Når vi døde vågner: Første runde!

 

Würmstuggus Ibsen-prosjekt ruller videre! Denne gangen tar jeg i bruk livebloggingsformatet jeg tidligere har benyttet på bøker som «Is-slottet», «Trilogien» og «Rio Grande». Og hva står på menyen idag? Jo, Henrik Ibsens siste drama, «Når vi døde vågner». 

Dette stykket, som har undertittelen «En dramatisk epilog i tre akter», ble utgitt i 1899, og det er nettopp 1899-utgaven jeg leser. Den kan leses på Nasjonalbibliotekets hjemmesider. Fordelen med å lese førsteutgaven er selvfølgelig at man får stykket mer eller mindre slik Ibsen forfattet det. Sproget i senere norske utgaver er jo gjerne modernisert i tråd med sprogmyndighetenes stadig mer elleville rettskrivningsreformer. Ettersom dramaet har tre akter, antar jeg at det blir tre innlegg. Det må være i alle fall 15 år siden sist jeg leste stykket, så det er ikke mye jeg husker av det, bortsett fra at det handler om en billedhugger. 

Lets go!

Det første som slår meg når jeg åpner denne boken, er oppsettet av teksten. Det er mye mer «luft» på sidene enn jeg er vant med i Ibsen-sammenheng. Følgelig er boken på adskillig flere sider enn mer moderne utgaver. Et rent typografisk anliggende, selvfølgelig, men vel verdt å nevne. Skrifttypen som brukes, er behagelig å lese.

I stykkets første akt, som utspiller seg ved et badehotell ved kysten, møter vi Rubek, billedhugger og professor, og hans hustru Maja på ferie i Norge. Paret har vært gift i en fire-fem års tid og bor i Tyskland, men Maja har klart å overbevise sin ektemann om å ta turen hjem til Norge denne sommeren. De konverserer om dette og hint, blant annet om Rubeks kunstnergjerning, som synes å ha gått inn i en kreativ tørke etter at han fullførte sitt mesterverk «Oppstandelsens dag» for flere år siden. Vi blir også kjent med at paret har planer om å reise med skip langs kysten, «helt nord - lige ind i ishavet».

Etter en stund innleder hotellets inspektør en samtale med Rubek og Maja, og vi får vite at Rubek har sett en mystisk hotellgjest vandre ute om natten. Denne gjesten viser seg å være en kvinne som har ankommet fra utlandet sammen med en like mystisk, sortkledd diakonisse. Så dukker godseier og bjørnejeger Ulfhejm opp. Han og Rubek kjenner hverandre, formodentlig overfladisk, fra noen år tilbake, uten at dette utdypes videre. Fru Maja blir imidlertid fascinert av denne villmarksmannenn og hans dyriske charme - sannsynligvis fordi han virker som Rubeks rake motsetning - og finner ut at hun vil følge ham opp på høyfjellet. Maja blir med Ulfhejm for å se ham mate jakthundene sine. Da dukker den mystiske kvinnen opp og innleder en samtale med Rubek. 

Og sannelig viser de seg også å kjenne hverandre fra før, og det ganske intimt. Irene, som hun heter, var hans nakenmodell under arbeidet med «Oppstandelsens dag», Rubeks mesterverk, som hun omtaler som «vårt barn». Man aner at Irene har ønsket en seksuell forbindelse med Rubek, men blitt avvist. Han foretrakk henne nemlig som en ubesudlet muse og ville ikke la sanseligheten komme i veien for kunsten. Han sier at «den overtro fyldte mig, at rørte jeg dig, berørte jeg dig i sanselighed, så vilde mit sind vanhelliges, så at jeg ikke kunne skabe færdig det, som jeg stræbde efter». 

Irene slår meg som litt av en femme fatale med flere mannlige bekjentskaper etter tiden med Rubek, blant annet en sydamerikansk diplomat som hun drev til selvmord. Hvor mye man skal tro av det hun sier er litt uklart, for mye av det hun sier er i overkant gåtefullt.

Hvorom allting er, klarer Irene å overbevise Rubek om å bli med til høyfjellet. Denne samtalen får altså det samme utfallet som den mellom Maja og Ulfhejm. Jeg antar at vi møter hele firkløveret på fjellet i neste akt, så blir det spennende å se om den erotiske spenningen som er bygget opp i løpet av første akt, får sin utløsning - på den ene eller andre måten. Jeg har likt det jeg har lest så langt, og er spent på hva som skjer i neste akt.

Følg med videre!

Illustrasjon: Edvard Munch