Gå til hovedinnhold

Dikt fra dødens forværelse

 


Jan Jakob Tønseth

Andre morgener

Cappelen Damm, 2019


Nå har jeg lest Jan Jakob Tønseths siste diktsamling «Andre morgener». Og med «siste» mener jeg siste i absolutt forstand - Tønseth rakk å dø før boken ble utgitt. Han døde av kreft høsten 2018, mens boken utkom i 2019. 


Tematisk sett er dette en fortsettelse av den foregående utgivelsen Muntre dødsdikt (som jeg har omtalt her), for også her handler det meste om sykdom, død, tro og tvil. Likevel er ikke dette en påfallende dyster diktsamling, selv om tonen er gjennomgående mørkere enn i den forrige samlingen. Tønseth drikker fortsatt sin vin, leser sin Paulus og lengter mot sitt elskede Fagervann, men cellegiften, det kroppslige forfallet og dødsangsten spiller en mer fremtredende rolle enn i Muntre dødsdikt, og det er jo ikke det minste rart. 


Men kunsten og litteraturen er fortsatt et lys i en tilværelse som ubønnhørlig går mot slutten, eller mot det hinsidige, får en kanskje si, for det er mye metafysiske spekulasjoner om tiden, evigheten og tilværelsen etter døden her. I et par av de muntrere diktene får vi høre om familien Tønseths ekte Pablo Picasso-litografi, og Monets valmuer blir hyllet i det fine diktet «Kulepennen og valmuene», som har fått en visuell tolkning på omslaget. Et par fine gjendiktninger, etter Tennessee Wiliams og Miguel de Unamuno, blir det også plass til, begge to strålende utført. 


Brorparten av diktene er sonetter i fransk stil, men Tønseth leverer også noen lengre dikt med løsere struktur. Språket er ikke spesielt moderne, og der bør det heller ikke være når man skriver tekster som skal vare en stund, og det er jo nettopp det poeter driver med, men jeg synes fortsatt den inverterte syntaksen han av og til bruker, er litt irriterende. 


Det jeg kanskje først og fremst fester meg ved etter å ha lest de to siste bøkene i Tønseths forfatterskap, er hvilken kraftanstrengelse disse bøkene er. Denne mannens intellektuelle virketrang, selv under de verst tenkelige omstendigheter, er intet mindre enn imponerende. Det er neppe mange som makter å tenke så klare, komplekse tanker og samtidig ikle dem poetisk form av dette kaliber når kroppen hver dag spises mer og mer opp av kreften. 


Boken inneholder også et fint etterord av Lars Saabye Christensen, der vi får et fint portrett av denne noe atypiske lyrikeren.


Jeg synes dette var en fin bok som jeg ikke angrer på at jeg brukte litt av min tilmålte tid her på jorden til å lese. Kommer jeg til å kikke på eldre diktsamliger av Tønseth (for jeg kjenner jo bare de siste to, pluss romanene)? Hvem vet? Kanskje.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib