Gå til hovedinnhold

Kjappe tanker: Om det sosiale mennesket

 


Dette er mitt andre forsøk på «Kjappe tanker»-spalten, og jeg har i det siste tygget litt på en idé som jeg tror har noe for seg. Dette er ikke noe annet enn litt spekulasjon, siden det ikke er blitt gjort noen studier på dette, såvidt jeg vet. Men det ville i hvert fall vært interessante studier. 


I mesteparten av menneskehetens historie, faktisk fra før våre forfedre kan sies å være mennesker, har man levd i små grupper med beslektede individer. Selv hele veien opp til vår egen tid har familien og den nære sosiale gruppen vært den fremste kontaktflaten mennesker har hatt med hverandre. Disse gruppene har alltid fungert ved en sterk grad av gjensidig avhengighet, for mennesker er flokkdyr, og vi klarer oss dårlig i ensomhet. Som sterk tilhenger av evolusjons-psykologi tror dette i stor grad har farvet vår adferd og tenkning.


Jeg har tidligere her i Würmstuggu vært inne på menneskers psykologiske behov for felleskap, og de forskjellige patologiene man ser i samfunn når dette ikke tilfredsstilles. F.eks. i vårt eget. Men fokuset har stort sett vært på våre iboende behov. Nå vil jeg snu det litt, og se på spørsmålet om sosialisering. Jeg vil ikke at folk skal tenke for mye ut fra dette. 


Vi i Würmstuggu er selvsagt aldeles uenige i John Lockes tanker om «det blanke ark», at mennesker først og fremst er sosialisering. Det er klart at mennesker har mange grunnleggende trekk som ligger forut for sosialisering, både individuelt, gruppemessig (ikke minst kjønssmessig), og trekk som deles av alle mennesker. Men det betyr ikke at sosialisering ikke er viktig for å skape velfungerende mennesker. Nettopp fordi mennesker ikke er «født gode», er sosialisering en stor del av oppveksten. Den eminente Thomas Sowell har uttrykt at hver generasjon som blir født er en invasjon av små barbarer som må sosialiseres for å ikke rive ned samfunnet de er født inn i.


Historisk sett har mennesker stort sett forholdt seg til mennesker de ikke har kunnet «velge» i livene sine. Man har trengt hverandre og har måtte tilpasse seg så godt man kan. Jeg mistenker at en av tingene dette leder til, er en større evne til å tilpasse seg andre mennesker. Man blir flinkere til å moderere adferd rundt andre, og man blir også mer tolerante for andre menneskers rarere eller mer krevende trekk. 


Mange vil nok her si at de eksisterende sosiale hierarkiene mellom menn og kvinner, barn og foreldre, eller forskjellige generasjoner av en familie gjorde at tilpasningen og toleransen bare gikk én vei, men jeg vil kategorisk hevde at dette er en ekstrem svartmaling av hvordan mennesker flest fungerer i nære kår. Selv en patriark, om han ikke er en psykopat, ønsker å bli likt av dem han har kontinuerlige nære forhold til. Selvsagt har dysfunksjonelle familier alltid eksistert, men det betyr ikke at dette er normen. 


Min tese er at siden dagens mennesker så lett kan kutte andre ut av livene sine, blir vår evne til å tilpasse oss andre, lavere og lavere. Vår toleranse overfor andre mennesker bryter sammen, og gir oss en masse skarpe kanter, eller bidrar til å spisse, snarere enn å file ned, disse kantene. Dette skaper en ond sirkel, der vi ender opp med å bli vanskeligere og vanskeligere å ha med å gjøre, samtidig som vi setter høyere og høyere standarder til andre mennesker, særlig de vi er interessert i for varige, intime forhold. 


Mye sies om at skilsmissestatistikken har flatet ut etter sitt toppunkt, og til og med gått noe ned, men dette må sees i kontekst til at færre og færre mennesker gifter seg. Vi har et samfunn som består av flere og flere enslige på et nivå som kanskje ikke er bærekraftig så mye lengre. 

Dette er, såvidt jeg vet, ikke noe som mange i Elfenbenstårnet er noe interessert i å undersøke. Dette skyldes trolig at akademia er venstreorientert, som vi her i Würmstuggu ynder å påpeke.


Om noen studieområder ikke ser ut til å kunne gi svar som støtter opp under gjeldende narrativer på den etablerte sentrum-venstre linjen, eller som aktivister på venstresiden kan bruke som basis for mer aktivisme, vil interessen for disse spørsmålene ofte være laber, selv på tematikker som åpenbart er viktige for alle som ønsker å leve i sunne, gode samfunn også i fremtiden. 


Håkon D. Myhre


Illustrasjon: Cornelis de Vos, 1631


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et