Würmstuggus faste lesere fikk formodentlig med seg at at jeg likte begge de siste bøkene til Vidar Sundstøl, både Jeg sank og En hellig lund. Da jeg var en tur på biblioteket her om dagen, slo det meg at jeg like gjerne kunne sjekke ut en av hans tidligere bøker også. Valget falt på Oseberg fra 2020.
Dette er en roman som forteller to parallelle historier, én om en tenåringspike på klassetur til Vikingskipmuseet på Bygdø i Oslo, og én om en mann som våkner etter en langvarig dvale i et romskip og ikke husker noe som helst av livet sitt. Kapitlene, som veksler mellom piken og romfareren, er korte og uten det meningsmettede, billedrike språket som preger de ovennevnte romanene. Av de to historiene vi følger i denne boken, er det utvilsomt den om piken og klassen hennes som fenger meg mest. Denne er fortalt i førsteperson og gir et innblikk i et tenåringssinn som virker ganske troverdig og samtidig gjør henne interessant som litterær figur. Mannen i romskipet er mindre interessant, kun en kjønnsløs observatør i et miljø som forblir uforståelig. Det er ikke sånn man skriver science fiction!
Sundstøl prøver å si noe om, eller i det minste utforske spørsmål rundt, døden og tiden, men han ser ikke ut til å ha en klar plan, og de konkrete innsiktene han presenterer, er en smule banale. I alle fall om du spør meg. Men det gjør du kanskje ikke. Du er kanskje ikke engang interessert i å høre hva jeg synes om denne boken? Du synes kanskje det til og med er ganske givende å lese middelmådige bøker? Da er det bare å plukke opp Oseberg og lese i vei! Skjønt hvis Sundstøl var et nytt navn for meg, ville jeg heller ha begynt med forårets Jeg sank eller sylferske En hellig lund.
Vidar Sundstøl
Oseberg
Tiden, 2020
Kommentarer
Legg inn en kommentar