Gå til hovedinnhold

To døde, hvite menn og en kvinne

 


Av Håkon Daniel Myhre


I det siste har jeg lest en engelsk utgave at de nedtegnede tankene til den romerske keiseren Marcus Aurelius, under tittelen Meditations. Jeg snublet over verket i en bokhandel nylig, og har lest det med stor interesse. Kanskje det mest fascinerende med dette verket, er at det aldri var skrevet for å utgis, eller for at andre mennesker skulle lese det i det hele tatt.


Teksten er en samling notater og ordtak og mer eller mindre sammenhengene tanker som Marcus Aurelius skrev til seg selv i løpet av sin tid som keiser, og reflekterer hans indre strider, tvil og vurderinger. De dreier seg aldri om politikk eller hans offentlige virke, annet enn i noen vage referanser, men utelukkende hvordan en god, selverkjennende mann skal forholde seg til verden rundt han. 


Hans fokus er nesten utelukkende på det allmenne, det er ingen (direkte) diskusjoner om hoffets intriger, diplomati, krig, eller ledelse, men om hvordan man forholder seg til menneskene man omgås i det daglige, kanskje særlig de som gjør en forbannet, og om hvordan man forholder seg til sine plikter, også når dette koster en veldig mye. Det er slående hvor mye man kan kjenne seg igjen i, men det er også slående hvordan hans begrepsbruk ofte er helt anderledes. Det hjelper likevel å ha litt kjennskap til den antikke verdens forståelse for å skjønne alt han mener. Han skriver, f.eks. ganske mye om å «leve i tråd med naturen». Med dette mener han ikke hva mennesker har drifter til, men snarere å leve mot et ideal om det fulle potensialet til mennesket, som et vesen av fornuft og visdom. Kort sagt å leve, så langt en kan, etter de fire klassiske dydene, visdom, måteholdenhet, mot, og rettferdighet.


I motsetning til andre filosofiske tekster fra antikken, bruker ikke meditasjonene noen spesiell tid til å argumentere for et sett med proposisjoner eller verdier, slik f.eks. Platon gjør i sine berømte dialoger. Aurelius’ Meditasjoner tar mesteparten av sine holdninger for gitt, og er heller et sett med diskusjoner om hvordan man oppnår det «gode» eller «hellige», rettet mot leseren. Dette er en annen indikasjon på at Aurelius skrev til seg selv. I et avsnitt står det bare «Ingen flere omstendelige diskusjoner om hva det vil si å være en God Mann! Vær en!».


Min utgave av verket er del av «Penguin Classics» serien, og er oversatt av Martin Hammond. Den innholder en omfattende introduksjon og noter, som er nyttig for de som er interessert i verkets kontekst, og betydningen av uttrykk og henvendelser Aurelius kommer med. Verkets tittel, Mediatsjoner, er etter mitt syn vel valgt (det er blitt påført i ettertid, Marcus Aurelius ga det aldri noen tittel), da det er noe meditativt, eller kanskje poetisk, ved det. Passasjer gjentar seg, gjerne ordrett, og man finner ofte ekkoer av tidligere kapitler og bøker. Tidvis kan verket nesten virke som en samling salmer. Det er absolutt verdt å utforske, om du har lyst til å få et innblikk i stoisk tankegang, eller et glimt inn i sjelen til en keiser som døde for over 1700 år siden.


Ved siden av Meditasjoner, har jeg òg lest to romaner. Den første av disse er Viga-Ljot og Vigdis, av vår egen Sigrid Undset. Dette er en fortelling om to mennesker som levde henholdsvis på Island og i Norge rundt år 1000. Denne utrolig vakre fortellingen er en dyp tragedie om hvordan det går når impulser, raseri, bitterhet og hat får råde over menneskene, snarere enn forsiktighet, ømhet, generøsitet, kjærlighet og tilgivelse. Den er skrevet etter modell av de klassiske islandske sagaene, og er veldig verdt å lese. 


Jeg har også lest den klassiske western-romanen The Virginian, av Owen Wister. Denne romanen, fra 1902, er en vakker romanse om livet på prærien i Wyoming-territoriet på 1870-tallet. Fortellingen har mange av de klassiske sjangertrekkene til western-historier, inkludert en avsluttende pistol-duell. Den er likevel en stort sett langsom og kontemplativ affære, uten mye dramatikk. Men den driver mot sjelen en del ganger, kanskje mest når hovedpersonen må delta i hengingen av noen kvegtyver, og det preger ham sterkt. Alt i alt en nydelig fortelling, vel verdt å lese.



Illustrasjon: Louis Moe, 1898


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Nyoppusset klassiker: «Pionér» vender tilbake

Pionér nr. 1: «Mot det ukjente» av Gino D’Antonio og Renzo Calegari Egmont, 2020 Vi var mange som gråt våre tapre tårer da antologien Pionér Presenterer gikk inn før jul. Men nå  kommer det nok en runde med den originale Pionér . Dette er fjerde gang denne Bonelli-serien, som på italiensk heter Storia del West , blir utgitt på norsk, men denne denne gangen blir serien presentert i ny drakt. Den er nemlig farvelagt. Formatet er også større enn det vanlige Bonelli-formatet, men anmeldereksemplaret jeg har lest, er digitalt, så jeg har lest denne tegneserieboken i det gode, gamle ipad-formatet. Storia del West ble skrevet av Gino D’Antonio og opprinnelig utgitt på italiensk fra 1967 til 1980, og tegner i denne første boken er Renzo Calegari . Personlig har ikke jeg altfor mye kunnskap om denne serien fra før. Jeg leste noen hefter på 1980-tallet. Så veldig mye husker jeg ikke, utover at jeg likte at det var avsluttede historier, i motsetning til Tex Willer , der histori

Det var aldri noe håp: Disneys Star Wars-trilogi og hvorfor The Rise of Skywalker ikke kunne blitt en god film

Av Håkon Daniel Myhre The Rise of Skywalker , den dårligste Star Wars filmen som er laget. Jeg har sett The Rise of Skywalker   (RoS). En kan undres hvorfor. Følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten, er ikke ulikt det jeg alltid har tenkt Gandalf følte da han først så inskripsjonen på Bilbos ring. Han var sikker på hva han ville finne, men da han så skriften var det kanskje en liten del i ham som døde, delen som likevel håpet han tok feil. Dette var følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten til RoS. Jeg kom meg likevel relativt fort, og tilpasset meg de forventede realitetene. Filmen funket greit nok som 2 ½ times ufrivillig komedie, og jeg hadde en løs latter gjennom hele visningen. Det ser også ut til at publikum har gått lei. Mens The Force Awakens (TFA) hadde rekordhøy inntjening på første kino-oppsetting, hadde RoS (19) et veldig fall i publikumsinteresse etter åpningshelgen. The Last Jedi (TLJ) fra 2017 hadde det samme, men RoS hadde et mye kraftigere fall.

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e