Gå til hovedinnhold

Fra Würmstuggus postkasse: Grammatisk kjønn som undertrykkelsesmekanisme

 


Vi har mottatt et leserbrev fra en grammatikkforening fra Aurskog. De deler her med oss interessante tanker om substantivets plass i det norske språk. Av plasshensyn tillot vi oss å redigere bort noen avsnitt om pronomenenes subjekt- og objektformer samt en lengre utlegning om klasseperspektivet i norsk grammatikk.


Kjære Würmstuggu


Språket omgir oss hvor enn vi går og hva enn vi gjør. I tale, i skrift, ja selv i tankene våre. Og det som binder språket vårt sammen, er grammatikken, reglene som får ordene til å gi mening for oss som kognitive og kommuniserende vesener. Dermed former språket oss som mennesker, og dermed også det samfunnet vi alle er en del av. På godt og vondt.


Mye har vært sagt om hvorledes ord både speiler og reproduserer ideer som uttrykker ubevisste maktrelasjoner. Heldigvis har det funnet sted en oppvåkning når det gjelder problematiske ord som «jungel», «utlending», «indianer», «polakk», «fanteri», «neger», «sigøyner» og så videre. Det råder nå en viss enighet om at disse ordene slett ikke er så «nøytrale» som mange tidligere har hevdet. Snarere tvert i mot. De er uttrykk for dehumaniserende og undertrykkende strukturer som gjennomsyrer den norske kulturen (i den grad den finnes), og i forlengelse av denne, det hvite, kolonialistiske kulturkomplekset vi gjerne kaller Vesten. 


Men kanskje viktigere enn vokabularet er grammatikken. I norsk og flere andre europeiske språk er substantivene kjønnet. Ifølge Store Norske Leksiskon er grammatisk kjønn (eller genus) «ulike klassar av substantiv. På norsk finst det tre genus: hankjønn, hokjønn og inkjekjønn». Som vi ser, er bruken av substantiver forbundet med to undertrykkelsesaspekter vi gjenkjenner fra Europas og Vestens historie: kjønn og klasse. Kjønning av substantiver er altså en form for interseksjonell undertrykkelse rettet mot kjønnsidentitet og klassetilhørighet. Vi understreker at for den alminnelige språkbruker er dette en ubevisst, strukturell form for undertrykkelse og ikke en aktiv tilslutning til diskriminering basert på kjønn og kjønnsidentitet, men rent objektivt innebærer det faktisk en opprettholdelse av undertrykkelsesmekanismer som rammer virkelige mennesker. 


I norsk finnes det altså tre kjønn i språket, et mannlig, et kvinnelig og et kjønnsnøytralt intetkjønn. Når vi følger genusnormen i det norske språk, tar vi altså del i en årtusenlang prosess der ord tildeles kjønn etter kriterier som synes gåtefulle for oss idag, men som vi må anta skyldes de maktforhold som rådet da disse kategoriene ble etablert i språket. Man må anta at de ordene som ble tillagt særlig verdi ble tildelt mannlig kjønn, mens de ordene som var av mindre verdi, ble tildelt kvinnelig kjønn. Intetkjønnet er kanskje en rest av det  kjønnsmangfoldet som eksisterte før innføringen av kristendommens rigide kjønnskategorier i samfunn og språk i Europa. 


Men i dag vet vi bedre. Vi vet at kjønn ikke er binært, men utgjør et spektrum av potensielt uendelig omfang. Bør ikke et progressivt samfunn som det norske tilstrebe en språknorm som er så inkluderende som mulig? Kjønn er mangfoldig. Bør ikke språket omfavne dette mangfoldet? 


Vi foreslår at Språkrådet rydder opp i ordbøkene og fjerner opplysninger om «hankjønn» og «hunkjønn» i oppslagene. Så kan alle ord heller tildeles intetkjønn. På sikt kan kanskje intetkjønnsordene bli gjenstand for en oppblomstring av nye, mer progressive grammatiske kjønnsformer. Det finnes jo allerede en mengde nye pronomener som uttrykker det nye kjønnsmangfoldet. Hvorfor skal ikke det trauste substantivet få være med på denne utviklingen?


Med vennlig hilsen 

Aurskog Grammatikk Forening

1930 Aurskog



Dette er spennende tanker som bør vekke engasjement hos norske språkbrukere, grammatikkforeninger over det ganske land og ikke minst grammatikkmiljøene ved universitetene. Kjør debatt! 


Würmstuggu-redaksjonen

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...