Kanskje det er på tide å slutte å lese skuespill av Jon Fosse for en periode. De er virkelig ikke mye å skryte av, og jeg merker at når jeg skriver noe pent om dem, er det mer på tross av form og forventninger enn fordi de er god litteratur i seg selv. For Fosse har funnet en mal, en mal han stort sett følger slavisk, og det han kjører inn i malen er sjelden spesielt givende. Ofte virker det dårlig uttenkt og banalt. Sjelden har stykkene noe med virkeligheten å gjøre annet enn som søkte spekulasjoner som kanskje gir mest mening inne i dramatikerens hode. Det er mulig at Fosse kunne laget bedre dramatikk om han hadde satt ned tempoet og gjort seg ordentlig flid med stykkene sine, for det er jo ikke det at det nødvendigvis er noe galt med stilen hans, selv om jeg gjerne skulle sett mer variasjon i form også. Han berører jo tidvis interessant tematikk, men aldri med dybde, aldri på en måte som virkelig berører leseren. (Ja, jeg taler kun som leser nå. Jeg har nevnt dette før, og det er kanskje fordomsfullt av meg, men jeg synes oppsetninger på scenen ofte blir litt fjasete uten å tilføre teksten noe særlig av verdi. (Nei, jeg er ikke spesielt begeistret for film heller.)) De siste par dagene har jeg lest skuespillene Rambuku og Skuggar, og jeg kan enkelt slå fast at ingen av dem ga meg noe særlig. Rambuku består for det meste av en monolog der en forvirret, men viljesterk kvinne gir uttrykk for sin dødslengsel. Til slutt møter hun Rambuku, som jeg forstår som en slags personifisering av døden. I Skuggar møter vi et knippe mennesker som virrer rundt i et slags eksistensialistisk helvete der ingenting skyldes noe og alt er nytt og samtidig velkjent. Det virker som Fosse vil ha oss til å se tilværelsen med det heideggerske begrepet «kastethet» som linse. Individene er vilkårlig «kastet» ut i en gitt tid, et gitt sted, under gitte sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetninger. Dermed blir rollefigurene i dette stykket utilpasse i en tilværelsen uten «mening», der det kjente føles fremmed og indre sammenheng må vike for vilkårlighet. De blir brikker som flyttes frem og tilbake på brettet uten plan og uten noe gjenkjennelig sett med regler. I denne konteksten gir de sedvanlige gjentagelsene, avbrytelsene og spørsmålene uten svar som vi kjenner så godt fra Fosses stykker, mening, men det betyr ikke at «Skuggar» er verdt å lese. Da vil jeg heller anbefale å sette av en dag til å se på VGTV, Farmen, eller langrenn på TV. Stykket minner litt om det like idiotiske «Varmt», som jeg skrev om for noen dager siden. Jeg kan ikke garantere noe, men jeg antar at dette er det siste jeg skriver om Jon Fosses dramatikk på en stund. En ting jeg imidlertid kommer til å fortsette å skrive om, er hardrockplater. Nå er det vel en måneds tid siden det finske bandet Amorphis ga ut langspillplaten Halo, og som seg hør og bør har albumet gått adskillige runder på mitt avspillingsutstyr i tiden siden. Det er nærliggende å sammenligne med bandets forrige utgivelse, Queen of Time. Den hadde nok bedre høydepunkter, men dessverre også flere svakere komposisjoner. Halo er jevnere og holder selvfølgelig skyhøyt nivå. Skal jeg trekke frem noen høydepunkter, må det bli gullrekka «A New Land», «When the Gods Came» og «Seven Roads Come Together». Genremessig snakker vi fremdeles om ultramelodiøs og ikke spesielt brutal death metal. Gitarene bærer melodiene, ledsaget av keyboards og vokal (som er ca 50/50 ren/brøl). Det er også endel elementer av power metal i flere av sangene, særlig de ovennevnte. Jeg synes også jeg hører litt mer progrock i denne utgivelsen enn i forgjengeren. Den sangen som stikker seg mest ut, er avslutningsnummeret «My Name Is Night», en tradisjonell ballade der det også er et kvinnfolk med og synger. Jeg trekker også frem sangene tittelsporet og «Wolf», som begge imponerer med sofistikerte arrangementer og fengende melodilinjer. Alt i alt er Halo en glimrende plate som bør appellere til alle som setter pris på Amorphis’ musikk.
Jon Fosse
Rambuku/Skuggar
Samlaget, 2007
Amorphis
Halo
Nuclear Blast, 2022
Kommentarer
Legg inn en kommentar