Vi har mottatt et leserbrev fra en grammatikkforening fra Aurskog. De deler her med oss interessante tanker om substantivets plass i det norske språk. Av plasshensyn tillot vi oss å redigere bort noen avsnitt om pronomenenes subjekt- og objektformer samt en lengre utlegning om klasseperspektivet i norsk grammatikk.
Kjære Würmstuggu
Språket omgir oss hvor enn vi går og hva enn vi gjør. I tale, i skrift, ja selv i tankene våre. Og det som binder språket vårt sammen, er grammatikken, reglene som får ordene til å gi mening for oss som kognitive og kommuniserende vesener. Dermed former språket oss som mennesker, og dermed også det samfunnet vi alle er en del av. På godt og vondt.
Mye har vært sagt om hvorledes ord både speiler og reproduserer ideer som uttrykker ubevisste maktrelasjoner. Heldigvis har det funnet sted en oppvåkning når det gjelder problematiske ord som «jungel», «utlending», «indianer», «polakk», «fanteri», «neger», sigøyner» og så videre. Det råder nå en viss enighet om at disse ordene slett ikke er så «nøytrale» som mange tidligere har hevdet. Snarere tvert i mot. De er uttrykk for dehumaniserende og undertrykkende strukturer som gjennomsyrer den norske kulturen (i den grad den finnes), og i forlengelse av denne, det hvite, kolonialistiske kulturkomplekset vi gjerne kaller Vesten.
Men kanskje viktigere enn vokabularet er grammatikken. I norsk og flere andre europeiske språk er substantivene kjønnet. Ifølge Store Norske Leksiskon er grammatisk kjønn (eller genus) «ulike klassar av substantiv. På norsk finst det tre genus: hankjønn, hokjønn og inkjekjønn». Som vi ser, er bruken av substantiver forbundet med to undertrykkelsesaspekter vi gjenkjenner fra Europas og Vestens historie: kjønn og klasse. Kjønning av substantiver er altså en form for interseksjonell undertrykkelse rettet mot kjønnsidentitet og klassetilhørighet. Vi understreker at for den alminnelige språkbruker er dette en ubevisst, strukturell form for undertrykkelse og ikke en aktiv tilslutning til diskriminering basert på kjønn og kjønnsidentitet, men rent objektivt innebærer det faktisk en opprettholdelse av undertrykkelsesmekanismer som rammer virkelige mennesker.
I norsk finnes det altså tre kjønn i språket, et mannlig, et kvinnelig og et kjønnsnøytralt intetkjønn. Når vi følger genusnormen i det norske språk, tar vi altså del i en årtusenlang prosess der ord tildeles kjønn etter kriterier som synes gåtefulle for oss idag, men som vi må anta skyldes de maktforhold som rådet da disse kategoriene ble etablert i språket. Man må anta at de ordene som ble tillagt særlig verdi ble tildelt mannlig kjønn, mens de ordene som var av mindre verdi, ble tildelt kvinnelig kjønn. Intetkjønnet er kanskje en rest av det kjønnsmangfoldet som eksisterte før innføringen av kristendommens rigide kjønnskategorier i samfunn og språk i Europa.
Men i dag vet vi bedre. Vi vet at kjønn ikke er binært, men utgjør et spektrum av potensielt uendelig omfang. Bør ikke et progressivt samfunn som det norske tilstrebe en språknorm som er så inkluderende som mulig? Kjønn er mangfoldig. Bør ikke språket omfavne dette mangfoldet?
Vi foreslår at Språkrådet rydder opp i ordbøkene og fjerner opplysninger om «hankjønn» og «hunkjønn» i oppslagene. Så kan alle ord heller tildeles intetkjønn. På sikt kan kanskje intetkjønnsordene bli gjenstand for en oppblomstring av nye, mer progressive grammatiske kjønnsformer. Det finnes jo allerede en mengde nye pronomener som uttrykker det nye kjønnsmangfoldet. Hvorfor skal ikke det trauste substantivet få være med på denne utviklingen?
Med vennlig hilsen
Aurskog Grammatikk Forening
1930 Aurskog
Dette er spennende tanker som bør vekke engasjement hos norske språkbrukere, grammatikkforeninger over det ganske land og ikke minst grammatikkmiljøene ved universitetene. Kjør debatt!
Würmstuggu-redaksjonen
Kommentarer
Legg inn en kommentar