Gå til hovedinnhold

Tre bokomtaler!



Sannsynligvis orienterer du deg i den fysiske verden ved hjelp av sanseapparatet og de kognitive evnene som også gjør deg i stand til å forstå de sorte symbolene som akkurat nå åpenbarer for deg et meningsinnhold som kanskje er deg knakende likegyldig og intet mer enn et resultat av en tilfeldig skjermberøring, eller som du aktivt har oppsøkt nettopp for å ta del i tanker du ikke selv har tenkt. Men verden kan også oppleves ved å benekte sanseapparatets inntrykk og heller bruke kognisjonen, gjerne i tospann med følelsene, til å konstruere hypotetiske strukturer som bedøver, behager, trøster eller endog vekker viljen til å gjenoppta bruken av sanseapparatet. Her omtales tre litterære verker som på ulikt vis beskriver og diagnistiserer menneskets tilværelse i verden. 


Vi begynner med Michel Houellebecqs roman Kartet og terrenget fra 2010. Romanen omhandler en kunstner som gjennom  sine arbeider dokumenterer et Frankrike, som vel egentlig må forstås som et bilde på Europa, i endring, ja man kan kanskje si forfall, fra produserende, fremtidsrettet verdensmakt til postindustrielt hvilehjem for nostalgiske navlebeskuere som er mer opptatt av narrativet om seg selv enn det autentiske livet. Et friskt innslag er Houellebecqs iscenesettelse av seg selv som romanfigur, noe som tar en bisarr vending i bokens siste del, kanskje som en ironisk kommentar til idéen om forfatterens død. Boken er både gåtefull og fascinerende, men først og fremst er det en svært god roman, selv om det er ikke helt lett å få tak på den, for handlingen er lite helhetlig, og ideene går i alle retninger. Til å være en Houellebecq-roman er Kartet og terrenget overraskende lite «provoserende» for de som har for vane å la seg provosere av sånt. Selv har jeg ingen problemer med å anbefale den.


Morgan Kane-romanen Hevn er en klassisk westernroman som tematiserer kjønnsakten som hevnmiddel. En femme fatale ønsker å hevne seg på mannen som fikk henne kastet i fengsel, og får med seg et kobbel med revolvermenn for å få has på Kane. Klimakset er ikke den uunngåelige blodige opprydningen til slutt, men snarere et nattlig møte mellom helten og skurken der begjæret tar overhånd, og sensualitet og hat går opp i en høyere enhet. Jo, det er sterke følelser Hallbing skildrer, og han skildrer dem overbevisende, men de er bare krusninger på de driftene som dypest sett er kilden til menneskenes handlinger og valg. I så måte er dette en erketypisk Kane-roman. Språklig sett er den virkelig god, med et billedrikt og poetisk språk som både er antydende og direkte - og aldri kjedelig. 


Jeg skal ikke påberope meg noe sterkt forhold til den tyske forfatteren Heinrich von Kleist (1777-1811), men jeg kom nå engang over den nye samlingen fortellinger, anektoter og essays i Bjørn Aasheims oversettelse fra Solum. Her finner vi to fortellinger, «Hittebarnet» og «Tvekampen», som begge er vel verdt å lese. Den første er en regelrett tragedie med handling fra Italia, der en rik handelsmann gjør en skjebnesvanger avgjørelse i det han adopterer en foreldreløs gutt under en pestepidemi. Den andre historien, «Tvekampen» er en romanse med handling fra middelalderen. Fortellingen, som omhandler høyadelige intrigenter og ridderlig konflikt mot et bakteppe av eksotisk rettstenkning i Det tysk-romerske riket. Der «Hittebarnet» låner av tragedien, er denne har denne fortellingen nærmest form av et eventyr. Språklig sett er det mer så som så. Særlig «Tvekampen» er preget av fryktelig lange setninger, og jeg innrømmer gladelig at jeg måtte  lese flere av dem to-tre ganger for å få med meg innholdet. Når det er sagt, er «Hittebarnet» mye mer lettlest. Denne boken inneholder også en rekke helt korte «anekdoter» av varierende underholdningsverdi. Og «essayene», som egentlig bare er korte tekster om kunst og forskjellige filosofiske temaer, er heller ikke spesielt interessant lesning, i hvert fall ikke for denne leseren. Kleist tok sitt eget liv i 1811.


Disse bøkene har kanskje ikke gjort meg til et bedre menneske, de er tross alt skrevet av hvite europeiske menn, men de har underholdt meg og trolig også, i noen grad, gjort meg rikere i åndelig forstand, med større evne til å tenke rene, korrekte tanker.




Kartet og terrenget av Michel Houellebecq, 2010

Morgan Kane: Hevn av Louis Masterson (Kjell Hallbing), 1967

To fortellinger, anekdoter og essays av Heinrich von Kleist, 2020



Illustrasjon: Alejo Vera Estaca, 1881

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Nyoppusset klassiker: «Pionér» vender tilbake

Pionér nr. 1: «Mot det ukjente» av Gino D’Antonio og Renzo Calegari Egmont, 2020
Vi var mange som gråt våre tapre tårer da antologien Pionér Presenterer gikk inn før jul. Men nå  kommer det nok en runde med den originale Pionér. Dette er fjerde gang denne Bonelli-serien, som på italiensk heter Storia del West, blir utgitt på norsk, men denne denne gangen blir serien presentert i ny drakt. Den er nemlig farvelagt. Formatet er også større enn det vanlige Bonelli-formatet, men anmeldereksemplaret jeg har lest, er digitalt, så jeg har lest denne tegneserieboken i det gode, gamle ipad-formatet. Storia del West ble skrevet av Gino D’Antonio og opprinnelig utgitt på italiensk fra 1967 til 1980, og tegner i denne første boken er Renzo Calegari.
Personlig har ikke jeg altfor mye kunnskap om denne serien fra før. Jeg leste noen hefter på 1980-tallet. Så veldig mye husker jeg ikke, utover at jeg likte at det var avsluttede historier, i motsetning til Tex Willer, der historiene alltid var føljetonge…

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten.
Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen er …

Det var aldri noe håp: Disneys Star Wars-trilogi og hvorfor The Rise of Skywalker ikke kunne blitt en god film

Av Håkon Daniel Myhre
The Rise of Skywalker, den dårligste Star Wars filmen som er laget.

Jeg har sett The Rise of Skywalker(RoS). En kan undres hvorfor. Følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten, er ikke ulikt det jeg alltid har tenkt Gandalf følte da han først så inskripsjonen på Bilbos ring. Han var sikker på hva han ville finne, men da han så skriften var det kanskje en liten del i ham som døde, delen som likevel håpet han tok feil. Dette var følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten til RoS. Jeg kom meg likevel relativt fort, og tilpasset meg de forventede realitetene. Filmen funket greit nok som 2 ½ times ufrivillig komedie, og jeg hadde en løs latter gjennom hele visningen.
Det ser også ut til at publikum har gått lei. Mens The Force Awakens(TFA) hadde rekordhøy inntjening på første kino-oppsetting, hadde RoS (19) et veldig fall i publikumsinteresse etter åpningshelgen. The Last Jedi (TLJ) fra 2017 hadde det samme, men RoS hadde et mye kraftigere fall. Dette er ikke en a…