Würmstuggu

  Vi skriver 12. mai 2024 og minner våre lesere om at det idag er 1 770 år siden Stefan I ble utnevnt til biskop av Rom. Han innehadde den romerske kirkens høyeste embede frem til sin død i august 257.   De store ekklesiastiske stridstemaene på Stefans tid var knyttet til prøvelsene Kirken kjente på under keiser Decius’ kristenforfølgelser. Hva skulle man gjøre med de som hadde falt fra eller kompromittert sin kristentro under forfølgelsene? Skulle de få anledning til å gjeninntre i det kirkelige fellesskap? Den skismatiske teologen Novatian mente nei. Kirken skulle være et samfunn av de rene. Novatianismen rigioristiske lære nådde en ikke ubetydelig utbredelse blant kirkens presteskap i løpet av 250-årene, men den romerske kirkens lederskap tok avstand fra dette synet og erklærte novatianismen både skismatisk og heretisk. Stefan valgte en mellomposisjon mellom rigorisme og laxisme, og dette synet beholdt kirken i århundrene fremover, blant annet da problemkomplekset ble aktuelt igjen

  Er De klar for å kle Dem naken med Albert Camus igjen? Dette blir tredje og siste gang, for «Jonas eller Kunstneren i arbeid» og «Steinen som vokser» er de to siste novellene i Eksil og kongerike , som ble utgitt på fransk i 1957. Begge novellene er skrevet i tredjeperson med svært ulik fortellerstemme, begge har en mannlig hovedperson, og ingen av dem utspiller seg i Algerie. Har De ikke lest de to første delene av denne artikkelserien, kan De lese dem her og her .  Vi begynner med «Jonas». Hovedpersonen, som altså heter Jonas, er en kunstmaler som oppnår stor anerkjennelse etter at han oppdager sitt kunstnertalent i voksen alder. Camus skildrer et liv der talent og en blid skjebne setter kunstneren i stand til å dyrke sin lidenskap med full oppmerksomhet og uten bekymringer. I hans øyne er ikke suksessen hans egen fortjeneste, men noe han heller takker sin lykkestjerne for. Heldige omstendigheter, og herunder bør en idealhustru og en lojal venn medregnes, legger alt til rette for

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018 Øystein Sørensen og Nikolai Brandal Dreyer, 2019 Jeg har nylig lest boken Det norske demokratiet og dets fiender av Øystein Sørensen, min tidligere professor på Blindern, og Nikolai Brandal. Boken, som ble utgitt i 2019, er velskrevet, med en klar akademisk stil, og er relativt oversiktlig. Redaktør Dalberg har tidligere anmeldt boken for Würmstuggu. Dette er først og fremst en historiebok, som er rimelig ettersom Sørensen er historiker. Den går gjennom forskjellige bevegelser som har vært antagonistiske til den politiske hovedstrømmen i Norge. Kapitlene er arrangert tematisk og kronologisk, og hvert tar for seg en bevegelse i en periode den var aktuell. Den tar for seg 1800-tallet innledningsvis, men fokuset er på forrige århundre, og starten av det nåværende. Bevegelsene som dekkes, er kommunister, fascister, radikale innvandringsmotstandere, anti-jihadister og islamister, med flere kapitler for mang

  Tex Willer nr. 718 «Over havet»  av Mauro Boselli og Andrea Venturi Egmont, 2024 Jakten på den malaysiske fyrsten og antikolonialistiske nasjonalisten Sumankan alias Svarte tiger fortsetter i Tex Willer nr. 718. Mauro Boselli har skrevet manuskriptet, og Andre Venturi står for tegningene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. De som leste forrige Tex Willer-anmeldelse , vil trolig erindre at jeg ikke var særlig begeistret for første episode av denne historien. Jeg kunne ikke engang garantere at jeg kom til å plukke opp neste nummer. Men jeg la til at jeg flere ganger har opplevd at historier som begynner dårlig, tar seg opp. Nå har jeg lest andre episode. Har så denne historien tatt seg opp? Før jeg besvarer det spørsmålet, vil jeg imidlertid berømme det flotte omslaget til Claudio Villa. Han tar seg friheter med hensyn til historien (for slagsmålet finner egentlig sted inne i

  Det er ikke så lenge siden forrige spørsmålsrunde, men vi har mottatt så mye post i det siste, at vi ser oss nødt til å ta en liten runde igjen allerede nå.  Jeg har en venninne som i alle mulige sammenhenger sier hun leser Würmstuggu. Men i virkeligheten har hun kun lest bloggen én gang, og det må være bortimot fem år siden nå. Hun klarer ikke engang å google seg frem til siden. Kan man virkelig identifisere seg som Würmstuggu-leser når man ikke leser Würmstuggu? Oda Mikkelsen, Harestua Selvfølgelig kan man det. Hva vil det egentlig si å «lese». Dette handler om identitet, altså hvem man er som menneske. Å anklage noen for ikke å være Würmstuggu-leser, er å frata dem retten til å eksistere. Det er jevngodt med folkemord. For oss er alle Würmstuggu-lesere like gode. Vi er et ektepar fra Salangen som setter stor pris på det varierte musikkstoffet dere i Würmstuggu-redaksjonen fra tid til annen publiserer. Selv er vi danseband-entusiaster, med særlig interesse for eldre plateutgivelser