Drama i én akt
Dramatis personae
Dalberg. Redaktør. I førtiårene.
Myhre. Lyssky aktør i den politisk/kulturelle randsonen. Redaksjonssekretær. I trettiårene.
Gate med forretninger, serveringssteder og andre kommersielle etablissementer. Tidlig ettermiddag. Dalberg spaserer bortover gaten ikledd bukser av typen «chinos» og en sort jakke av syntetisk materiale i det Myhre, kledd i brun jakke og dongeribukser, kommer ut fra en dør med et skilt over der det står «Pistolklubben Den Runde Kule».
Myhre (får øye på Dalberg). Dalberg! Hva gjør De her?
Dalberg (snur seg). Jaså, er det den karen? Jeg har just vært i skogen og felt et tre. De kommer rett fra skytetrening, ser jeg?
Myhre. Sant og visst. Og det ble endel innertiere. Jeg blir bedre og bedre med pistolen.
Dalberg. Godt, godt. De er sannelig ikke lett å oppdrive om dagen, Myhre. Det må da være godt og vel to uker siden siden sist jeg så Dem.
Myhre. Man har da sitt å gjøre. Jeg holder jo på på med disse skriveprosjektene mine. Og arbeidet med tidsskriftet krever både tid og arbeid.
Dalberg. Ja, det forstår seg. Nå, har De lest noe litteratur De kan anbefale i det siste da? Jeg tenker primært på skjønnlitteratur. Jeg leser helst for adspredelsen for tiden.
Myhre. Interessant at De spør. Jeg leste nylig denne boken. (Tar frem en bok fra innerlommen.)
Dalberg. Hm… (leser). «Atomdrømmer». Hva er nå dette?
Myhre. Det er en novellesamling av Didrik Dyrdal. De burde lese den. (Stikker den til Dalberg) Her, bare ta den. Den er vel verdt å lese. (Dalberg tar imot.) Og De da, Dalberg. Har De lest noe spennende, oppbyggelig eller rett og slett bare estetisk tiltalende i det siste da?
Dalberg. Ja, jeg har da lest noe. Mest eldre bøker. Kjenner De Evripides?
Myhre. Den greske tragediedikteren?
Dalberg. Ja. Om De har lest «Tragediens fødsel, vet De nok at Friedrich Nietzsche ikke hadde særlig høye tanker om denne dramatikeren. Ja, tyskeren var ikke snauere enn at han ga Evripides skylden for «tragediens død». Men jeg skal si Dem at da jeg leste hans drama Hekabe forrige uke, var det ikke fritt for at jeg lot meg underholde i den grad at jeg gjerne anbefaler andre å lese tragedien. Stykket handler om Trojanerkrigen, eller snarere, skjebnen til den trojanske dronning Hekabe og barna hennes etter at Troja er slått av kong Agamemnons greske hær. Sammen med Trojas kvinner blir Hekabe slavebundet av seierherrene, og datteren blir gjenstand for menneskeofring. Når dronningen får vite at sønnen Polydoros er blitt myrdet, ber hun Agamemnon om tillatelse til å hevne seg på sønnens drapsmann. Og med medslavinnenes hjelp får hun slukket sin hevnttørst på det mest brutale vis. Ja, dette er et ganske blodig og mørkt hevndrama, som har en oppbygning som skiller seg en del fra den klassiske tragedien. Men jeg likte det. Boken jeg har lest er en del av Gyldendals «Kanon»-serie, der antikkens litterære klassikere presenteres i ny oversettelse, og gjendiktningen er det Robert Emil Berge som står for. Han formidler dramaet på en helt grei måte, og i forordet (samt noteappatet) gjør han fint rede for sine valg. Men spør De meg kunne han spart seg for å ta i bruk dialektale femininumformer. De stikker seg ut. Jeg vil helst ha meg frabedt radikalt bokmål når jeg leser klassisk gresk drama. Bør man ikke heller etterstrebe en mest mulig nøytral språkføring når man skal overføre klassisk litteratur til moderne norsk? Samnorskens tid er over. Som de sier: «Det er tross alt 2023.» Ellers inneholder boken mye god og relevant informasjon i det lange forordet og den behendige ordlisten bakerst i boken.
Myhre. Interessant. Men De hadde lest mer, sa De?
Dalberg. Ja. Som De, vet leser jeg en hel del westernlitteratur for tiden. Forleden dag, mens jeg var inne på Nasjonalbibliotekets hjemmesider, kom jeg over en av disse billige westernromanene i hefteformat fra tiden da menn fortsatt leste romaner som tidsfordriv og underholdning. Cowboy uten nerver var tittelen, og forfatteren var oppført som «Ram Costello», som jeg halvveis ut i lesningen oppdaget at var et psevdonym for den hyperproduktive norske forfatteren Finn Halse. Romanen ble utgitt i 1959, altså hele seks år før Norges fremste westernhelt, Morgan Kane, så dagens lys. Tittelen Cowboy uten nerver er kanskje ikke så veldig innbydende - jeg foretrekker i hvert fall helter som kjenner frykt når jeg først skal lese en spenningsroman - men historien er slett ikke dårlig. Helten er milevis unna Kjell Hallbings westernhelter, og språket mangler både intensiteten og de poetiske kvalitetene vi kjenner fra Kane-bøkene, men boken har mange gode actionsekvenser, og et fint romantisk subplot som riktignok er blottet for sensualitet og erotikk. Forøvrig er dette en klassisk cowboyfortelling om rancheiere, kvegtyver, revolvermenn og klare helter og skurker. Helten fremstår kanskje som i overkant avslappet og «clean cut», for han har full kontroll hele veien og gjør ikke feilvurderinger, men boken er spennende nok til at leseren underholdes hele veien. Jeg vil ikke si det lesningen føltes som bortkastet tid, og De skal ikke se bort fra at jeg leser mer av denne forfatteren om skjebnen skulle finne det for godt å plassere enda en av hans bøker i mitt fang. Men vil jeg anbefale boken? Nja. Kanskje til folk med en særlig interesse for norskprodusert westernlitteratur.
Myhre. Kanskje jeg bør prøve å lese noen av disse westernromanene De stadig snakker om. Min kjennskap til denne litterære genren er fremdeles ganske begrenset. Men The Virginian har jeg da lest.
Dalberg. Det er sant! De har til og med skrevet om den. Selv har jeg tilgode å lese den.
Myhre. Men har De lest noe nyere litteratur da.
Dalberg. Joda. Eller - litteratur og litteratur - jeg vet nå ikke helt.
Myhre. Utdyp gjerne.
Dalberg. Her om dagen plukket jeg med meg diktsamlingen Slutt av en viss Simon Shabalala fra mitt kommunale bibliotek. Ifølge etterordet nekter denne Shabalala å lese diktene sine høyt, fordi de er «for sensitive, for kontroversielle eller for skamfulle». Han foreslår også et tonefølge til diktsamlingen, bestående av diverse rock- og popsanger. Diktene i seg selv er ikke spesielt gode, men jeg antar at forlaget mener at forfatteren er en «viktig stemme» som kanskje til og med representerer en «marginalisert gruppe». En del av diktene handler om seksualitet på en måte som nok kan få de mest bluferdige blant oss til å rødme: «Sæd i ansiktet ditt / Drypper ned / Det innerste av meg / på det sanneste av deg / i grenseløs sammensmelting».
Myhre. Jøje meg!
Dalberg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg. Det er veldig direkte, jeg vil nesten si pornografisk, og ikke akkurat noe man forventer . Vi tar et utdrag til: «Hennes minnerike eventyr, mine nåtidige nålestikk / Diskoskuler prosjekterer pikk / Ulovlig undring / om hånden hun har holdt // langt inn i fitta». Det er tydeligvis en konflikt i dikter-jegets sinn som kommer til uttrykk. Men det er ikke så lett å sette fingeren på hva forfatteren vil frem til, utover at han føler seg fanget i sin livssituasjon. En katt og flere andre dyr dukker også opp i diktene, som forøvrig ikke er særlig tallrike, 21 i alt. Ærlig talt foretrekker jeg dikt som sikter litt høyere og som bruker mer litterær finesse både tematisk og skriveteknisk.
Myhre. Godt boken var kort da.
Dalberg. Ja, du kan så si. (Humrer) Men jeg må dessverre haste videre. Jeg må nemlig kjøpe kattemat. Og kanskje noen accessoirer til min outfit. Vi snakkes!
Myhre. På gjensyn!
Brått formørkes scenen totalt. Et skjærende kvinneskrik høres.
Teppefall.
Hekabe
Evripides
Gyldendal, 2018
Cowboy uten nerver
Ram Costello (Finn Halse)
Folke-forlaget, 1959
Slutt
Simon Shabalala
Ær Forlag, 2023
Foto: Kari Paulsen/Oslo Museum
https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/deed.no
Kommentarer
Legg inn en kommentar