FILMESSAY AV KAY OLSSEN
Med Petter Vennerøds bortgang nå søndag lukkes et eiendommelig kapitel i norsk kulturhistorie. Han jobbet mesteparten av livet i filmbransjen, selv om han opprinnelig utdannet seg innen økonomi i likhet med sin bror Christian, mest kjent for sitt virke som redaktør i tidsskriftene Gateavisa og Dine Penger. Begge var sønner av Øyvind Vennerød, en filmregissør mest kjent for «Støv på hjernen» og den nå legendariske kalkunen «Himmel og helvete», filmen der Lillebjørn Nilsen etter å ha røkt en joint ender opp som tung narkoman og prostituerer ut sin kjæreste for å finansiere misbruket.
Eplet falt tydeligvis ikke langt fra stammen, og unge Vennerød starter sin filmkarriere med å jobbe som assistent. Tilslutt møter han på regissøren Svend Wam som allerede har debutert med filmen «Fem døgn i august», og de setter i gang med «Lasse og Geir» en av norgeshistoriens største kultklassikere. Filmen om de to drabantby-pøblene som rølper rundt og er i stadig konflikt med sine foreldre, har et tydelig slektskap med Stefan Jarls dokumentar «Dom kallar oss Mods». Den setter opp en rekke temaer som skal følge med i de øvrige filmene i Petter Vennerød og Svend Wams filmografi. Den opposisjonelle holdningen til det norske samfunnet, den overdrevne dialogen med frisk, kreativ bruk av bannskap og ukvemsord. Tilslutt har vi ikke minst festen som kulminerer så godt som alle filmene, ikke ulikt hvordan en annen duo, Goscinny & Uderzo, avsluttet sine gallerfortellinger i et annet visuelt medium.
Rett etter «Lasse og Geir» grunnlegger Wam og Vennerød, produksjonsselskapet Mefistofilm A/S som skal bli etter Teamfilm, kjent for Olsenbanden-filmene, et av de få filmselskapene i Norge med noe så sjeldent som en kontinuerlig produksjon. I et land uten filmskole og med kun en statskanal er det på 1970-tallet vanskelig å produsere film utenfor det statlige Norsk Film A/S. Mangelen på kontinuitet, de fleste norske filmskapere gjør for det meste bare en film i karrieren på denne tiden, gjør at kvaliteten er sterkt varierende. Noe som igjen merkes på publikum.
I 1980 inntreffer det såkalte «septembermordet», der en samlet filmkritikerstand stiller spørsmålet om man i det hele tatt bør lage film i Norge når de er så dårlige, etter premierene på Bredo Greves «La elva leve» og Roar Skolmens arrabalske «I Ungdommens makt». Kravet til publikumsappell øker og leder tilslutt i kommanditteventyrene. Det ender opp sånn halvveis. «Orions Belte» blir en suksess, mens hele ordningen kollapser med katastrofeprosjektet «Revolution-1776» en oppblåst og rotete film der produksjonen fløy Al Pacino inn for å sprette rundt på vestlandet som agerte USA under frigjøringskrigen.
På åttitallet blir Wam &Vennerød et begrep. De parodieres av KLM og får økenavnet Vrang og Vemmelig. De udødeliggjøres av Ole Paus, som spiller inn sangen «I en sofa fra IKEA (Nytt fra norsk film)» etter å ha sett det hysteriske samlivsdramaet «Svartere enn natten», en film med Frank Krogvold og Jorunn Kjellsby i hovedrollene. Vi følger et ektepar fra lavere middelklasse mens de krangler, banner og kopulerer i 86 minutter.
De kommenterer norsk psykiatri med den nærmest surrealistiske og tidvis hjelpeløse «Hvem har bestemt» der Petter Vennerød selv spiller hovedrollen som den kverulantiske pasienten Ottar. En film komplett med autentiske onaniscener. Politikonstabler i S/M inspirerte uniformer, Sossen Krogh som besteborgerlig husfrue og blodige lobotomisekvenser. Filmen lanseres på kino mens Arnold Juklerød er i full gang med sitt korstog mot norsk psykiatri.
Etter «Julia, Julia», et forsøk på å lage en underfundig og lavmælt komedie og «Leve sitt liv» der Wenche Foss egenhendig redder filmen fra intetsigenhet og «Liv og Død», som spenstig nok tar for seg homofili og polyamorøse forhold, flere tiår før sistnevnte samlivsform ble mote, starter radarparet arbeidet på trilogien Sangen om den knuste drømmen en analyse og oppgjør med 68`erne, generasjonen som nå omtales som «boomers». «Åpen Framtid» med musikeren og senere filmregissør Thomas Robsahm, der et satirisk samt sarkastisk blikk rettes mot AKP-ml bevegelsen, alt satt til en bakgrunn med overdreven dialog og overdreven seksuell eksperimentering. Dette fører til filmen som regnes som deres magnum opus «Adjø, Solidaritet» Med undertittelen “Et dødsritt gjennom åttitallet” møter vi sekstiåtterne som nå har feterte stillinger, havarerte ekteskap og dertil ødelagte avkom. Et epos som flyter over med alkohol, dop, selvmord og seksuelt tvetydige nynazister. Selvfølgelig leder alt mot festen, en av hovedkarakterenes førtiårsdag, som er en scene Fellini verdig.
Selv om «Adjø, solidaritet» er ment som den siste delen i triologien, avsluttes Sangen om den knuste drømmen med «Drømmeslottet» nok en film med krangling, intense følelser og denne gangen med dampende badstusex i en scene som trekker merkelige paralleller til den amerikansk-sovjetiske science fiction filmen «Liquid Sky» og Kubricks «A Clockwork Orange». En spesiell scene tatt i betraktning at filmen er satt til et kollektiv med våre venner sekstiåtterne. «Drømmeslottet» minner mye om en senere publikumsuksess, nemlig «Tilsammans» av Lukas Moodyson. Likhetene er så store at Vennerød senere angret på at han avsluttet «Drømmeslottet» med en blodig og eksplisitt selvmordsscene og ikke på en positiv note slik Moodyson gjør i sin film, der alle legger sine intriger og motsetninger bak seg for å sammen spille fotball.
Det blir 1988 og W&V leverer dette året sin mest ekstreme film «Hotel St. Pauli» basert på romanen «Jord!» av Erland Kiøsterud. Morgan, en ensom noenogtredveåring mister moren, som han har bodd hjemme hos hele livet. Han tar på seg cowboyutstyr og onanerer seg i vei til Kjøben for å miste møydommen til den første og beste prostituerte pike han finner. Han møter den unge Gerda, spilt av den billedskjønne Amanda Ooms. Gerda bor sammen med sin forfatterspire av en kjæreste som lever på hennes inntekter fra sexsalg. Gerda tar med Morgan hjem for å levere varene han har betalt for av arvepengene. Innen filmen har kommet halvveis er publikum utsatt for reell usimulert sex. Gulldusj etterfulgt av BDSM-pisking og påfølgende oppbanking av Gerda. Scenen er nå satt for et trekantforhold som når sitt cinematiske klimaks med oral voldtekt, kastrering og HIV-død. At filmen kom gjennom fullt uklippet i et land som fortsatt sensurerte slagsmålskomediene til Bud Spencer og Terence Hill, samtidig med at hardporno var forbudt, er et lettere uforståelig mysterium.
Filmen er også den eneste de gjør basert på et litterært forelegg. Planer om å filmatisere «Drømmen og hjulet» av Jens Bjørneboe i tillegg til Agnar Mykles bøker om Ask Burlefots eventyr i bla. «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin» forlater aldri idéstadiet.
Det som blir på mange måter deres svanesang og største publikumssuksess er den rene komedien «Bryllupsfesten» der deres høyst manierte stil blir til deres fordel. Det er tydelig at dette fenger publikum for før den taes av plakaten på kinoene, har 300 000 nordmenn løst ut billetter. Forviklingsfarsen, satt til et bryllup der en korrupt forretningsmann bruker datterens store dag til sine egne lumske planer, får god drahjelp av legender som Leif Juster og Aud Schønemann på rollelisten.
Fallet er derfor stort når de innleder nittitallet med «Lakki - Gutten som kunne fly». Tanken bak dette og som de promoterte filmen med utenlands er at «Lakki…» er «Paris, Texas» men gjennom et barns øyne. Filmen er en katastrofe og slaktes behørig av kritikerne. Publikum uteblir, og i et forsøk på å redde filmen går Petter og Svend tilbake i klipperommet for å endre filmen. Relanseringen hjelper heller ikke, og filmen noen år senere havner på bladet Filmmagasinets liste over de dårligste norske filmene noensinne.
Med nittitallet og ironigenerasjonens fremvekst, er de ikke de eneste. Vibeke Løkkeberg, riksheksen selv, opplever katastrofale besøkstall med «Måker» og krigsfilmen «Der gudene er døde» Petter Vennerød får personlig oppleve smaksendringene etter at filmklubben «Himmel og Helvete» viser filmen klubben tar sitt navn fra. Filmen som hans far regisserte og var ment som en advarsel om narkotikaens farer er nå en vorspielfilm der publikum ler seg gjennom hele spilletiden. Petter Vennerød har da akkurat mistet sin far Øyvind, en mann han hadde et varmt og nært forhold til. Han overreagerer og nekter dem å sette opp filmen mer. Senere begraver han stridsøksen med klubben utover nulltallet og stiller opp for å presentere filmen.
Slutten for et tyve år langt partnerskap er nær, og døren lukkes med «Sebastian», en rotete film, uten galskapen den intense energien som ble deres varemerke. Filmen, som omhandler en ung manns vei ut av skapet byr på habilt foto men klarer ikke en gang å vekke forargelsen fra kritikerne. Petter Vennerød har i mellomtiden konsentrert seg om dokumentarer og begynner å fokusere på TV-produksjoner. En serie om seksuelle subkulturer på TV3 som gir mange nordmenn et innblikk i BDSM og infantilisme forespeiler det som blir Petter Vennerøds siste suksess nemlig den kritikerroste serien «Født i feil kropp» på NRK i 2014.
Etter dette går Petter Vennerød inn i Merkurfilm, produksjonsselskapet som var med på å produsere farens filmer. Svend Wam lager sin siste film «Desperate Bekjentskaper» i kjølvannet av suksessen til «Trainspotting» men de katastrofale besøkstallene viser at tiden ugjenkallelig har løpt fra ham, en scene med en brukket penis på toalettet til den legendariske rockeklubben So What til tross. Svend Wam dør 2017 på et sykehjem i Vestby. Petter Vennerøds helse forverrer seg på 10-tallet som følge av parkinson frem til det er ugjenkallelig og endelig over søndag 19. september 2021.
For undertegnedes del er avsluttes artikkelen i 2007. Det er på Hausmania, der Petter Vennerød har leid lokalet i anledning slippfesten for DVD-boksen som inkluderer bla. «Adjø, solidaritet» og «Lasse og Geir». Gjestene er en broket forsamling med filmfolk og skuespillere og inkluderer den ikoniske filmkritikeren Pål Bang-Hansen samt den beryktede Fredrik Fasting Torgersen. Etter at artikkelforfatteren har blitt irettesatt av en DJ for å ha holdt på å sette fyr på huset (en lang historie som skal adresseres i mine memoarer) er klokken blitt over tre på natten. Bartenderen forlater lokalet da han ikke er betalt for å jobbe senere enn til skjenkestopp. Blant de få gjenværende er deres kronikør, skuespilleren og scenografen Viggo Jønsberg for ikke å glemme Petter Vennerød selv. Da det ikke er snakk om å avslutte festen halv fire på morgenkvisten, beordres jeg til å prompte betjene baren. Resten av natten serveres det gin & tonic, den eneste drinken jeg kan lage, og frem til klokken syv får jeg en enestående tirade av skrøner og historier fra et langt filmliv. Som i filmene avslutter festen fortellingen, passende nok i Petter Vennerøds ånd.
Kay Olssen er bestyrer for filmklubben Forstyrret filmsalong, som til daglig holder hus på Cinemateket.
Kommentarer
Legg inn en kommentar