cajelli og Tito Faraci og tegnet av Luca Vannini . Tex og Kit påtar seg å følge en lavrisikofange som har hatt permisjon, tilbake til fengselet. På veien blir de overfalt av både banditter og ettersøkte apasjer, noe som krever både kløkt og revolverferdigheter. Historien har en fin og ryddig oppbygning og inneholder nok action til å t

  Krig fyller atter avisenes forsider. Og denne gangen er krigen nærmere enn på lenge. Mange er forståelig nok bekymret, for aldri før har våpenteknologien vært så dødelig som nå. Men alle kriger tar slutt, og også krigen i Ukraina vil omsider bli et minne som kun opptar spesielt interesserte. Indianerkrigene i Amerika på 1800-tallet var en langvarig konflikt som fikk store konsekvenser for ettertiden, og som det er lett å gripe fatt i når man skal finne historiske eksempler på de moderne begrepene folkemord og etnisk rensning. Det er ikke for ingenting denne konflikten danner bakteppet for mye av den fiksjonen som går under betegnelsen western. Sist sommer leste jeg Der ørnene dør , den storslåtte Morgan Kane-romanen fra 1974 om slaget ved Little Bighorn, allment anerkjent som den beste boken i serien. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en anmeldelse, men der og da syntes jeg det ble vanskelig å skrive noe intelligent om en så imponerende og kompleks roman, så jeg lot det ligge. Men de