Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra september, 2021

- Jeg tar sterk avstand fra meg selv

  Endelig har vi fått tak i redaksjonssekretær  Håkon Myhre . Han var som kjent «opptatt» da vi gjorde vår forrige spørsmålsrunde . Nå er han imidlertid klar til å svare på lesernes spørsmål. Vi minner om at leserne kan sende spørsmål til redaksjonen pr. postkort, brev, kommentarfelt eller e-post. Neste spørsmålsrunde kommer når tiden er moden. Takk til Ropstad_KE, Hotmilf74, A_Heger, ZigZenith, Z_Lyyk, M-Abdi, PiamariaR og SensualSanta for de interessante spørsmålene. De er kjent for Deres føljetonger, Myhre. Hvilken føljetong er De mest fornøyd med? Jeg var nok mest fornøyd med Boghossian-affæren , da disse tekstene stort sett dreide seg om hvor dumme de som er uenig med meg faktisk er. Jeg tar derfor selvsagt avstand fra den nå.  Dalberg skriver fra tid til annen om hardrock, men De skriver aldri om dette temaet. Interesserer De Dem ikke for temaet? Personlig setter jeg veldig pris på hardrock, selv om hr. Dalberg og jeg har hatt noen uenigheter om enkelte artister. Jeg har likeve

Tex er tilbake!

  Tex Willer nr. 684 «Voodoo» av Pasquale Ruju og Bruno Ramella Egmont, 2021 Vi var ikke særlig fornøyd med forrige nummer av Tex , var vi vel? Men nå er ringreven Pasquale Ruju tilbake med en ny historie, og da vet den erfarne leser at man kan forvente solid underholdning, og det er akkurat det han leverer her.  Denne historien utspiller seg i en liten by i Louisiana, der byens mektigste menn har inngått en sammensvergelse for å sikre seg penger og makt. Og de er villig til å gå over lik for å få det som de vil. Enter: voodoo-revolvermannen og leiemorderen Carrillo. Visuelt sett ikke ulik Guns’n’Roses-gitarist Slash, men med hodeskaller på flosshatten, voodoo-smykker rundt halsen og revolver i stedet for gitar. Carillo konfronterer sine ofre og hevner seg på sine fiender med skytevåpnene til dem han har drept. Og med seg har han alltid to ulende, mannevonde hunder. Også er han tilsynelatende udødelig! Visuelt slående og ganske badass. Og hans eneste likemann med skyteren er trolig T

En ode til tiårsjubilanten

Vi har mottatt et leserbrev fra en poesiklubb som på typisk sørlandsk vis har skrevet en ode til oss i forbindelse med vårt tiårsjubileum. Vi bringer brevet i noe forkortet form.  Kjære Würmstuggu, Vi er en Poesi Club som har for vane å møtes for å resitere dikt for hverandre annenhver fredag. Av og til leser vi også utvalgte tekster fra Würmstuggu. Det er kommet oss for øret at deres «blogg» fyller ti år i disse dager. Derfor har vi i fellesskap komponert en ode til Würmstuggu. Vi håper dere liker det vi har skrevet. ODE TIL WÜRMSTUGGU Hvad skuer jeg der fremme mellem Egetrærne? Selv Nattemørket kan ej skjule denne Form Der ligesom vokser op af Skogens bløde Bund, Som reist i uhørt Trods mod Tiden og Naturen. Slig mindes jeg idag hvad Würmstuggu har været Igjennem dette sidste, udskiælte Decennium - En højreist Fallos midt i Blogosfærens Mørke En Eros’ skarpe pil der gjennemtrenger Hjertet Og fyller det med Lys og lidderlige Lyster. For dette er det Stof der Würmstug

Würmstuggu ti år!

Idag er det nøyaktig ti år siden Würmstuggu publiserte sitt første innlegg. Ja, kjære leser, det hele begynte 15. september 2011. Siden da har det blitt 556 innlegg, noe som ikke er så aller verst med tanke på at bloggen de første syv årene var et enmannsprosjekt. Redaksjonen har som kjent est ut de siste tre årene og teller nå hele to personer, med enkelte andre mer sporadiske bidragsytere. Innleggene har vært av ymse art. Bokomtaler, dikt, kommentarstoff, plateanmeldelser og musikkstoff, artikler om historie og politikk, brev fra leserne (eller «brev fra leserne», som onde tunger vil hevde), kunststoff, tegneserieanmeldelser, spørsmålsrunder, filmanmeldelser, øltester og mye, mye mer. Enkelte vil kanskje si at det er noe humorstoff også, men det benekter vi kategorisk.  Jeg - og det er altså redaktør Dalberg som taler her - har skrevet det aller meste av stoffet, men de siste tre årene har jeg hatt den kunnskapsrike og svært produktive Håkon D. Myhre med meg. Etter hans inntog i reda

Lyrikksjokket

  Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk. Faste lesere vil huske at jeg i det siste har tatt for meg bøker av Jan Jakob Tønseth ( her og her ) og Hans Petter Blad ( her  og her ) de siste ukene. Og tidligere i sommer skrev jeg om Jon Fosse og Dan Andersen . Nå er turen kommet til to unge poeter jeg ikke har noe forhold til fra før, i alle fall ikke som poeter, men som nylig har gitt ut bøker, og dermed bidratt til at de offentlige bibliotekene har kunnet fylle sine dikthyller med nytt materiale. Vi kan begynne med Casper André Lugg . Sted for løpende hjerte er visst Luggs syvende bok. Det er en samling med fem distinkte deler. Den første, «Dike», består av korte dikt med som skildrer et maritimt landskap fylt med bevegelse og lyd, der et vagt, kjønnsløst lyrisk jeg gjør greiene sine, altså observerer og gjør seg noen minimalistiske tanker. Ganske uinteressant, spør du meg, men vent: ALLE DIKTENE ER SKREVET MED VERSALER, og ikke nok med det, alle linjene er like lange, sli

20 år siden siden 11. september

  Idag er det 20 år siden det spektakulære terrorangrepet på Amerika som tok livet av 3000 mennesker og skadet 25000. 19 islamister med bånd til Al Qaida kapret denne morgenen fire fly i den hensikt å bruke dem som våpen i den islamistiske verdensbevegelsens kamp mot Vesten, for global sharia og for gjenopprettelsen av kalifatet.  For de som er gamle nok til å huske angrepet, som ble direktesendt på TV over hele verden, skal det godt gjøres å glemme hvor man var og hva man gjorde da tvillingtårnene i New York falt. Angrepet synliggjorde Vestens sårbarhet for  totalitære ideologier og ble en påminnelse om at vestlige verdier som liberalisme, sekularisme og demokrati ikke er universelt elsket, selv ikke i vestlige land, og at det derfor er nødvendig å hegne om disse verdiene. Da er det selvfølgelig nødvendig først å erkjenne at disse verdiene faktisk eksisterer og at de står i motsetning til andre verdier som også har stor oppslutning. Det er det dessverre mange som ikke har erkjent. Des

Spørsmålsrunde foran tiårsjubileet

  Ettersom Würmstuggu om få dager feirer sitt tiårsjubileum, synes vi det er på tide med en ny spørsmålsrunde. Vi har fått en mengde spørsmål på e-post og postkort i det siste. De blir besvart nedenfor. Ettersom redaksjonssekretær Myhre angivelig «ikke har tid», trolig fordi han er opptatt med kvinner, vin og/eller sang, blir det redaktør Dalbergs lodd å besvare spørsmålene denne gangen. Takk til anders_h56 , Chillepia , Kristoffer Danielsen , PorngrindCMyrland , Killzone555 , Zig Zenith, O-Elpeleg, Ali-Bonecrusher, Ruth-hauge og E.O.Saether for de interessante spørsmålene. Hva er ditt villeste Würmstuggu-minne? Det er nok da vi mottok et brev fra en nordnorsk naturistforening. Hvilken føljetong er De mest fornøyd med? Det må nok være dramaet Nakensymjing om hausten: Demiurgiske samtalar under morgonsola , som gikk sin seiersgang på internettet i 2019. Jeg synes også livelesningene av Is-slottet og Rio Grande ble ganske bra. Og Myhres serie om det politiske landskapet er utmerket.

Dikt fra dødens forværelse

  Jan Jakob Tønseth Andre morgener Cappelen Damm, 2019 Nå har jeg lest Jan Jakob Tønseths siste diktsamling «Andre morgener». Og med «siste» mener jeg siste i absolutt forstand - Tønseth rakk å dø før boken ble utgitt. Han døde av kreft høsten 2018, mens boken utkom i 2019.  Tematisk sett er dette en fortsettelse av den foregående utgivelsen Muntre dødsdikt (som jeg har omtalt her ), for også her handler det meste om sykdom, død, tro og tvil. Likevel er ikke dette en påfallende dyster diktsamling, selv om tonen er gjennomgående mørkere enn i den forrige samlingen. Tønseth drikker fortsatt sin vin, leser sin Paulus og lengter mot sitt elskede Fagervann, men cellegiften, det kroppslige forfallet og dødsangsten spiller en mer fremtredende rolle enn i Muntre dødsdikt , og det er jo ikke det minste rart.  Men kunsten og litteraturen er fortsatt et lys i en tilværelse som ubønnhørlig går mot slutten, eller mot det hinsidige, får en kanskje si, for det er mye metafysiske spekulasjoner om ti

Biter som ikke passer, tvinges sammen

  Hans Petter Blad: Clair-obscur Oktber, 2016 For et par uker siden skrev jeg om Hans Petter Blads diktsamling Tilfeldig musikk . Boken var interessant, selv om dens, for meg, til dels utilgjengelige tematikk gjorde det vanskelig å hente frem superlativene. Nå har jeg lest diktsamlingen Clair Obscur fra 2016, og leseren spør naturligvis: Kommer superlativene nå?  Nja, denne typen litteratur har vanskelig for å vekke umiddelbar begeistring, som en fengslende roman eller en engasjerende sakprosabok som bringer nye idéer eller opplysninger til torgs, kan gjøre. Vi snakker tross alt om moderne lyrikk her. Men jeg skal gladelig innrømme at Blads dikt treffer meg på et vis. Det er noe ved ved disse korte tekstene som får meg til å stoppe opp, tenke gjennom, reflektere og se etter mønstre, ikke bare med hensyn til komposisjon og tematikk, men også i diktenes mer direkte innhold, for selv om mye virker tilfeldig og fragmentert i denne samlingen, er det likevel noe som binder tekstene sammen.

Fellesskapet og friheten

  The Quest for Community: A Study in the Ethics of Order and Freedom av Robert Nisbet I våres leste jeg boken The Quest for Community av Robert Nisbet . Boken kom opprinnelig ut i 1953, men jeg har lest   utgaven fra 2010 med et forord av Ross Douthat . Her kommer en anmeldelse av den. Jeg skrev nylig en anmeldelse av del 2 av Alexis de Tocquevilles Democracy in America . Nisbet regner de Tocqueville som en av sine intellektuelle forløpere, og refererer ofte til dette verket. En ting han snakker om, er Tocquevilles observasjon at demokratiet har en sterkere tendens til å konsentrere makt snarere enn å utvanne den.  Robert Nisbet var en amerikansk sosiolog som var sjefen for det sosiologiske instituttet på Berkeley-universitetet i California på en tid da det fortsatt fantes konservative sosiologer på Berkeley. Han tilhørte skolen til Max Weber og Emilie Durkheim , og var opptatt av samfunn som var bygget over tid, og menneskers behov for tilhørighet og kontinuitet. Hans fokus i d

Råd til Joe Biden

  La oss skru tiden noen måneder tilbake, kjære lesere. De forente stater står foran innsettelsen av sin 46. president. Gjesteblogger J.K. Baltzersen har noen råd til dem frie verdens leder. Avgitt før presidentskiftet 20. januar 2021. Senatspresidenten har i henhold til den amerikanske føderalkonstitusjonen med tilstedeværelse av Kongressens begge kamre tellet valgmannsstemmene for USAs president og visepresident. Joseph Robinette Biden jr. blir president; Kamala Devi Harris blir visepresident. Den påtroppende presidenten har sagt at han skal få Amerika tilbake til normalen og redusere polariseringen. Jeg har noen råd til den påtroppende presidenten for å oppnå nettopp det: Bruk senatspresidenten i vippeposisjon til å tre mer politikk nedover folks hoder. Forén etablissementet. Gi blaffen i å inkludere noen andre. Utnevn kun keynesianere til sentralbanken. Harris gjorde en god jobb i november allerede med å blokkere et alternativ. Fortsett med å vanne ut arbeiderklassens lønninger ve