Gå til hovedinnhold

Litterært augustsjokk!


Würmstuggus faste lesere fikk formodentlig med seg at at jeg likte begge de siste bøkene til Vidar Sundstøl, både Jeg sank og En hellig lund. Da jeg var en tur på biblioteket her om dagen, slo det meg at jeg like gjerne kunne sjekke ut en av hans tidligere bøker også. Valget falt på Oseberg fra 2020. 


Dette er en roman som forteller to parallelle historier, én om en tenåringspike på klassetur til Vikingskipmuseet på Bygdø i Oslo, og én om en mann som våkner etter en langvarig dvale i et romskip og ikke husker noe som helst av livet sitt. Kapitlene, som veksler mellom piken og romfareren, er korte og uten det meningsmettede, billedrike språket som preger de ovennevnte romanene. Av de to historiene vi følger i denne boken, er det utvilsomt den om piken og klassen hennes som fenger meg mest. Denne er fortalt i førsteperson og gir et innblikk i et tenåringssinn som virker ganske troverdig og samtidig gjør henne interessant som litterær figur. Mannen i romskipet er mindre interessant, kun en kjønnsløs observatør i et miljø som forblir uforståelig. Det er ikke sånn man skriver science fiction! 


Sundstøl prøver å si noe om, eller i det minste utforske spørsmål rundt, døden og tiden, men han ser ikke ut til å ha en klar plan, og de konkrete innsiktene han presenterer, er en smule banale. I alle fall om du spør meg. Men det gjør du kanskje ikke. Du er kanskje ikke engang interessert i å høre hva jeg synes om denne boken? Du synes kanskje det til og med er ganske givende å lese middelmådige bøker? Da er det bare å plukke opp Oseberg og lese i vei! Skjønt hvis Sundstøl var et nytt navn for meg, ville jeg heller ha begynt med forårets Jeg sank eller sylferske En hellig lund.


Vidar Sundstøl

Oseberg

Tiden, 2020

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib