Würmstuggu

  Drama i én akt Dramatis personae Dalberg . Redaktør. I førtiårene.  Myhre . Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. Redaksjonssekretær. I trettiårene. Gate med forretninger, serveringssteder og andre kommersielle etablissementer. Tidlig ettermiddag. Dalberg spaserer bortover gaten ikledd bukser av typen «chinos» og en sort jakke av syntetisk materiale i det Myhre, kledd i brun jakke og dongeribukser, kommer ut fra en dør med et skilt over der det står «Pistolklubben Den Runde Kule». Myhre (får øye på Dalberg) . Dalberg! Hva gjør De her? Dalberg (snur seg) . Jaså, er det den karen? Jeg har just vært i skogen og felt et tre. De kommer rett fra skytetrening, ser jeg?  Myhre. Sant og visst. Og det ble endel innertiere. Jeg blir bedre og bedre med pistolen.  Dalberg. Godt, godt. De er sannelig ikke lett å oppdrive om dagen, Myhre. Det må da være godt og vel to uker siden siden sist jeg så Dem.  Myhre. Man har da sitt å gjøre. Jeg holder jo på på med disse skriveprosjektene m

  Isaak Brodskij, «Lenin ved Putilov-fabrikken i mai 1917», 1929 Det er ikke lenge siden sist vi skrev om Isaak Brodskij i denne spalten. Den gang så vi på hans maleri av Lenin ved Kominterns andre verdenskongress. Denne gangen ser vi på et bilde Brodskij malte fem år senere, i 1929. Bildet har et lignende motiv, Lenin taler til en folkemengde, men denne gangen er det ikke en statsmann og diktator som taler, men en sosialistisk agitator og oppvigler, og tilhørerne er ikke marxistisk skolerte aktivister og konspiratører, men vanlige arbeidere. Den avbildede scenen finner sted i mai 1917. Den russiske revolusjonen er i gang, men den er fremdeles i sin pre-bolsjevikiske fase. Russland er på denne tiden styrt av en provisorisk regjering ledet av fyrst Lvov, men kampen om makten i det veldige riket, som fremdeles er i krig med Sentralmaktene, er slett ikke avblåst. Lenin er utrettelig i sin kamp for proletariatets diktatur i denne sårbare tid for det russiske riket, og bevæpnet med marxist

  Vi har mottatt et leserbrev fra en grammatikkforening fra Aurskog. De deler her med oss interessante tanker om substantivets plass i det norske språk. Av plasshensyn tillot vi oss å redigere bort noen avsnitt om pronomenenes subjekt- og objektformer samt en lengre utlegning om klasseperspektivet i norsk grammatikk. Kjære Würmstuggu Språket omgir oss hvor enn vi går og hva enn vi gjør. I tale, i skrift, ja selv i tankene våre. Og det som binder språket vårt sammen, er grammatikken, reglene som får ordene til å gi mening for oss som kognitive og kommuniserende vesener. Dermed former språket oss som mennesker, og dermed også det samfunnet vi alle er en del av.  På godt og vondt. Mye har vært sagt om hvorledes ord både speiler og reproduserer ideer som uttrykker ubevisste maktrelasjoner. Heldigvis har det funnet sted en oppvåkning når det gjelder problematiske ord som «jungel», «utlending», «indianer», «polakk», «fanteri», «neger», sigøyner» og så videre. Det råder nå en viss enighet om

  Vi har mottatt et brev som vi her velger å publisere i uavkortet form.  Halla, Würmstuggu! Det er en ting vi lurer på. Tar dere oppdrag for fritidsklubber? Klubben vår sliter med med lave besøkstall, så vi tenkte vi skulle prøve å hente inn hjelp utenfra. Akkurat nå virker det som ungdommen her i bygda er mer opptatt av å henge på bensern og snorte kokain enn å være på klubben og bruke dens fasiliteter (blant annet et vintage bordtennisbord av merket Heemskerk fra 1947). Hadde det vært mulig for dere å komme hit og arrangere croqiuskurs, DJ-verksted, lerdueskyting eller lignende? Eller hva med et multimediashow om dansefarsotter eller slaveskipet Fredensborg? Vi er åpne for alt.  Med vennlig hilsen Berkåk ungdomsklubb v. leder Torfinn Bugge Thommessen Takk for henvendelsen. For tiden er vi dessverre opptatt med daglig drift av Würmstuggu, annet arbeid samt uproduktivt tidsfordriv. Selv om vi altså ikke har anledning til å bistå dere nå, er vi opptatt av å signalisere at vi er på part

  Overgang til menneske Gunstein Bakke Oktober, 2023 Gunstein Bakkes tredje diktsamling Overgang til menneske vil trolig oppleves forskjellig avhengig av leserens forventninger, smak, leseerfaring, konsentrasjonsevne og så videre inntil ingen tenkelige parametre gjenstår, og man sitter igjen med spørsmålet om dette er god litteratur. Det skal jeg ikke røpe her, men jeg henleder gjerne leserens oppmerksomhet mot det faktum at språket like gjerne kan tåkelegge som å klargjøre, og noen ganger kan det benyttes i et forsøk på å gripe det uhåndgripelige, det som unnslipper kategoriene vi beskriver verden med. For hva ligger mellom punkt og utstrekning, og hva skiller avstand fra nærhet? Hva er forskjellen mellom eksistens og fravær? Når tar begynnelsen slutt, og hva kommer forut for den? Hva består likhet i? Er kategoriene likegyldige? Dette er noen av spørsmålene Bakke forsøker å si noe om i disse tekstene. Han beveger seg rundt en motivkrets der sand, klær, sko, tvillinger og Bjørvika inng

  Benito Mussolini The Doctrine of Fascism Howard Fertig, 2006 Da Benito Mussolini dannet regjering i 1922, begynte en prosess der det liberale demokratiet i Italia gradvis ble nedbygget og erstattet med et diktatur. Fascistpartiet hadde ikke en klart definert ideologi fra regimets begynnelse, men hentet impulser fra en rekke ideologiske kilder, som nasjonalisme, syndikalisme og selvfølgelig den mer tradisjonelle sosialistiske tradisjonen Mussolini selv kom fra. I artikkelen «La dottrina del fascismo» fra 1932, på norsk «Fascismens lære», eller «The Doctrine of Fascism», som er denne bokens engelske tittel, forsøker Benito Mussolini å konkretisere den ideologiske kjernen i den fascistiske bevegelsen, slik denne hadde utviklet seg siden bevegelsens begynnelse i 1919. Utgaven jeg har her, ble utgitt i 2006 av New York-forlaget Howard Fertig og ser ut til å være oversatt til engelsk av en som ikke har engelsk som morsmål. (Kan det være Mussolini selv?) Språket i boken er imidlertid ikke d

  Tex Willer nr 711 «Dom uten anke» av Antonello Rizzo, Pasquale Ruju og Rossano Rossi Egmont, 2023 Tex er ute med eit nytt nummer. I nr. 711 får me andre og siste del av historia som vart innleia i 710 . «Dom uten anke» er en slåande tittel, og Claudio Villas omslag her er mykje betre enn det som pryda førre nummer. Men korleis er innhaldet? Får lesarane valuta for dei 80 kronene han må ut med for følge eventyra til Tex Willer no om dagen? Leverer Antonello Rizzo , Pasquale Ruju og Rossano Rossi varene? Tja, kva skal ein seie? Fyrste episode av denne forteljinga imponerte meg ikkje, men eg synest historia tok seg opp i dette andre avsnittet. I fyrste halvdel av episoden går det ganske roleg for seg. Det meste handlar om komplottet mot sheriff Sander og den påfølgjande rettssaka. Berre tre menneske vert skotne i denne halvdelen, men eg skal sjølvsagt ikkje avsløre kven dei er. Halvvegs ut i episoden vert ein ny skurk introdusert, ein som står over han me så langt har vore hovudskurken

  Jon Fosse Slik var det Samlaget, 2020   Slik var det er ein teatermonolog skrive av Jon Fosse og utgjeven av Samlaget i 2020. Faste Würmstuggu-lesarar bør no veta at eg nesten aldri går i teateret, og at eg, så vidt eg hugsar (og det er mogleg eg hugsar feil (for sjølv om eg sjeldan ser scenekunst no, har det ikkje alltid vore slik)), aldri har sett eit stykke av Jon Fosse på scena. Dette er altså ein monolog eg berre kjenner som tekst, og det er teksten, eller boka om du vil, som dannar grunnlaget for denne omtalen. Forteljaren i Slik var det er ein gamal mann (eller «eldre mann» som Fosse skriv med ein eufemisme i den innleiande scenetilvisinga) som er dårleg til beins og lever åleine utan kontakt med andre enn ei kvinne, truleg ein hjelpepleiar, som stundom kjem innom. Dette synest å vere eit høgdepunkt i kvardagen til manen, men han likar ikke at ho stadig vekk spør han om familien. Samstundes har ho store bryst, og det er jo noko menn i alle aldrar set pris på.  I byrjinga av

  Michel Houellebecq Holde seg i live Cappelen Damm, 2023 Michel Houellebecq er en forfatter jeg leser med stor interesse, og som sjelden skuffer med sine romaner om Frankrike og Europas dekadanse i den postindustrielle tidsalder. Nå har jeg lest Holde seg i live , en samling tekster skrevet på 1990-tallet. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.  Tekstene i samlingen handler om ymse temaer, blant annet lidelsens og foruttettelsens betydning for poesien, pornofilm (en genre Houellebecq selv har erfaring fra ) og erotiske chatkanaler, samtidsarkitektur, markedsliberalismens gjennomgripende makt over samfunn og mellommenneskelige forhold i Vesten, om pensjonister i Syden, feminisme og kloningsteknologi, om livsvilkår i kosmos, romandebutanter, Honoré de Balzac og Jacques Prevert (som «er en dust»). Det er lett å gjenkjenne gjennomgangstemaer i Houellebecqs forfatterskap, hans karak

  Nikolaj Jarosjenko, «Fangen», 1878 Da den russiske maleren Nikolaj Jarosjenko døde av tuberkolose, 51 år gammel i 1898, var hans navn heftet med betydelig ry takket være en rekke malerier som tok pulsen på det russiske samfunnet på de siste tiårene av 1800-tallet. Dette maleriet viser en fange som sitter i sin mørke fengselscelle og forsøker å få et glimt av verden der ute. I hans verden er lys mangelvare, det er mørket som råder. Hva har han gjort for å havnen der? Hvor lenge er det siden han har ute i det lyset han nå bare kan se gjennom den lille gluggen i fengselscellens kalde vegg? Hva skjer der ute? Vil han noen gang oppleve friheten igjen? Spørsmålene er mange, og svarene kan ikke jeg gi deg. Bildet ble malt i 1878 og tilhører idag Tretjakovgalleriet i Moskva.

  Vi har mottatt et brev fra en leser fra Kolbotn som er interessert i å skrive en fast spalte med mediekritikk her på Würmstuggu. Han skriver at «mediekritikk er i vinden, og hvis den baserer seg på en korrekt forståelse av maktforholda i mediebedriftene og samfunnet generelt, kan den få stor betydning for den videre utviklinga mot en en bedre og mer inkluderende verden». Innsenderen skriver at han har bred erfaring som samfunnsdebattant på Twitter, Mastodon og Bluesky. Vi kjenner hans identitet, men han ønsker å være anonym, etter sigende fordi han ikke orker å motta hatmeldinger på sosiale medier. Vi gir ham en sjanse, og publiserer herved hans første prøveinnlegg i «Mediekritikkspalta».  Nobelpriskjøret er i gang. I går ble det offentliggjort at enda en kvit mann blir tildelt litteraturprisen, og i dag får vi bekrefta at den norske nobelkomiteen har blitt et rottereir av islamofobi og vestlig kulturimperialisme. Denne Nargas Mohammadi løper jo vestens ærend når hun motarbeider isla

  Würmstuggu-redaksjonen gratulerer Jon Fosse med Nobelprisen i litteratur. Dramatikar, prosaist, lyrikar, papist, jetsettar, målmann. Mange ord kan brukast om Fosse, men sjølv vel vi å omtale han med namnet han vart skjenka av foreldra då han var liten og uvitande om litteratur, teater og alt dette som fyller livet hans no for tida. Me har skrive mykje om Jon Fosses forfattarskap på denne bloggen. Mest drama, sjølvsagt, men også nokre forteljingar og til og med ei diktsamling. Her er ei oversikt over bøkene me har skrive om: Drama: I svarte skogen inne Rambuku/Skuggar Lilla/Suzannah Svevn/Varmt Sterk vind Dødsvariasjonar Draum om hausten/Og aldri skal vi skiljast/Namnet/Og natta syng sine songar Nokon kjem til å komme Forteljingar: Trilogien: Andvake Trilogien: Olavs draumar  Trilogien: Kveldsvævd Kvitleik Dikt: Stein til stein Gjendikting: Lenz/Dei varme dagane i Aranjuez Foto: Jarle Vines ( https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/ )

  Her er en kjapp gjennomgang av lesestoff jeg har kommet meg gjennom den siste uken. Dette vil muligens ikke interessere særlig mange lesere, ja det er mulig at en ganske stor andel av leserne blir provosert, men de får heller hoppe over akkurat dette innlegget og heller finne noe annet å lese. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Solaris er en science fiction-roman fra 1961 av den polske forfatteren Stanisław Lem (1921-2006). Hovedpersonen er psykologen Kris Kelvin som er stasjonert på en romstasjon på planeten Solaris, der et  verdensvidt osean av bemerkelserdige kjemiske forbindelser synes å ha egenskapene til et levende individ, med tankeprosesser og målrettet handlingsmønster. Det griper også inn i livene til  romatasjonens mannskap ved at det skaper fysiske etterligninger av personer som lever i tankene deres. Prøver oseanet å kommunisere med mennene, eller bare innhent