Av Håkon Daniel Myhre
I det siste har jeg lest en engelsk utgave at de nedtegnede tankene til den romerske keiseren Marcus Aurelius, under tittelen Meditations, eller Til meg selv, som verket kalles på norsk. Jeg snublet over verket i en bokhandel nylig, og har lest det med stor interesse. Kanskje det mest fascinerende med dette verket, er at det aldri var skrevet for å utgis, eller for at andre mennesker skulle lese det i det hele tatt.
Teksten er en samling notater og ordtak og mer eller mindre sammenhengene tanker som Marcus Aurelius skrev til seg selv i løpet av sin tid som keiser, og reflekterer hans indre strider, tvil og vurderinger. De dreier seg aldri om politikk eller hans offentlige virke, annet enn i noen vage referanser, men utelukkende hvordan en god, selverkjennende mann skal forholde seg til verden rundt han.
Hans fokus er nesten utelukkende på det allmenne, det er ingen (direkte) diskusjoner om hoffets intriger, diplomati, krig, eller ledelse, men om hvordan man forholder seg til menneskene man omgås i det daglige, kanskje særlig de som gjør en forbannet, og om hvordan man forholder seg til sine plikter, også når dette koster en veldig mye. Det er slående hvor mye man kan kjenne seg igjen i, men det er også slående hvordan hans begrepsbruk ofte er helt anderledes. Det hjelper likevel å ha litt kjennskap til den antikke verdens forståelse for å skjønne alt han mener. Han skriver, f.eks. ganske mye om å «leve i tråd med naturen». Med dette mener han ikke hva mennesker har drifter til, men snarere å leve mot et ideal om det fulle potensialet til mennesket, som et vesen av fornuft og visdom. Kort sagt å leve, så langt en kan, etter de fire klassiske dydene, visdom, måteholdenhet, mot, og rettferdighet.
I motsetning til andre filosofiske tekster fra antikken, bruker ikke meditasjonene noen spesiell tid til å argumentere for et sett med proposisjoner eller verdier, slik f.eks. Platon gjør i sine berømte dialoger. Aurelius tar mesteparten av sine holdninger for gitt, og er heller et sett med diskusjoner om hvordan man oppnår det «gode» eller «hellige», rettet mot leseren. Dette er en annen indikasjon på at Aurelius skrev til seg selv. I et avsnitt står det bare «Ingen flere omstendelige diskusjoner om hva det vil si å være en God Mann! Vær en!».
Min utgave av verket er del av «Penguin Classics» serien, og er oversatt av Martin Hammond. Den innholder en omfattende introduksjon og noter, som er nyttig for de som er interessert i verkets kontekst, og betydningen av uttrykk og henvendelser Aurelius kommer med. Verkets tittel, Meditations, er etter mitt syn vel valgt (det er blitt påført i ettertid, Marcus Aurelius ga det aldri noen tittel), da det er noe meditativt, eller kanskje poetisk, ved det. Passasjer gjentar seg, gjerne ordrett, og man finner ofte ekkoer av tidligere kapitler og bøker. Tidvis kan verket nesten virke som en samling salmer. Det er absolutt verdt å utforske, om du har lyst til å få et innblikk i stoisk tankegang, eller et glimt inn i sjelen til en keiser som døde for over 1700 år siden.
Ved siden av Meditations, har jeg òg lest to romaner. Den første av disse er Viga-Ljot og Vigdis, av vår egen Sigrid Undset. Dette er en fortelling om to mennesker som levde henholdsvis på Island og i Norge rundt år 1000. Denne utrolig vakre fortellingen er en dyp tragedie om hvordan det går når impulser, raseri, bitterhet og hat får råde over menneskene, snarere enn forsiktighet, ømhet, generøsitet, kjærlighet og tilgivelse. Den er skrevet etter modell av de klassiske islandske sagaene, og er veldig verdt å lese.
Jeg har også lest den klassiske western-romanen The Virginian, av Owen Wister. Denne romanen, fra 1902, er en vakker romanse om livet på prærien i Wyoming-territoriet på 1870-tallet. Fortellingen har mange av de klassiske sjangertrekkene til western-historier, inkludert en avsluttende pistol-duell. Den er likevel en stort sett langsom og kontemplativ affære, uten mye dramatikk. Men den driver mot sjelen en del ganger, kanskje mest når hovedpersonen må delta i hengingen av noen kvegtyver, og det preger ham sterkt. Alt i alt en nydelig fortelling, vel verdt å lese.
Illustrasjon: Louis Moe, 1898
Kommentarer
Legg inn en kommentar