Gå til hovedinnhold

Skandaløse betroelser i sommernatten

 

Den tilfeldige leser vil kanskje interessere seg for de foreliggende vurderinger av kulturprodukter av litterær og musikalsk art, ja, kanskje i enda større grad enn for dagspressens minutiøse beskrivelser av fotballkamper og uttalelser om fotballkamper og fotballspillere i den engelske delen av Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Det følgende skal ikke forstås som forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter, men som hurtige redegjørelser for i hvilken grad de har tilfredsstilte mine estetiske behov disse siste dagene, som ifølge den gregorianske kalenderen inngår i måneden august, den siste av sommermånedene, i alle fall på den delen av den nordlige halvkule der begreper som «sommer», «høst» og «vinter» er viktigere enn for eksempel «regntid» og «tørketid» når man skal inndele året etter typiske værmønstre. 


Aller først: Det svenske heavyrockbandet H.E.A.T. ble nylig presentert for meg i såkalt «lystig lag», og ettersom musikken der og da tiltalte meg, har jeg de siste dagene forsøkt å gjøre meg kjent med noen av bandets plateutgivelser, særlig deres siste album Force Majeure. Dette er velspilt, melodiøs og usedvanlig fengende hardrock som minner mye om åttitallsplatene til Europe. Albumet har faktisk ikke én dårlig komposisjon, og de musikalske prestasjonene er jevnt over av ypperste klasse. Ja, til og med balladen er bra. Tommel opp!


Dernest: Jeg har i en årrekke latt meg underholde og fascinere av Michel Houellebecqs tankevekkende romaner om Frankrike og den vestlige sivilisasjons forfall. Derfor tenkte jeg «Hvorfor ikke?» da jeg forleden kom over hans bok I nærvær av Schopenhauer på mitt lokale kommunale bibliotek. Om Arthur Schopenhauer har min kunnskap hittil begrenset seg til at hans filosofi er pessimistisk og henter inspirasjon fra det fjerne østens religioner, men etter å ha lest Houellebecqs bok og dessuten, som et resultat av dette, lyttet til en utmerket podcast om Schopenhauer, kan jeg si at denne filosofien ikke lenger er meg helt fremmed (selv om jeg foreløbig ikke har latt meg smitte av Houellebecqs entusiasme). Houellebecq tar utgangspunkt i verkene Die Welt als Wille und Vorstellung og Aphorismen zur Lebensweisheit, og boken er bygget opp med vekselsvis lengre passasjer fra disse bøkene og kommentarer til disse fra Hoellebecq selv. Her behandler han schopenhauerske kjerneideer som vilje, verden som forestilling, objektivisering samt kunst og estetisk kontemplasjon, etikk og livsvisdom. Houellebecqs betraktninger er som alltid verdt å få med seg, selv om vi her møter ham fra en litt annen side enn vanlig. Hele boken er på under 100 sider og og inneholder et riktig så fint etterord av oversetter Hanne Herman og et forord av Agathe Novak-Lechevalier. Tommel opp!


La det også være kjent at jeg også nettopp har lest samlingen av brev skrevet av Rainer Maria Rilke til den østerrikske offiseren og poeten Xaver Koppus publisert under tittelen Brev til ein ung diktar. Brevene handler egentlig ikke så mye om diktning, men mer om hvordan livet bør leves og om betydningen av følelser og indre liv. Brevene er ikke så veldig interessante, men etterordet til Åsmund Bjørnstad er opplysende og kontekstualiserer brevene på en finfin måte. Hadde jeg vært redaktør for denne bokutgivelsen, tror jeg jeg ville plassert Bjørnstads «merknader» mellom brevene, og ikke bakerst i boken. Det ville trolig ha gjort i alle fall min leseropplevelse mer lystbetont. Tommel ned (eller kanskje ut til siden)!


Til sist kommer henvender jeg meg til de av leserne som setter pris på Ridley Scotts science fiction-grøsser Alien og dens tallrike oppfølgere i form av filmer, tegneserier og romaner. Marvel Comics overtok i fjor tegneserielisensen til denne franchisen og har siden gitt ut et hefte signert forfatter Philip Kennedy Johnson og tegner Salvador Larroca. Mange husker nok 80- og 90-tallets Aliens-serier fra Dark Horse med glede - og med rette, for mye av dette materialet holdt høy kvalitet til lisensprodusert tie-in å være - men sannheten er at kvaliteten på denne nye Marvel-serien er fullt på høyde med de gamle seriene, i hvert fall om man skal dømme etter den første story-arcen i nr. 1-6. Noen vil nok rynke på nesen av hyperrealismen i Larrocas tegninger, men historien henger godt sammen, byr på relativt troverdige karakterer og er godt fortalt. Det er selvfølgelig ingenting nyskapende eller originalt med denne serien, men Johnson og Larroca trykker på alle de rette knappene og gir oss en Aliens-historie som aldri er kjedelig eller vanskelig å følge med på, og bare det er faktisk verdt en aldri så liten applaus, med tanke på hvordan ståa er i kommersielle amerikanske underholdningstegneserier for tiden. Tommel opp!


Vi ber våre lesere avstå fra å viderebringe de ovenstående betroelsene. De er konfidensielle og kun ment for den hårde kjerne av Würmstuggu-lesere.




H.E.A.T

Force Majeure

Ear Music, 2022


Michel Houellebecq

I nærvær av Schopenhauer

Solum Bokvennen, 2020


Rainer Maria Rilke

Brev til ein ung diktar

Bokvennen, 2007


Philip Kennedy Johnson/Salvador Laroca

Alien 1-6

Marvel Comics, 2021




Illustrasjon: Kitty Lange Kielland, 1886

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...