Gå til hovedinnhold

Tre bokomtaler!



Sannsynligvis orienterer du deg i den fysiske verden ved hjelp av sanseapparatet og de kognitive evnene som også gjør deg i stand til å forstå de sorte symbolene som akkurat nå åpenbarer for deg et meningsinnhold som kanskje er deg knakende likegyldig og intet mer enn et resultat av en tilfeldig skjermberøring, eller som du aktivt har oppsøkt nettopp for å ta del i tanker du ikke selv har tenkt. Men verden kan også oppleves ved å benekte sanseapparatets inntrykk og heller bruke kognisjonen, gjerne i tospann med følelsene, til å konstruere hypotetiske strukturer som bedøver, behager, trøster eller endog vekker viljen til å gjenoppta bruken av sanseapparatet. Her omtales tre litterære verker som på ulikt vis beskriver og diagnistiserer menneskets tilværelse i verden. 


Vi begynner med Michel Houellebecqs roman Kartet og terrenget fra 2010. Romanen omhandler en kunstner som gjennom  sine arbeider dokumenterer et Frankrike, som vel egentlig må forstås som et bilde på Europa, i endring, ja man kan kanskje si forfall, fra produserende, fremtidsrettet verdensmakt til postindustrielt hvilehjem for nostalgiske navlebeskuere som er mer opptatt av narrativet om seg selv enn det autentiske livet. Et friskt innslag er Houellebecqs iscenesettelse av seg selv som romanfigur, noe som tar en bisarr vending i bokens siste del, kanskje som en ironisk kommentar til idéen om forfatterens død. Boken er både gåtefull og fascinerende, men først og fremst er det en svært god roman, selv om det er ikke helt lett å få tak på den, for handlingen er lite helhetlig, og ideene går i alle retninger. Til å være en Houellebecq-roman er Kartet og terrenget overraskende lite «provoserende» for de som har for vane å la seg provosere av sånt. Selv har jeg ingen problemer med å anbefale den.


Morgan Kane-romanen Hevn er en klassisk westernroman som tematiserer kjønnsakten som hevnmiddel. En femme fatale ønsker å hevne seg på mannen som fikk henne kastet i fengsel, og får med seg et kobbel med revolvermenn for å få has på Kane. Klimakset er ikke den uunngåelige blodige opprydningen til slutt, men snarere et nattlig møte mellom helten og skurken der begjæret tar overhånd, og sensualitet og hat går opp i en høyere enhet. Jo, det er sterke følelser Hallbing skildrer, og han skildrer dem overbevisende, men de er bare krusninger på de driftene som dypest sett er kilden til menneskenes handlinger og valg. I så måte er dette en erketypisk Kane-roman. Språklig sett er den virkelig god, med et billedrikt og poetisk språk som både er antydende og direkte - og aldri kjedelig. 


Jeg skal ikke påberope meg noe sterkt forhold til den tyske forfatteren Heinrich von Kleist (1777-1811), men jeg kom nå engang over den nye samlingen fortellinger, anektoter og essays i Bjørn Aasheims oversettelse fra Solum. Her finner vi to fortellinger, «Hittebarnet» og «Tvekampen», som begge er vel verdt å lese. Den første er en regelrett tragedie med handling fra Italia, der en rik handelsmann gjør en skjebnesvanger avgjørelse i det han adopterer en foreldreløs gutt under en pestepidemi. Den andre historien, «Tvekampen» er en romanse med handling fra middelalderen. Fortellingen, som omhandler høyadelige intrigenter og ridderlig konflikt mot et bakteppe av eksotisk rettstenkning i Det tysk-romerske riket. Der «Hittebarnet» låner av tragedien, er denne har denne fortellingen nærmest form av et eventyr. Språklig sett er det mer så som så. Særlig «Tvekampen» er preget av fryktelig lange setninger, og jeg innrømmer gladelig at jeg måtte  lese flere av dem to-tre ganger for å få med meg innholdet. Når det er sagt, er «Hittebarnet» mye mer lettlest. Denne boken inneholder også en rekke helt korte «anekdoter» av varierende underholdningsverdi. Og «essayene», som egentlig bare er korte tekster om kunst og forskjellige filosofiske temaer, er heller ikke spesielt interessant lesning, i hvert fall ikke for denne leseren. Kleist tok sitt eget liv i 1811.


Disse bøkene har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, de er tross alt skrevet av hvite europeiske menn, men de har underholdt meg og trolig også, i noen grad, gjort meg rikere i åndelig forstand, med større evne til å tenke rene, korrekte tanker.




Kartet og terrenget av Michel Houellebecq, 2010

Morgan Kane: Hevn av Louis Masterson (Kjell Hallbing), 1967

To fortellinger, anekdoter og essays av Heinrich von Kleist, 2020



Illustrasjon: Alejo Vera Estaca, 1881

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n