Dikt fra dødens forværelse

 

Jan Jakob Tønseth

Andre morgener

Cappelen Damm, 2019

Nå har jeg lest Jan Jakob Tønseths siste diktsamling «Andre morgener». Og med «siste» mener jeg siste i absolutt forstand - Tønseth rakk å dø før boken ble utgitt. Han døde av kreft høsten 2018, mens boken utkom i 2019. 

Tematisk sett er dette en fortsettelse av den foregående utgivelsen Muntre dødsdikt (som jeg har omtalt her), for også her handler det meste om sykdom, død, tro og tvil. Likevel er ikke dette en påfallende dyster diktsamling, selv om tonen er gjennomgående mørkere enn i den forrige samlingen. Tønseth drikker fortsatt sin vin, leser sin Paulus og lengter mot sitt elskede Fagervann, men cellegiften, det kroppslige forfallet og dødsangsten spiller en mer fremtredende rolle enn i Muntre dødsdikt, og det er jo ikke det minste rart. 

Men kunsten og litteraturen er fortsatt et lys i en tilværelse som ubønnhørlig går mot slutten, eller mot det hinsidige, får en kanskje si, for det er mye metafysiske spekulasjoner om tiden, evigheten og tilværelsen etter døden her. I et par av de muntrere diktene får vi høre om familien Tønseths ekte Pablo Picasso-litografi, og Monets valmuer blir hyllet i det fine diktet «Kulepennen og valmuene», som har fått en visuell tolkning på omslaget. Et par fine gjendiktninger, etter Tennessee Wiliams og Miguel de Unamuno, blir det også plass til, begge to strålende utført. 

Brorparten av diktene er sonetter i fransk stil, men Tønseth leverer også noen lengre dikt med løsere struktur. Språket er ikke spesielt moderne, og der bør det heller ikke være når man skriver tekster som skal vare en stund, og det er jo nettopp det poeter driver med, men jeg synes fortsatt den inverterte syntaksen han av og til bruker, er litt irriterende. 

Det jeg kanskje først og fremst fester meg ved etter å ha lest de to siste bøkene i Tønseths forfatterskap, er hvilken kraftanstrengelse disse bøkene er. Denne mannens intellektuelle virketrang, selv under de verst tenkelige omstendigheter, er intet mindre enn imponerende. Det er neppe mange som makter å tenke så klare, komplekse tanker og samtidig ikle dem poetisk form av dette kaliber når kroppen hver dag spises mer og mer opp av kreften. 

Boken inneholder også et fint etterord av Lars Saabye Christensen, der vi får et fint portrett av denne noe atypiske lyrikeren.

Jeg synes dette var en fin bok som jeg ikke angrer på at jeg brukte litt av min tilmålte tid her på jorden til å lese. Kommer jeg til å kikke på eldre diktsamliger av Tønseth (for jeg kjenner jo bare de siste to, pluss romanene)? Hvem vet? Kanskje.