Bokomtale: Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg

 

Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg

av Fredrik Hagen

Flamme Forlag, 2017

Vi fortsetter vår kartlegging av det norske lyrikklandskapet, men denne gang foretar vi en metaforisk reise tilbake til 2017, for det var nettopp det året Flamme Forlag ga ut samlingen Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av debutanten Fredrik Hagen. Hva skjuler seg så bak det sedvanlig dølle Flamme-omslaget? La meg forklare:

Boken består av 77 korte tekster fordelt over ni seksjoner som sett under ett gir et psykologisk portrett av en mann som ikke har det helt greit. Han har vært gjennom et samlivsbrudd, han er bekymret for egen helse og er svært opptatt av død og forråtnelse. Men det som i sterkest grad opptar ham er savnet av kjæresten og minnene som ikke slipper taket, og det er savnets kroppslige aspekter som opptar Hagen som lyriker. 

        noen ganger våkner du med hendene strukket

        bort fra kroppen og tvers over den siden av sengen 

        der det ikke ligger noen

Sentralt står forestillingen om en kropp-sjel-dualisme som skiller strengt mellom det fysiske legemet og det egentlige selvet. I en av tekstene «brukes» kroppen til å utføre gjøremål, i en annen er kroppen «en maskin du reiser i». I et av diktene settes den «myke» hjernen opp mot en «hard steinmasse», altså kroppen. Denne dualismen kommer sterkest til uttrykk i en tekst der glemsel gjøres til noe av det mest sentrale i menneskets sjelsliv.

        du er bare en ansamling

        av kroppsvæsker og muskelvev

        som begynte å glemme

        så fort du begynte

        å gripe etter de store fingrene

        som alle la i hendene dine

Som man ser henvender den lyriske stemmen seg til et «du», som altså er subjektet i diktsamlingen. Men ved et par anledninger dukker det opp et gåtefullt «jeg» som det ikke er helt lett å bli klok på i denne sammenhengen. Kan det være kvinnen som preger hans liv med sitt fravær? 

Ellers går det mye i barndomsminner, dødsangst, lokalkoloritt (Bergen/Odda) og generell nedstemthet, alt sammen holdt i en prosapreget stil som er ganske dirkte og på ingen måte vanskelig tilgjengelig. Hagen benytter seg stort sett ikke av versaler og bruker bare unntaksvis skilletegn, slik seg hør og bør i det moderne norske lyrikklandskapet. Tekstene er overraskende ofte treffende formulert, men særlig mye dybde har de ikke. Men det er nok heller ikke meningen. 

Er dette en bok det er verdt å bruke 279 kroner på? Selvfølgelig ikke. Men kan man med fordel plukke den med seg når man likevel er innom biblioteket? Tja, hvorfor ikke?