Vi fortsetter liveblogginga vår fra det siste skuespillet til Henrik Ibsen, «Når vi døde vågner». I andre akt har handlinga flytta seg fra badehotellet ved sjøen til et høyfjellshotell (eller «sanatorium» som det het med datidas sjargong). Ibsen starter med å gi oss ei utsøkt detaljert sceneanvisning. Bare se her:
Så får vi ei lang samtale mellom Rubek og fru Maja. Det kommer klart fram at de lever i et kjærlighetsløst ekteskap der avstanden mellom de to bare har blitt større og større med åra. Når samtalen kommer inn på Majas nye venn Ulfhejm og Rubeks gamle modell og venninne Irene, blir det virkelig klart at dette forholdet er dødsdømt og vel aldri har vært et autentisk kjærlighetsforhold. De er inne på tanken om å gå fra hverandre eller inngå et «åpent forhold». Det er tydelig at de ikke får tilfredstilt behova sine fra hverandre. Dette virker gjensidig, men jeg får inntrykk av at det er er den eldre og mer erfarne Rubek som må bære hovedansvaret for at de har inngått et forhold på feil premisser.
Tematisk ser jeg den velkjente konflikten mellom natur og sivilisasjon her. Eller for å trekke det videre, mellom biologi og kultur, følelser og fornuft, kaos og orden - eller djupest sett, mellom kvinne og mann. Maja trekkes mot den utemma naturen, mens Rubek, som kunstner og professor, representerer den menneskeskapte ramma som gir liva våre trygghet mot kaoskreftene.
Vel, Irene dukker opp, og Maja går for å forberede seg til å gå på jakt med bjørnedreperen Ulfhejm på vidda. I andre halvdel av akten er det Irene og Rubek som snakker sammen. Og samtalen fortsetter der den slapp nede ved badehotellet i forrige akt. Irene føler seg forsmådd fordi Rubek ikke ville noe mer med henne enn å bruke henne som modell, som råstoff for kunsten. Ho føler at hun ga han mye mer enn han ga henne henne credit for. For han var ho bare ei «episode».
Irene bruker framleis gåtefulle talemåter og omtaler seg sjøl som «død» i tida etter at samarbeidet deres var over, og de forlot hverandre. Dette er en referanse til «barnet deres», skulpturen, som bærer navnet «Oppstandelsens dag». (Vi snakker altså om den bibelske forestillinga om at de døde skal stå opp.) Ho har ennå ikke oppstått fra de døde sjøl om kunstverket ho var med på å forme, nå er fullført. Vi får også vite at Irene enda ikke har sett det endelige kunstverket, for ho reagerer med skuffelse når ho får vite at figuren hennes ikke fikk den sentrale plassen i verket som ho hadde trudd. Rubek bygde den nemlig ut med flere andre figurer og nedvurderte dermed bidraget hennes i «barnet deres». Ho betydde ikke like mye for han som han gjorde for henne. Forøvrig ser vi om lag den samme kaos/orden-dynamikken i Rubeks forhold til Irene som til kona.
Mens de to prater, kommer fru Maja, godseier Ulfhejm og jakthundene forbi på veg til jaktmarkene. Maja hilser dem og gir uttrykk for at ho fryder seg og føler seg frigjort.
Jeg er fri! Jeg er fri! Jeg er fri!
Mit fangenskabs liv er forbi!
Jeg er fri som en fugl! Jeg er fri!
Ja, for jeg tror jeg er vågnet nu - endelig!
Etter at jaktfølget har gått, fortsetter samtalen mellom Rubek og Irene. De kommer inn på dette med død og oppstandelse igjen. Så kommer denne replikkvekslingen:
Rubek.
Sommernat på vidden. med dig. Med dig.
Å, Irene, - det kunne ha’ været livet -
Og det har vi forspildt, - vi to.
Irene.
Det uopprettelige sér vi først når -
Rubek.
Når - ?
Irene
Når vi døde vågner.
Hva skjer i tredje akt? Blir det forsoning? Våkner de døde? Blir det hanky panky? Blir det nye par? Og hva er greia med den svartkledde diakonissen som følger Irene som en skygge? Følg med videre!
(Her er første runde.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar