Würmstuggu

  Vi fortsetter liveblogginga vår fra det siste skuespillet til Henrik Ibsen, «Når vi døde vågner». I andre akt har handlinga flytta seg fra badehotellet ved sjøen til et høyfjellshotell (eller «sanatorium» som det het med datidas sjargong). Ibsen starter med å gi oss ei utsøkt detaljert sceneanvisning. Bare se her: Så får vi ei lang samtale mellom Rubek og fru Maja. Det kommer klart fram at de lever i et kjærlighetsløst ekteskap der avstanden mellom de to bare har blitt større og større med åra. Når samtalen kommer inn på Majas nye venn Ulfhejm og Rubeks gamle modell og venninne Irene, blir det virkelig klart at dette forholdet er dødsdømt og vel aldri har vært et autentisk kjærlighetsforhold. De er inne på tanken om å gå fra hverandre eller inngå et «åpent forhold». Det er tydelig at de ikke får tilfredstilt behova sine fra hverandre. Dette virker gjensidig, men jeg får inntrykk av at det er er den eldre og mer erfarne Rubek som må bære hovedansvaret for at de har inngått et forhold

  Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre! Denne gangen tar jeg i bruk livebloggingsformatet jeg tidligere har benyttet på bøker som « Is-slottet », « Trilogien » og « Rio Grande ». Og hva står på menyen idag? Jo, Henrik Ibsens siste drama, «Når vi døde vågner».  Dette stykket, som har undertittelen «En dramatisk epilog i tre akter», ble utgitt i 1899, og det er nettopp 1899-utgaven jeg leser. Den kan leses på Nasjonalbibliotekets hjemmesider . Fordelen med å lese førsteutgaven er selvfølgelig at man får stykket mer eller mindre slik Ibsen forfattet det. Sproget i senere norske utgaver er jo gjerne modernisert i tråd med sprogmyndighetenes stadig mer elleville rettskrivningsreformer. Ettersom dramaet har tre akter, antar jeg at det blir tre innlegg. Det må være i alle fall 15 år siden sist jeg leste stykket, så det er ikke mye jeg husker av det, bortsett fra at det handler om en billedhugger.  Lets go! Det første som slår meg når jeg åpner denne boken, er oppsettet av teksten. Det er

  Neida, vi driver ikke med sånt i Würmstuggu-redaksjonen. Og hadde det vært tilfelle, har det uansett ingenting med denne saken å gjøre. Vi bedriver bare litt klikkhoreri. 23. februar ble det født et barn i Venezia som fikk navnet Pietro Barbo og som i 1464, 47 år gammel, besteg pavestolen under navnet Paul II. Hans pontifikat varte til 1471, da døden satte en stopper for hans jordiske tilværelse. Paul II var en av disse renessansepavene man stundom hører litt av hvert om. Litt av hvert var det også i Pauls tid som Kristi stedfortreder uten at vi skal gå nærmere inn på det her. Paul var skeptisk til humanismen, men han tillot den nye trykkpresseteknologien i Kirkestaten, noe som naturlig nok førte til at bøker, brosjyrer og andre trykksaker fikk stor spredning der i løpet av hans regjeringstid. Tenk om Paul hadde blitt tildelt er annet kjønn ved fødselen. Etter datidens standarder kunne han hverken blitt prest, biskop eller pave, men måtte antageligvis nøyd seg med å bli en velstående

  Synes De det er brysomt å bruke tid på å lese tekster på det store internettet? Foretrekker De å bruke de umiddelbart forestående minutter av din tilmålte tid her på her på jorden til egenpleie, sosialisering eller ganske enkelt «Netflix and chill»? Da bør De slutte å lese her, for her kommer en tekst om to narrativer som har sitt opphav i det århundret vi kaller det nittende. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. På 1880-tallet var demokratiet på fremmarsj i Norge. venstrekreftene hadde vind i seilene, stadig flere tok til orde for allmenn stemmerett, og Stortinget styrket sin posisjon vis à vis regjeringen. Nå skulle folkets representanter få den sentrale rollen i politikkens teater. På denne tiden var Henrik Ibsen godt inne i sin samtidsdrama-fase. Han levde i selvpålagt eksil i Italia og Tyskland, langt borte fra det trangsynte Norge, mens han forfattet skuespill om samti

  I Anledning Kong Haralds 86-Aarsdag vil vi i Würmstuggu-Redaktionen benytte Anledningen til, paa Vegne af den norske Nations oplyste Borgerskab, at ønske vor høit afholdte Monark tillykke med Dagen. Maatte han leve til han bliver hundrede Aar, mindst!  Kongen paaminder os daglig om at også Aristokrater af høieste Byrd kan være folkelige, og at selv i et Embede der fordrer Alvor, Forsiktighed og personlig Strenghed i det meste, er der Rum for Humør og Latter.  I mangt og meget er han et Forbillede for os Nordmænd, for i ham er den norske Folkekarakteren inkarnert. Mange blev forbløffet over hans Tolerance og medmenneskelige Sindelag da han aabnet sin Familie for en enkel Alenemor fra Sørlandet. Ja, selv ikke hendes dunkle og, i sin Tid, meget omtalte Fortid lod han sig afficere af, da han tillod hende at føde Norriges Tronarving. Heller ikke den ekstravagante Digteren fra Smaalenene der vandt Prinsessens Hjerte, eller den amerikanske Troldmanden der idag har Positionen som Kongsdatter

  Idag morges kunne internettets nyhetsformidlere melde at Nasjonalmuset har plassert Christian Krohgs velkjente maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika» i et magasin i kjelleren. Bildet har tidligere hatt en svært sentral plassering i det ganle Nasjonalgalleriet trappeoppgang, men skal nå gjemmes bort inntil videre. «Bildet er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde,» uttalte avdelingsdirektør Stina Högkvist ved Nasjonalmuseet til Aftenposten. Og det har hun selvfølgelig helt rett i. Den kjente sjøfareren ble som kjent født på Island og vokste opp på Grønland, øyer som i sin tid ble kolonisert og befolket av skandinaver. Hans reise vestover til Canada må ses på som et tidlig forsøk på å erobre det nordamerikanske kontinentet, utrydde innbyggerne der og bygge opp en nordisk koloni på den andre siden av Vesterhavet. Det er all mulig grunn til å anta at Leiv Eriksson hadde til hensikt å basere denne koloniens økonomiske system på import av slavearb

  Herunder følger en kort redegjørelse for noen av de kulturproduktene jeg har brukt tid på den siste tiden. Ettersom jeg hverken har gransket hjertene eller nyrene til verkenes opphavsmenn, tillater jeg meg et generelt forbehold med hensyn til all eventuell umoral som kan knyttes til dem. Derfor vil jeg i det følgende komme med estetiske vurderinger som baserer seg utelukkende de kvaliteter som viser seg i produktene i møtet med mine behov som konsument. Forøvrig bør all umoral straffes med boikott, kansellering og kollektiv aksjon (eller «heksejakt» som reaksjonære kritikere av den progressive moral gjerne kaller det). Husk: De følgende kulturprodukter har til hensikt å manipulere dine tanker og følelser. Vær forsiktig! Først vil jeg nevne Würmstuggus faste bidragsyter Håkon D. Myhres utmerkede artikkel i det siste nummeret av det alltid interessante konservative tidsskriftet Føniks om den nye rasebevisstheten i akademia, «hvithetsstudier» og moderne, amerikansk raseteori. Med sin

  Vi skriver 11. februar 2023 og markerer at det er 1292 år siden pave Gregor II døde etter å ha bekledd embedet som biskop av Rom i 15 år, fra 715 til 731. Gregor II er ikke like kjent som den første paven med dette navnet, han som med rette har tilnavnet «den store», men hans pontifikat var signifikant for hans befatning med med misjonsvirksomheten blant de hedenske stammene i germanernes land og hans motstand mot den iklonokastiske østromerske keiser Leo i striden om religiøse bilder. Også arabernes forsøk på videre ekspansjon i Europa etter erobringen av den iberiske halvøy har hatt betydning for Gregor IIs ettermæle. Et mirakel i forbindelse med slaget ved Toulouse i 721, der den kristne aquitanske hæren beseiret de muslimske araberne, er knyttet til hans navn. Gregor regnes som en av det åttende århundrets fremste paver. Nøyaktig 804 år etter Gregor IIs død, 11. februar 1535, ble Niccolò Sfondrato, som mot slutten av sitt liv skulle bli kjent som pave Gregor XIV , født i Nord-I

  Tex Willer nr. 702 «I Altar-ørkenen» av Mauro Boselli og Fabio Civitelli Egmont, 2023 Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på askueloggjøre verkets objektive kvaliteter. Würmstuggus faste lesere vil ha fått med seg at jeg ikke er overvettes begeistret for Mauro Bosellis store Mefisto-saga. Heller ikke denne tredje episoden av fase to begeistrer meg. Det mest korrekte er vel at den kjedet meg så mye at det var et ork å komme gjennom. Det blir for mange trollmenn, demoner, astrallegemer og illusjoner, og for lite av det jeg liker med Tex Willer-serien, altså godt konstruerte og tildels plausible westernhistorier med action, skyting og nevekamper.  Som jeg har nevnt flere ganger før, har jeg ingenting imot at Tex og Kit trer i bakgrunnen og inntar en observatørrolle, men da bør figurene som driver historien frem, ha en viss grad av troverdighet, noe disse halvguddommelige magikerne som med den storste letthet frem og tilbake m

  Vi har mottatt et brev fra en noen representanter for idrettsbevegelsen i landet vårt (om vi våger å omtale Norge på den måten). Brevet omhandler personlige forhold, noe vi vanligvis unngår på denne bloggen, men idag gjør vi et unntak. Det har nemlig versert rykter som vi nå finner det nødvendig å kommentere. Kjære Würmstuggu-redaktør Vi er et curlinglag fra Hokksund som har fulgt Deres «blogg» med avmålt entusiasme over flere år. Etter trening er det ofte livlig prat om de siste innleggene, og det hender rett som det er at vi leser fra «bloggen» sammen i garderoben. Forleden kom det treneren vår for øret at De var så uheldig å pådra Dem et benbrudd ifjor. Vi undres om dette stemmer. Og hvodan har helbredelsesprosessen artet seg? Hilsen Hokksund Curling Club v. oppmann Julius «Jullern» Schröder Redaktør Dalberg svarer: Det medfører riktighet at jeg brakk benet i mars i fjor. For å være helt spesifikk ble det fraktur i legg og ankel etter et fall på glatt underlag. Skaden ble behandle

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Ferdinand Mount The Subversive Family: An Alternative History of Love And Marriage 1982 Ferdinand Mount skrev boken The Subversive Family i 1982, i en verden som så ganske annerledes ut enn den vi lever i idag, og dette vil nok prege enkeltes tolkning av den. Den er likevel en fascinerende bok, og handler om forholdet mellom familien og dens historiske og nåværende konflikter med andre maktinstitusjoner i samfunnet. Med familie sikter han til en mann og en kvinne i partnerskap, og deres felles barn, altså den historiske kjernefamilien.  Boken er består av to deler. Den første delen utforsker historien til familien og river ned en del myter knyttet til den. Den andre delen handler om familiens stilling i samtiden, og hvilke trusler og utfordringer som er knyttet til den.  Den første halvdelen er den mest interessante. Den er i stor grad bygget på å undergrave en del myter som har oppstått om kjernefamilien, og forholdet mellom menn og kvinner, både ide