Würmstuggu

  Würmstuggu beklager: For et par dager siden publiserte vi et leserspørsmål der den norske popgruppen Karpe Diem blir omtalt i svært positive vendinger. Etter dagens nyhetsoppslag der det kommer frem at rapperne har benyttet stygge ord i tekstene på flere av sine plater, ser vi oss nødt til å beklage publiseringen av dette leserspørsmålet, og videre presisere at vi tar avstand fra denne gruppen og fordømmer deres sangtekster på det sterkeste. Karpe Diems sprogbruk bidrar ikke bare til at personer tilhørende den såkalte «LGBTQIA+»-minoriteten får sin livskvalitet forringet, men også til allmenne nedbrytningstendenser i samfunnet. (Særlig skuffende er det at gruppens progressive oralsex- og drapsfantasier om stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet besudles av den homofobiske sprogbruken som nå er blitt avslørt.) Hva kan så gjøres med dette? Vi foreslår for det første at Karpe Diem skriver om sangtekstene sine, slik at ungdommen som oppsøker konsertene deres, får oppleve et sun

  Det er atter på tide med en spørsmålsrunde. Nok en gang var ikke redaksjonssekretær Myhre å oppdrive - han var formodentlig opptatt med dans og drikk - så det er redaktør Dalberg som besvarer spørsmålene også denne gangen. Takk til ChillePia, Ove Danielsen, PensioneredSkolemand, Skål_gutta, Karpe_music og JamalSheik for spørsmål. Spørsmål:  Jeg har lagt merke til at dere fra tid til annen bruker virkemiddelet humor i deres blogginnlegg. Hvorfor bruker dere ikke den populære humor-tropen «Livet’s harde skole» oftere? Arbeiderklassens mangelfulle utdannelse og dårlige skriveferdigheter er jo lattervekkende i seg selv, dessuten egner dette temaet seg godt til samfunnskritisk humor som tar et oppgjør med samfunnsnedbrytende holdninger som rasisme, klimafornektelse og generell antiintellektualisme. Slik humor kan ha en oppdragende effekt på publikum og hjelpe dem til å ta korrekte etiske valg.  Svar: Premisset for spørsmålet er feil. Vi bruker aldri virkemiddelet humor. Spørsmål:  Hvorfor

  Tex Willer nr. 696 «Røde Eiks hevn» av Pasquale Ruju og Giuseppe Prisco Egmont, 2022 «Røde Eiks hevn»   er andre og siste del av historien som ble innledet i forrige nummer  av Tex Willer . Jeg skal ikke avsløre om Røde Eik får sin hevn, men jeg kan avsløre at denne historien av  Pasquale Ruju  og  Giuseppe Prisco  ikke er spesielt original og heller ikke særlig interessant. For all del, «Røde Eiks hevn» er en veltegnet westernhistorie, med gode actionscener og et flott omslag av Claudio Villa .  Ruju og Prisco vet å bruke tegneseriemediet for hva det er verdt, altså som redskap til å fortelle en historie. Der er bare det at denne historien ikke er spesielt minneverdig. Den følger oppskriften, men den mangler overraskelser og nerve. Av de rundt 20 personene som blir drept her, tilhører samtlige banden til hovedskurken Chogan, og de aller fleste av dem er ansiktsløse «minions» leseren ikke knytter noen følelser til. Ikke én eneste av de «snille» tas av dage. Det gjør noe med spenni

Kosmos hvisker  bak stillheten mellom stjernene. Universet vakler under vekten  av seg selv. Jeg sluker hav, eter verdener.

 

  Den tilfeldige leser vil kanskje interessere seg for de foreliggende vurderinger av kulturprodukter av litterær og musikalsk art, ja, kanskje i enda større grad enn for dagspressens minutiøse beskrivelser av fotballkamper og uttalelser om fotballkamper og fotballspillere i den engelske delen av Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Det følgende skal ikke forstås som forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter, men som hurtige redegjørelser for i hvilken grad de har tilfredsstilte mine estetiske behov disse siste dagene, som ifølge den gregorianske kalenderen inngår i måneden august, den siste av sommermånedene, i alle fall på den delen av den nordlige halvkule der begreper som «sommer», «høst» og «vinter» er viktigere enn for eksempel «regntid» og «tørketid» når man skal inndele året etter typiske værmønstre.  Aller først: Det svenske heavyrockbandet H.E.A.T. ble nylig presentert for meg i såkalt «lystig lag», og ettersom musikken der og da tiltalte meg,

  Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av Fredrik Hagen Flamme Forlag, 2017 Vi fortsetter vår kartlegging av det norske lyrikklandskapet, men denne gang foretar vi en metaforisk reise tilbake til 2017, for det var nettopp det året Flamme Forlag ga ut samlingen Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av debutanten Fredrik Hagen . Hva skjuler seg så bak det sedvanlig dølle Flamme-omslaget? La meg forklare: Boken består av 77 korte tekster fordelt over ni seksjoner som sett under ett gir et psykologisk portrett av en mann som ikke har det helt greit. Han har vært gjennom et samlivsbrudd, han er bekymret for egen helse og er svært opptatt av død og forråtnelse. Men det som i sterkest grad opptar ham er savnet av kjæresten og minnene som ikke slipper taket, og det er savnets kroppslige aspekter som opptar Hagen som lyriker.          noen ganger våkner du med hendene strukket         bort fra kroppen og tvers over den siden av sengen          der det ikke ligger noen Sentralt

  GJESTEINNLEGG AV J.K. BALTZERSEN Dagbladets kommentator Sondre Hansmark lar ikke anledningen festmiddagen på hovedstadens hovedbibliotek gir til monarkikritikk, gå fra seg . Nå er hverken regjeringens bevilgning fra sine lommepenger eller utestengningen av folk flest fra folkebiblioteket en nødvendig del av monarkiet. Faktisk kan man synes at kritikken av arrangementet på biblioteket er berettiget, og til og med være enig i den, og samtidig være en varm tilhenger av monarkiet. Sondre Hansmark later nærmest som om biblioteksfesten og monarkiet er uløselig knyttet sammen. Hansmark kaller kongehusets apanasje for lønn. Riktignok ble noen bevilgninger for noen år siden skilt ut fra apanasjen, slik at den nå omfatter mer private utgifter. Allikevel går apanasjen til vedlikehold, forvaltning og andre utgifter som kongehuset har fordi det er et kongehus. Man kan godt diskutere om det er riktig å bruke de pengene slik de blir brukt, men å fortelle leserne at det er ren lønn blir misvisende.

Würmstuggus faste lesere fikk formodentlig med seg at at jeg likte begge de siste bøkene til Vidar Sundstøl , både Jeg sank og En hellig lund . Da jeg var en tur på biblioteket her om dagen, slo det meg at jeg like gjerne kunne sjekke ut en av hans tidligere bøker også. Valget falt på Oseberg fra 2020.  Dette er en roman som forteller to parallelle historier, én om en tenåringspike på klassetur til Vikingskipmuseet på Bygdø i Oslo, og én om en mann som våkner etter en langvarig dvale i et romskip og ikke husker noe som helst av livet sitt. Kapitlene, som veksler mellom piken og romfareren, er korte og uten det meningsmettede, billedrike språket som preger de ovennevnte romanene. Av de to historiene vi følger i denne boken, er det utvilsomt den om piken og klassen hennes som fenger meg mest. Denne er fortalt i førsteperson og gir et innblikk i et tenåringssinn som virker ganske troverdig og samtidig gjør henne interessant som litterær figur. Mannen i romskipet er mindre interessant,

  AV J.K. BALTZERSEN Den siste helgen i juni sto jeg i en Twitter-storm . Den fikk knapt legge seg før en ny oppsto.  Den påfølgende helgen lyttet jeg til et radioprogram i NRK. Det var en oppsummering av ukens sendinger av et program som heter Dagens. Tove Bjørgaas intervjuet en kvinne i Missouri som hadde tidligere hatt en abort og der mannen i parforholdet nå skulle sterilisere seg på grunn av opphevelsen av høyesterettspresedensen kjent som Roe vs. Wade . Paret hadde bestemt seg for å være barnløst. Det var altså ikke først og fremst pga. hun allerede hadde vært igjennom en abort at mannen skulle sterilisere seg, men pga. endringen fra den føderale høyesterett. Jeg oppfattet at paret da brukte abort som en form for prevensjon, dog ikke nødvendigvis i første linje. Og jeg tvitret: Det skal sies at jeg er mer enn gjennomsnittlig skeptisk til fri abort til nordmann å være, men jeg ser poenget med at dersom det skal skje, at det er bedre at det skjer på trygg måte. Det er dog ikke til