Gå til hovedinnhold

Bonelli-bonanza! Del 4: Mer Tex


Tex: Helten og legenden

av Paolo Eleuteri Serpieri

Egmont, 2021


«Hvis legenden møter virkeligheten i Det ville vesten, er det legenden som vinner», står det på baksiden av dette albumet. Dette blir presentert som et sitat fra John Fords film «The Man Who Shot Liberty Valance, men noe sitat er det ikke, selv om setningen ivaretar en stor del av meningsinnholdet i det virkelige sitatet («This is the West, sir. When the legend becomes fact, print the legend»). Og det faktum at slike sitater har en tendens til å mutere, sier noe ganske vesentlig om tematikken i denne tegneserien.


Jeg var inne på det flytende forholdet mellom virkelighet og diktning i westerngenren i min Clay Allison-omtale her om dagen. Mange av figurene vi leser om i romaner og tegneserier, startet som konkrete historiske personer, men etterhvert som deres bragder ble kjent og videre da de ble blandet med bragder som ble tilskrevet dem uten rot i virkeligheten, vek de virkelige personene i bakgrunnen og ble erstattet av legender som i den folkelige bevisstheten like gjerne kunne vært oppdiktede figurer. Og til slutt endte flere av dem opp som rene fiksjonskarakterer. Som Clay Allison. Eller Kit Carson. Tegneseriefiguren Kit Carson har fint lite med den historiske Carson å gjøre utover navnet og utseendet. 


I Helten og legenden utforsker Paolo Eleuteri Serpieri en hypotetisk historisk Tex Willer hvis legende ligger til grunn for tegneserien. Fortelleren i historien er en eldgammel Carson som i rammefortellingen, som utspiller seg i 1913, befinner seg på et psykiatrisk sykehus i New York. Her beretter han om sitt første møte med Tex Willer. Den observante leser skjønner at vi her har med en upålitelig forteller å gjøre. Det er ikke sikkert historien han forteller, har så mye med virkeligheten å gjøre. Den Tex han forteller om, skiller seg en god del fra den Tex vi er vant med. Han er yngre, villere, mer hensynsløs. Håret er lengre, men den gule skjorten har han da i alle fall på deg,


Selve historien er ikke mye å snakke om. Handlingen er svært enkel, men det er kanskje også poenget, legende-temaet tatt i betraktning, dessuten er historien bare på 38 sider. Selv om formatet er betydelig større enn det vanlige Tex-heftet, er det mye mindre rom for historiefortelling og narrative krumspring. Men til gjengjeld får vi nydelige tegninger av en mester i sitt fag. Serpieri er jo mest kjent for sine pornografiske tegneserier, så at han kjenner den menneskelige kropp og vet hvordan man gjengir den i to dimensjoner, bør ikke overraske noen. Der de vanlige Tex-tegnerne ofte har en forholdsvis minimalistisk strek, går Serpieri for maksimalisme. Selv om han bruker farver, usedvanlig fine sådanne, er det primært streken som uttrykker teksturer, lysforhold og detaljer. 


Joda, selve plottet er ikke så mye å rope hurra for, historien er ganske banal, men alt i alt er det en smart oppbygget fortelling med klare innslag av metafiksjon. Men akkurat det skal jeg ikke si så mye mer om, for historien har en ganske morsom, om enn ikke så veldig overraskende, vri på slutten. Jeg får bare si at jeg satt igjen med et stort smil om munnen da jeg var ferdig med dette albumet. De to forordene, et kort av Mario Boselli og et langt av Ferrucio Giromini, inneholder mye interessant informasjon og mange fine illustrasjoner fra Serpieris hånd. 


Tex Willer nr. 678,

av diverse

Egmont, 2021


Det vanlige Tex Willer-heftet byr også på noe litt utenom det vanlige denne måneden. I stedet for et avsnitt i en lengre føljetong får vi i nr. 678  to korte historier med to variasjoner over samme tema. I den første historien, «Freedom Ranch», av Antonio Zamberletti og Walter Venturi, forsøker en grisk landeier i samarbeid med en korrupt sheriff å presse en svart rancheier fra eienddommen sin. Historien er actionfylt og har to store shootouter. Venturis tegninger er realistiske og minner mye om de fine amerikanske realistene fra midten av forrige århundre. Spesielt festet jeg meg ved den fine tusjingen. Det er ikke så ofte vi ser at Tex-serien tar opp rasisme mot svarte amerikanere, så serieskaperne skal ha ros for at de gjør det her, uten at det blir noen overtydelig moralpreken av det. 


I den andre historien, «Terror i skogen», er det et tømmerhoggerfirma som med hjelp av de lokale myndighetene skaffer seg arbeidskraft på ulovlig vis og prøver å fordrive zuni-indianere fra sitt territorium. Denne historien er skrevet av amerikaneren Chuck Dixon, som de siste årene har fått nye pepper for sine politiske synspunkter fra de toneangivende «woke» stemmene i den amerikanske tegneseriebransjen. Interessant nok presenterer han her en betydelig mindre stereotypisk bilde av indianerne enn det vi er vant med i de rent italienske Tex-eventyrene. Tegningene til Michele Rubini er fine og flotte, men i mine øyne blir de litt for detaljrike for Tex-formatet. De hadde nok egnet seg bedre i større format. 


Det er fint å få noen kortere historier i ny og ne i hverdags-Tex. Personlig synes jeg noen av føljetongene kan bli i lengste laget. Her får man i hvert fall to fullstendige, frittstående historier med hver sin visuelle identitet. Forøvrig har dette nummeret det dølleste omslaget jeg har sett på stund.





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et