Würmstuggu

  Idag kan vi lese på VG s webside at politiet har fulgt med på et titalls personer etter barskytingen i Oslo i juni. «De aktuelle personene skal i all hovedsak være menn med fremmedkulturell bakgrunn,» heter det i artikkelen. Vi er skuffet, men ikke overrasket over at politiet i samarbeid med landets største avis velger å bruke terrorangrepet mot LGBTQIA+-puben London Pub i sommer til å kolportere rasisme, islamofobi og antimultikulturalistiske konspirasjonsteorier. At politiet er gjennomsyret av rasisme er godt kjent fra før - bare se på drapet på George Floyd - og VG er jo ikke akkurat kjent for å støtte progressive ideer. Det blir vanskeligere og vanskeligere å skille avisen fra høyreekstreme blogger som Subjekt , Resett og Document .  Det ble tidlig klart at angrepet på LGBTQIA+-puben midt under mangfoldsfesten Pride var inspirert av lavgradige terrorister med tilhold i feministiske, liberalistiske, konservative og kristne miljøer. Under dekke av å forsvare ytringsfrihet, ideo

«Brødskive med ost» er en klassiker i norsk mattradisjon. Dette er en rett som egner seg ypperlig til frokost, lunsj eller hvis man bare trenger et raskt måltid. Noen spiser det til og med til middag. Selv liker jeg å ha med brødskiver med ost i matpakken. Og det beste av alt er at denne retten er mye enklere å tilberede enn mange tror. Det eneste som kreves, er litt erfaring og godt håndlag. Du trenger Brød Ost Smør eller margarin om ønskelig Fremgangsmåte: Velg et brød du liker. Selv om et brød med høy grovhetsgrad optimaliserer helsegevinsten, spiller det egentlig ingen rolle om dine preferanser baserer seg på smak eller sunnhet. Skjær en skive av brødet med en egnet kniv. Pass på at skiven blir så rett som mulig. Tykkelsen bestemmer du selv. Selv foretrekker jeg tynne eller middels tykke brødskiver. Legg brødskiven på en ren asjett. Denne vil beskytte brødskiven mot eventuelle bakterier som måtte befinne seg på kjøkkenbenken eller bordet.  Smør et tynt lag med smør eller margarin p

  Howdy! Det er på tide med en ny runde med papirbaserte underholdningsprodukter i westerngenren. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Vi begynner med Italias lengstlevende westernhelt. (Det kan være spoilere her, så les videre på eget ansvar.) Tex Willer nr. 697 skuffer på ingen måte. «Doktor Weylands hospital» er første episode av en lang historie som etter hva jeg forstår, er på intet mindre enn syv (!) episoder. Her møter Tex sin gamle erkefiende, trollmannen Mefisto, en figur jeg ikke kan huske å ha vært borti før. Handlingen foregår i og rundt San Fransisco, der Mefisto driver et psykiatrisk sykehus som minner mer om et torturkammer enn en helseinstitusjon. Historien begynner med en hallusinatorisk sekvens  der Tex og Kit konfronterer Yama, Mefistos sønn. Senere får vi vite at våre helter er i byen for å fange en seriemorder. Historien har en gjennomgående uhyggelig ste

  Nå som høsten er her, begynner jeg å lengte mot sydligere strøk. Gjør ikke du også? Hadde det ikke vært deilig å tilbringe noen uker i Italia på denne tiden av året? Og da tenker jeg ikke bare på været og naturen, men også på maten. Vel, om man ikke kan dra til Italia, får man dra Italia hit, og det lar seg faktisk gjøre om man bare setter seg litt inn i landets rike mattradisjoner. Klimaet, naturen med dens utsøkte råvarer og, ikke minst, historien har gjort det italienske kjøkkenet til noe helt for selv. De italienske rettene er elsket over hele verden, mye takket være italienernes utferdstrang. Selv i Norge finnes det idag en rekke restauranter som serverer mat med napolitanske, romerske og venezianske spesialiteter. Men i de flestes forestillingsverden er nok spaghetti den mest arketypiske retten. Herunder vil leseren finne en oppskrift på den italienske spesialiteten «spaghetti med tomatsaus». Du trenger: En pakke spaghetti Et glass tomatbasert pastasaus Salt Krydder, urter Oliv

  Peter Nicolai Arbo, «Slaget ved Stamford Bridge», 1870 Idag, 25. september 2022, er det 956 år siden den norske vikingkongen Harald Hårdråde falt i strid mot den angelsaksiske konge Harold Goodwinson under slaget ved Stamford Bridge, skjønt - så enkelt er det ikke. For selv om krønikene forteller at slaget stod mandag 25. september 1066, var dette i henhold til den julianske kalenderen, ikke den gregorianske, som vi bruker idag. Hadde den vært i bruk allerede da, i hvilket tilfelle den ville vært kalt noe annet ettersom pave Gregor XIIIs fødsel på det tidspunktet lå nesten 500 år frem i tid, ville krønikeskriverne trolig datert slaget til 1. oktober. Uansett, slaget markerer både slutten på vikingtiden og det angelsaksiske herredømmet i England, for bare noen få uker etter slaget, står det et nytt, og langt mer betydningsfullt slag i England, denne gang i Hastings og nå er det Harold Goodwinson som taper - for normanneren Vilhelm Erobreren. Men det er en annen historie. I 1870, 804 å

  Ofte tenkjer me på kristendomen som den europeiske verdsreligionen, og det er mykje sant i det, for mykje av det teologiske, filosofiske, apologetiske og filologiske arbeidet som har prega kristendomen gjennom dei siste tjue hundreåra, har vore gjort av europeiske tenkjarar. Men i dei fyrste hundreåra av historia til kristendomen, stod Kyrkja sterkast aust og sør for Middelhavet, og det var for ein stor del tenkjarar frå det me i dag kallar Midtausten og Nord-Afrika som la grunnlaget for den dogmatiske og intellektuelle tradisjonen både Vestkyrkja og Austkyrkja byggjer på. Heilt frå starten var gresk det viktigaste språket for kristen litteratur, men mot slutten av det andre hundreåret begynner ein eigen kristen litteratur på latin å vakse fram i dei vestlege delane av Romerriket, nærare bestent sør for Middelhavet, i provinsen Afrika. Kartagaren Tertullian reknast som den fyrste teologen som skreiv på latin, og sjølv om han ikkje hadde nokon framståande eklesiastisk posisjon har de

  Det er ikke så mange som har nevneverdige illusjoner om intelligensnivået til fotomodeller. De får betalt å se bra ut på bilder, og det er det. Sikkert hardt arbeid med mye reisetid og stress, men likevel ikke noe som krever all verden av kognitive egenskaper. Derfor var det nok mange følte at stereotypien av fotomodellen som «litt enkel» ble behørig bekreftet da den somaliske fotomodellen Rawhah Mohamed for noen dager siden feiret dronning Elizabeths død på Instagram.  «Den originale kolonisten er død. Håper du brenner i helvete for det du og forfedrene dine gjorde.» Videre uttrykker hun medfølelse med de britiske koloniene i Afrika og kolonier i Karibien, og slår fast at alle  alle svarte som kondolerer, er idioter. Ønsket om at den britiske monarken brenner i helvete for sine og sine forfedres ugjerninger sier nok mer om en religiøs og ideologisk overbevisning som virker en smule eksotisk på de fleste nordmenn, enn om intelligensnivået til Mohamed. Men det er altså det å kalle E

  Ludwig Dettmann, «Bei den Wasserrosen im Moor», 1897 Sjå på dette fredfulle motivet. Borna som frydar seg over dei kvitgule vassliljene medan sumardagen går mot kveld, den dristige guten som fiskar blomar ut av det mørke vatnet, vindmølla som står klar til å ta i mot det mogne kornet. Ludwig Dettmann var framleis i den tidlege fasen av sin kunstnarkarriere då han måla dette idylliske måleriet i 1897. Han vart fødd i Flensburg i 1865, året etter at Preussen erobra byen frå Danmark. Han var ein akta kunstlærar med virke både i Berlin og Königsberg, og seinare, under fyrste verdskrigen, vart han ein dekorert krigsmålar. På 1930-talet melde Dettmann seg inn i Det tyske nasjonalsosialistiske parti, og i 1944 fekk han plass på den såkalla Gottbegnadeten-Liste, ei liste over kunstnarar som vart rekna som særleg viktige for kulturen i Det tredje riket. Han døydde i november same år.

  Tex Willer gigantbok 2 «Skyggenes hevn» av Mario Boselli og Massimo Carnevale Egmont, 2022 Bok to i serien Tex Willer gigantbok er ute. Den første, «Tex - den nådeløse», likte jeg godt, særlig på grunn av Claudio Villas tegninger. Hva kan så sies om «Skyggenes hevn» av Mario Boselli og Massimo Carnevale ? Den er enda bedre! Men la meg ikke foregripe meg selv. Les videre! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. «Skyggenes hevn» er en lang, seig fortelling om urett, hevn og skygger fra fortiden. Ikke spesielt oppsiktsvekkende for en westerntegneserie, men utførelsen er noe ganske utenom det vanlige, for dette er en tegneserieroman som kvalitetsmessig står flere hakk over det vi vanligvis blir servert i det månedlige Tex Willer -heftet. Dessuten er ikke dette en ren western, men like mye en grøsserfortelling der indiansk mytologi, magi og det okkulte har sin plass. Handlingen utsp

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en far til et barn i skolepliktig alder. Brevet presenteres her i uavkortet form. Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig far til et barn på 13 år som akkurat har begynt på ungdomsskolen. Da mitt barn kom hjem fra skolen forleden, kunne hen fortelle meg noe som gjorde meg ganske perpleks. Det viser seg nemlig at det i den norske skolen undervises i et fag som heter «fremmedspråk». Ja, du leste riktig. «Fremmedspråk». I 2022.  Vitner ikke denne betegnelsen om at man i skolen opererer med et uheldig skille mellom oss og dem, mellom det norske og det «fremmede»? Jeg trodde et av skolens samfunnsoppdrag var å fremme inkludering og mangfold. Hvordan kan dette være mulig når man omtaler enkelte språk som «fremmede»? Jeg synes ærlig talt denne ordbruken viser at kolonialismen, rasismen og nasjonalismen fra fordums tider ennå henger igjen i skoleverket. Skiller man også mellom kultur og «fremmedkultur?» Eller mellom «norske» og «utenlandske» elever? Hvem b