Lyrikksjokket

 

Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk. Faste lesere vil huske at jeg i det siste har tatt for meg bøker av Jan Jakob Tønseth (her og her) og Hans Petter Blad (her og her) de siste ukene. Og tidligere i sommer skrev jeg om Jon Fosse og Dan Andersen. Nå er turen kommet til to unge poeter jeg ikke har noe forhold til fra før, i alle fall ikke som poeter, men som nylig har gitt ut bøker, og dermed bidratt til at de offentlige bibliotekene har kunnet fylle sine dikthyller med nytt materiale.

Vi kan begynne med Casper André Lugg. Sted for løpende hjerte er visst Luggs syvende bok. Det er en samling med fem distinkte deler. Den første, «Dike», består av korte dikt med som skildrer et maritimt landskap fylt med bevegelse og lyd, der et vagt, kjønnsløst lyrisk jeg gjør greiene sine, altså observerer og gjør seg noen minimalistiske tanker. Ganske uinteressant, spør du meg, men vent: ALLE DIKTENE ER SKREVET MED VERSALER, og ikke nok med det, alle linjene er like lange, slik at mange ord blir kuttet midt i, for deretter å fortsette som om ingenting har hendt, på neste linje. Utrolig spennende, ikke sant? Og nyskapende! 

Neste avdeling har tittelen «Løven i skogen». Her er det mer natur, men nå handler det om skog, trær og dyr samt diverse betraktninger,  men hva de handler om, er vanskelig å si. Her bruker vår innovative poet kun minuskler og ingen skilletegn bortsett fra et par spørsmålstegn. 

Dette fortsetter han med i den tredje avdelingen «Andrej Rubljov/Maskerade» som ser ut til å være inspirert av Andrej Tarkovskijs film om den russiske ikonmaleren. Den filmen er det lenge siden jeg har sett, så jeg kan ikke si så mye om innholdet om diktene utover at de ikke imponerte meg nevneverdig. 

I fjerde avdeling, «Verksted» handler det for det meste om bearbeiding av treverk. Her fortsetter han med minuskler. Det gjør han forsåvidt også i femte del, «Hånden og skåret», men der utvikler han sin formale eksperimentering ved å sette all teksten i kursiv. I likhet med de to foregående avdelingene står også her menneskelig aktivitet i sentrum, men utover det er det ikke så lett å si noe om hva forfatteren forsøker å kommunisere. Det samme kan man egentlig si om hele boken. Jeg blir hverken beveget eller opplyst. Og jeg blir ikke mer enn høyst måtelig imponert over det formale i denne diktsamlingen. Nei, dette var stusslige greier. 

Sumaya Jirde Ali er en av disse rasebevisste unge samfunnsdebattantene som har markert seg i det offentlige ordskiftet de siste årene. At hun også er en publisert poet, hadde jeg imidlertid ikke fått med meg før jeg kom over diktsamlingen (faktisk hennes tredje) Når jeg ser havet, slokner lyset på biblioteket her om dagen. Jeg plukket den med meg, for det forekom meg at at hun kanskje er mer reflektert enn hun vanligvis gir uttrykk for. Å skrive dikt er en langsom prosess som krever en mer kjølig tilnærming enn den som formodentlig vanligvis ligger til grunn for utspillene hennes i offentligheten om rasisme, hudfarve, feminisme og asylpolitikk. 

Hva slags bok er så dette? Vi møter en flyktning, Samira, som blir plukket opp fra en båt på havet, for deretter å bli plassert i en flyktningeleir i Libya og til sist ender opp i - av alle steder - Bodø. Dette, «Havet», «Flyktningleiren» og «Bodø» utgjør de tre delene boken består av, og gjennom dette narrativet følger vi Samira mens hun prøver å finne et feste i tilværelsen mens hun mister stadig mer av seg selv.

Dessverre forblir Samira uhåndgripelig gjennom hele boken. Hvor gammel hun er, fremgår ikke av teksten, og den tilsynelatende eneste personen hun har noen som helst tilknytning til, er en bestemor i hjemlandet. Hva hun flykter fra, og hvorfor flukten ender opp i Nord-Norge, får vi aldri vite. Nå er jo ikke dette en roman, og den velvillige leser vil kanskje si at dette handler om den indre reisen, ikke den ytre. Problemet er at det ikke er noen reise å snakke om. Det lyriske jeget forblir gjennom hele boken en mer eller mindre statisk abstraksjon, en identitetsløs konstruksjon som dukker opp in medias res og deretter går i oppløsning, både som en bevisst illustrasjon på de psykologiske utfordringene flyktninger står overfor, og som et resultat av litterær latskap. For Samira fremstår først og fremst som et minste felles multiplum av Flyktningen, slik denne skikkelsen fremstilles i dagspressen og de politiske talene, altså primært som et statistisk fenomen eller «en det er synd på».

Formmessig er det ikke spesielt imponerende heller. Det er noen slående bilder her og der, særlig i den første delen, men linjene er formløse, og språket mangler rytme og dybde. Men så er det kanskje ikke de lyriske kvalitetene som er det viktigste, men tematikken, eller snarere de politiske implikasjonene av den. Og det, kjære leser, blir det ikke god litteratur av.

Forøvrig har Jirdes bok et mye finere omslag enn Luggs. Det tror jeg vi alle kan være enige om.

Sted for løpende hjerte

av Casper Andre Lugg

Tiden, 2021

Når jeg ser havet, slokner lyset

av Sumaya Jirde Ali

Aschehoug, 2021