Gå til hovedinnhold

Dikt fra dødens forværelse

 


Jan Jakob Tønseth

Andre morgener

Cappelen Damm, 2019


Nå har jeg lest Jan Jakob Tønseths siste diktsamling «Andre morgener». Og med «siste» mener jeg siste i absolutt forstand - Tønseth rakk å dø før boken ble utgitt. Han døde av kreft høsten 2018, mens boken utkom i 2019. 


Tematisk sett er dette en fortsettelse av den foregående utgivelsen Muntre dødsdikt (som jeg har omtalt her), for også her handler det meste om sykdom, død, tro og tvil. Likevel er ikke dette en påfallende dyster diktsamling, selv om tonen er gjennomgående mørkere enn i den forrige samlingen. Tønseth drikker fortsatt sin vin, leser sin Paulus og lengter mot sitt elskede Fagervann, men cellegiften, det kroppslige forfallet og dødsangsten spiller en mer fremtredende rolle enn i Muntre dødsdikt, og det er jo ikke det minste rart. 


Men kunsten og litteraturen er fortsatt et lys i en tilværelse som ubønnhørlig går mot slutten, eller mot det hinsidige, får en kanskje si, for det er mye metafysiske spekulasjoner om tiden, evigheten og tilværelsen etter døden her. I et par av de muntrere diktene får vi høre om familien Tønseths ekte Pablo Picasso-litografi, og Monets valmuer blir hyllet i det fine diktet «Kulepennen og valmuene», som har fått en visuell tolkning på omslaget. Et par fine gjendiktninger, etter Tennessee Wiliams og Miguel de Unamuno, blir det også plass til, begge to strålende utført. 


Brorparten av diktene er sonetter i fransk stil, men Tønseth leverer også noen lengre dikt med løsere struktur. Språket er ikke spesielt moderne, og der bør det heller ikke være når man skriver tekster som skal vare en stund, og det er jo nettopp det poeter driver med, men jeg synes fortsatt den inverterte syntaksen han av og til bruker, er litt irriterende. 


Det jeg kanskje først og fremst fester meg ved etter å ha lest de to siste bøkene i Tønseths forfatterskap, er hvilken kraftanstrengelse disse bøkene er. Denne mannens intellektuelle virketrang, selv under de verst tenkelige omstendigheter, er intet mindre enn imponerende. Det er neppe mange som makter å tenke så klare, komplekse tanker og samtidig ikle dem poetisk form av dette kaliber når kroppen hver dag spises mer og mer opp av kreften. 


Boken inneholder også et fint etterord av Lars Saabye Christensen, der vi får et fint portrett av denne noe atypiske lyrikeren.


Jeg synes dette var en fin bok som jeg ikke angrer på at jeg brukte litt av min tilmålte tid her på jorden til å lese. Kommer jeg til å kikke på eldre diktsamliger av Tønseth (for jeg kjenner jo bare de siste to, pluss romanene)? Hvem vet? Kanskje.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H