Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra april, 2021

Tonen

  En klang forplanter seg igjennom tiden fra ledd til ledd i livets lange lenke,  fra første gnist til løpeilden siden og frem til det forkullede sujettet  der livet trassig fremtrer gjennom striden som herder blodet og forener kjøttet og skjelettet. For blodets våte varme bærer toner som rekker helt fra kjøtt i vilter lek til gravens frosne stillhet og æoner med kjønn og kjøtt som våkner og forsvinner i tidens tåke gjennom millioner av gjentatte bevegelser i tid og rom og minner. Og tonen bærer ennå rent og klart. I blodet blir dens enkle klang bevart. Bilde: Wikimedia Commons

Kjappe tanker: Frigjøringskunnskapskrise!

  Jeg hadde nylig en kjapp tanke etter å ha snakket med en gammel venn på den andre siden av det politiske spekteret. Dette gjelder spørsmål om tilhørighet, postmodernisme, og frigjøring.  For veldig lenge siden skrev jeg «Critical theory isn’t» på veggen min på Facebook. Dette var ment som et litt morsomt ordspill/satire, og ledet selvsagt inn i en heftig diskusjon, som slikt gjerne gjør. Jeg kan ikke lenger huske den diskusjonen, men jeg husker hva jeg mente med kommentaren. Jeg vet mye mer om kritisk teori nå enn da, men min generelle forståelse har ikke forandret seg. Kritisk teori er en nådeløs kritikk av det bestående samfunnet. Men denne kritikken er enøyd, da den bare forholder seg til en målestokk, nemlig undertrykking. Den er også tendensiøs, i den forstand at den leter til den finner noe. Gitt menneskers tendens til å se mønstre som ikke er der, og samkjørte miljøers tendens til å forsterke hverandres fordommer, er det ganske lett å se hvor denne går.  Det jeg mener er at kr

Bonelli-bonanza! Del 4: Mer Tex

Tex: Helten og legenden av Paolo Eleuteri Serpieri Egmont, 2021 «Hvis legenden møter virkeligheten i Det ville vesten, er det legenden som vinner», står det på baksiden av dette albumet. Dette blir presentert som et sitat fra John Fords film «The Man Who Shot Liberty Valance, men noe sitat er det ikke, selv om setningen ivaretar en stor del av meningsinnholdet i det virkelige sitatet («This is the West, sir. When the legend becomes fact, print the legend»). Og det faktum at slike sitater har en tendens til å mutere, sier noe ganske vesentlig om tematikken i denne tegneserien. Jeg var inne på det flytende forholdet mellom virkelighet og diktning i westerngenren i min Clay Allison -omtale her om dagen. Mange av figurene vi leser om i romaner og tegneserier, startet som konkrete historiske personer, men etterhvert som deres bragder ble kjent og videre da de ble blandet med bragder som ble tilskrevet dem uten rot i virkeligheten, vek de virkelige personene i bakgrunnen og ble erstat

Det politiske landskapet korrekt forklart (4)

  Del 4: Høyre av Håkon D. Myhre I de tidligere delene av denne føljetongen har jeg snakket om hvorfor jeg tror politikk i våre dager bør forstås som et asymmetrisk spektrum , og jeg har godt kjapt gjennom det jeg anser som hovedstrømningene i venstretradisjonen . Nå vil jeg ta for meg negasjonen, altså høyresiden. Dette er mye mer komplisert og en vanskelig ting å gjøre, for jeg ser ikke på høyresiden som en tradisjon, men snarere som samlekategori av alle som på forskjellige tidspunkt har vært kritiske til, eller i konflikt med, venstretradisjonen. De er ofte svært varierte, og de bytter ofte tyngdepunkt. Særlig er det en tendens i nyere historie til at posisjoner tidligere knyttet til venstresiden blir «flyttet» over til høyre, mens venstresiden finner nye fokus og holdninger i «progressiv» retning. Det skaper et sterkt inntrykk av at høyresiden bare er en gjeng med folk og interesser som sier: «Stopp!» Er dette tilfellet, eller er det noe mer?  Man finner mange forskjellige konserv

Fem ess x 2

  Würmstuggu-redaktøren har nok en gang hygget seg med norskprodusert underholdningslitteratur med handling fra den amerikanske vesten etter borgerkrigen. Men denne gangen er det ikke Morgan Kane jeg har lest, men Clay Allison . Den profesjonelle hasardspilleren og revolvermannen er mindre kjent enn Kane, og ryktet hans er betydelig mer lurvete - dette er jo hovedpersonen i «Sexy Western» - men forfatteren er den samme, Kjell Hallbing , eller Leo Manning, som han kaller seg her. (Bøkene er også utgitt under Hallbings mer kjente psevdonym Louis Masterson.)  Sexy western ble jo etterhvert kjent som en ganske snuskete bokserie, for det meste skrevet av anonyme forfattere (og hvem kan bebreide dem?) og krydret med fotografier av avkledde kvinner, men de første 14 bøkene er altså skrevet av Hallbing selv, og den jeg har lest nå, er nummer 5 i serien. Den heter Fem ess i Dodge City. Ganske kul tittel, ikke sant? (Mer om det senere.) Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om pers

PLANT DEM, MISTER!

  Hør! Nå trekker jeg mitt siste åndedrag før jeg forsvinner. Legg meg varsomt i en kiste, møt meg så i dine minner. Graven kan du stelle hvis det passer seg, og hvis du finner pene blomster, plant dem, mister! Illustrasjon: Helen Kendrik Johnson, 1900

Sjokkpavens revolusjon

  Hvem kan vi takke for at vi har fått noen ekstra fridager og noen lettere bisarre åpningstider i butikkene de siste dagene. Jo, Den romersk katolske kirke, selvfølgelig. Hadde Norge blitt kristnet av bysantinske kristne, hadde påsken fortsatt vært en måned unna. Men det var prelater som var underlagt biskopen av Rom, som sørget for at Skandinavia tok steget ut av barbariets mørke og inn i den europeiske sivilisasjon. Og det er biskopen av Rom jeg har lest om den siste uken. Nærmere bestemt Jorge Bergoglio, pave Frans , den  første jesuittiske paven, og - ikke minst - den første paven fra Den nye verden. Ross Douthat er en amerikansk journalist som i det daglige skriver for New York Times. I 2018 gav han ut boken To Change the Church: Pope Francis and the Future of Catholicism . Boken handler om pave Frans´ pågående forsøk på å forandre Den romersk katolske kirken i liberal retning siden innsettelsen i 2013. Boken gir et lite innblikk i en verden som jeg vil tro er ganske ukjent for

Kjappe tanker: Om det sosiale mennesket

  Dette er mitt andre forsøk på «Kjappe tanker»-spalten, og jeg har i det siste tygget litt på en idé som jeg tror har noe for seg. Dette er ikke noe annet enn litt spekulasjon, siden det ikke er blitt gjort noen studier på dette, såvidt jeg vet. Men det ville i hvert fall vært interessante studier.  I mesteparten av menneskehetens historie, faktisk fra før våre forfedre kan sies å være mennesker, har man levd i små grupper med beslektede individer. Selv hele veien opp til vår egen tid har familien og den nære sosiale gruppen vært den fremste kontaktflaten mennesker har hatt med hverandre. Disse gruppene har alltid fungert ved en sterk grad av gjensidig avhengighet, for mennesker er flokkdyr, og vi klarer oss dårlig i ensomhet. Som sterk tilhenger av evolusjons-psykologi tror dette i stor grad har farvet vår adferd og tenkning. Jeg har tidligere her i Würmstuggu vært inne på menneskers psykologiske behov for felleskap, og de forskjellige patologiene man ser i samfunn når dette ikke til