Würmstuggu

  For over to år siden skrev jeg en anmeldelse av det første bindet av Alexis de Tocquevilles storslagne Democracy in America . Jeg tenkte jeg skulle få lest del 2 og skrevet en anmeldelse av den ganske kort tid etter å ha lest den første, men dessverre ble jeg distrahert, og fikk ikke lest denne på en ganske lang stund. Nå har jeg endelig fått lest boken, og her er min anmeldelse av den. Mens første del av dette verket stort sett var en beskrivelse av Amerika, dets institusjoner, kultur og folk, slik de eksisterte på slutten av 1820-tallet, er del 2 en mer filosofisk og spekulativ tekst. Her tillater Tocqueville seg å komme med en del observasjoner og spekulasjoner knyttet til demokratiet generelt, og USA spesielt, og legger frem noen tentative prediksjoner om fremtiden. Dette gjør denne delen kanskje enda mer interessant enn den første. Selv om det selvsagt gjør deler av denne mer «utdatert» enn den første delen, er det en del slående observasjoner han kommer med som har vært veldi

  Jeg har nå lest både Tex Willer nr. 683 og det fjerde nummeret av Ken Parker . Her kommer en meget kjapp omtale av disse utgivelsene.  Tex Willer nr. 683 «Krigermunken» av Antonio Zamberletti og Giuseppe Candita Egmont, 2021 «Krigermunken» er andre og siste del av historien som begynte i Tex nr. 682. Jeg vil ikke si historien skuffet meg, for innledningen var ikke spesielt overbevisende, men dette er virkelig adskillige hakk under det vi vant med i denne serien, både når det gjelder manus og tegninger. Historien er både uengasjerende og uoriginal, og tegningene er preget av uoppfinnsomme og statiske billed- og sidekompososjoner, svake ansikter og stive figurer. Synd Zamberletti og Candita ikke klarte å få mer ut av et forsåvidt interessant premiss. Om ikke annet kunne de i det minste hatt med litt mer kung fu-action. Dette er dessverre den dårligste historien jeg har lest siden jeg begynte å skrive om Tex Willer. Heldigvis er Pasquale Ruju tilbake i neste nummer. Da blir det nok andr

  Ring. God aften. De snakker med redaktør Dalberg. Jeg bare ringer for å underrette Dem om hva jeg har lest og lyttet til i det siste når det gjelder skjønnlitterære bokutgivelser og musikkinnspillinger. Sist helg leste jeg to diktsamlinger som på ingen måte overveldet meg, men som heller ikke føltes som bortkastet tid. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en gjennomført ignorant når det gjelder nyere norsk lyrikk, så navnet Hans Petter Blad sa meg ingenting da jeg forleden plukket med meg hans diktsamling Tilfeldig musikk fra mitt lokale bibliotek. Diktene, som for en stor del handler om musikk, er prosapregede, pratsomme og svært innholdsrike. Det er tydelig at Blad besitter store mengder kunnskap, ikke bare om musikk og musikkteori, men også om historie, religion og fugler. Jeg lot meg friste til å sette på musikk av komponistene John Cage og James Clapperton , som begge figurerer i flere av diktene, mens jeg leste (riktignok først og fremst for å holde støy fra dem jeg bor sam