Gå til hovedinnhold

Biter som ikke passer, tvinges sammen

 


Hans Petter Blad:

Clair-obscur

Oktber, 2016


For et par uker siden skrev jeg om Hans Petter Blads diktsamling Tilfeldig musikk. Boken var interessant, selv om dens, for meg, til dels utilgjengelige tematikk gjorde det vanskelig å hente frem superlativene. Nå har jeg lest diktsamlingen Clair Obscur fra 2016, og leseren spør naturligvis: Kommer superlativene nå? 


Nja, denne typen litteratur har vanskelig for å vekke umiddelbar begeistring, som en fengslende roman eller en engasjerende sakprosabok som bringer nye idéer eller opplysninger til torgs, kan gjøre. Vi snakker tross alt om moderne lyrikk her. Men jeg skal gladelig innrømme at Blads dikt treffer meg på et vis. Det er noe ved ved disse korte tekstene som får meg til å stoppe opp, tenke gjennom, reflektere og se etter mønstre, ikke bare med hensyn til komposisjon og tematikk, men også i diktenes mer direkte innhold, for selv om mye virker tilfeldig og fragmentert i denne samlingen, er det likevel noe som binder tekstene sammen. Vi presenteres nemlig for mennesker i metropolen Paris som på ulike måter kommer i berøring med mørket og ubehaget i tilværelsen, ja, for det handler betraktelig mer om mørke enn om lys, selv om tittelen antyder noe annet. 


Omtrent halvparten av diktene er helhetlige tekster der en bestemt situasjon, en serie sanseinntrykk eller en indre sammensatt erkjennelse blir beskrevet i forholdsvis prosaiske vendinger, gjerne med en non sequitur slengt inn. Disse handler nesten alltid om, eller streifer i det minste innom, noe ubehagelig - tap, fornedrelse, stagnasjon, generell misere, uønskede forandringer eller erkjennelser etc. - og det er dette ubehaget som gjør at man som leser blir sittende og grunne - og bla om for å lese neste tekst. For det må sies - denne boken rekker aldri å bli kjedelig på sine noen og førti sider. Ikke alle tekstene er like interessante, og en del av dem punkteres på et vis av setninger som ikke synes å passe inn. (Litt mer om det lenger nede.)


Den resterende halvparten av av boken består av en ganske annen type dikt enn de jeg nettopp har beskrevet. Her snakker vi om en slags fragmentariske tekster, der vi blir presentert for løsrevne setninger (eller i høyden korte avsnitt på et par-tre setninger) som ikke har noen åpenbar sammenheng (eller som det heter i et av diktene: «Biter som ikke passer, tvinges sammen»), men som skaper et inntrykk av det virvar av stemmer som storbyen jo dypest sett er. Det er ikke alt en fester seg ved, men det er ganske imponerende hvor mange av disse fragmentene som treffer. «Jeg kunne skrevet en selvbiografi der hvert ord var sant, men ingen ville kjent meg igjen,» sier en av disse stemmene. «Chloé var med på et ritual der en person mistet livet, de var tenåringer, noe gikk over styr,» sier en annen. Jeg ser ikke noe mønster innad i disse fragmentariske tekstene, men jeg antar at det er tilsiktet. Imidlertid er det i enkelte tilfeller sammenheng mellom disse fragmentene og de lengre tekstene av den første kategorien. 


Hver for seg kunne mange av dem vært nøkkelsetninger fra noveller jeg godt kunne lest - eller eksempler på den om ikke rent hypotetiske, så i hvert fall svært sjeldne kategorien «kvalitets-instapoesi». Av og til, og jeg understreker at det bare er av og til, skinner setninger bedre alene enn sammen med andre. Selv om det ofte bare antydes på subtilt vis, er mørket og ubehaget hele tiden til stede, også i siste linje i siste dikt: «Om alt jeg har gjort eller tenkt, kan jeg si at jeg angrer.»


Jeg har vanskelig for å si at jeg er begeistret, men boken var i aller høyeste grad tilfredsstillende, til slik litteratur å være vel å merke, og jeg synes jeg sitter igjen med mer enn jeg hadde forventet. Og det må da være greit? For, som Hans Petter blad sier i et av diktene: «De fleste er ulykkelige mesteparten av livet.»


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et