Gå til hovedinnhold

Lyrikksjokket

 


Vi fortsetter vår lesning av nyere norsk lyrikk. Faste lesere vil huske at jeg i det siste har tatt for meg bøker av Jan Jakob Tønseth (her og her) og Hans Petter Blad (her og her) de siste ukene. Og tidligere i sommer skrev jeg om Jon Fosse og Dan Andersen. Nå er turen kommet til to unge poeter jeg ikke har noe forhold til fra før, i alle fall ikke som poeter, men som nylig har gitt ut bøker, og dermed bidratt til at de offentlige bibliotekene har kunnet fylle sine dikthyller med nytt materiale.


Vi kan begynne med Casper André Lugg. Sted for løpende hjerte er visst Luggs syvende bok. Det er en samling med fem distinkte deler. Den første, «Dike», består av korte dikt med som skildrer et maritimt landskap fylt med bevegelse og lyd, der et vagt, kjønnsløst lyrisk jeg gjør greiene sine, altså observerer og gjør seg noen minimalistiske tanker. Ganske uinteressant, spør du meg, men vent: ALLE DIKTENE ER SKREVET MED VERSALER, og ikke nok med det, alle linjene er like lange, slik at mange ord blir kuttet blir kuttet midt i, for deretter å fortsette som om ingenting har hendt, på neste linje. Utrolig spennende, ikke sant? Og nyskapende! 


Neste avdeling har tittelen «Løven i skogen». Her er det mer natur, men nå handler det om skog, trær og dyr samt diverse betraktninger,  men hva de handler om, er vanskelig å si. Her bruker vår innovative poet kun minuskler og ingen skilletegn bortsett fra et par spørsmålstegn. 


Dette fortsetter han med i den tredje avdelingen «Andrej Rubljov/Maskerade» som ser ut til å være inspirert av Andrej Tarkovskijs film om den russiske ikonmaleren. Den filmen er det lenge siden jeg har sett, så jeg kan ikke si så mye om innholdet om diktene utover at de ikke imponerte meg nevneverdig. 


I fjerde avdeling, «Verksted» handler det for det meste om bearbeiding av treverk. Her fortsetter han med minuskler. Det gjør han forsåvidt også i femte del, «Hånden og skåret», men der utvikler han sin formale eksperimentering ved å sette all teksten i kursiv. I likhet med de to foregående avdelingene står også her menneskelig aktivitet i sentrum, men utover det er det ikke så lett å si noe om hva forfatteren forsøker å kommunisere. Det samme kan man egentlig si om hele boken. Jeg blir hverken beveget eller opplyst. Og jeg blir ikke mer enn høyst måtelig imponert over det formale i denne diktsamlingen. Nei, dette var stusslige greier. 


Sumaya Jirde Ali er en av disse rasebevisste unge samfunnsdebattantene som har markert seg i det offentlige ordskiftet de siste årene. At hun også er en publisert poet, hadde jeg imidlertid ikke fått med meg før jeg kom over diktsamlingen (faktisk hennes tredje) Når jeg ser havet, slokner lyset på biblioteket her om dagen. Jeg plukket den med meg, for det forekom meg at at hun kanskje er mer reflektert enn hun vanligvis gir uttrykk for. Å skrive dikt er en langsom prosess som krever en mer kjølig tilnærming enn den som formodentlig vanligvis ligger til grunn for utspillene hennes i offentligheten om rasisme, hudfarve, feminisme og asylpolitikk. 


Hva slags bok er så dette? Vi møter en flyktning, Samira, som blir plukket opp fra en båt på havet, for deretter å bli plassert i en flyktningeleir i Libya og til sist ender opp i - av alle steder - Bodø. Dette, «Havet», «Flyktningleiren» og «Bodø» utgjør de tre delene boken består av, og gjennom dette narrativet følger vi Samira mens hun prøver å finne et feste i tilværelsen mens hun mister stadig mer av seg selv.


Dessverre forblir Samira uhåndgripelig gjennom hele boken. Hvor gammel hun er, fremgår ikke av teksten, og den tilsynelatende eneste personen hun har noen som helst tilknytning til, er en bestemor i hjemlandet. Hva hun flykter fra, og hvorfor flukten ender opp i Nord-Norge, får vi aldri vite. Nå er jo ikke dette en roman, og den velvillige leser vil kanskje si at dette handler om den indre reisen, ikke den ytre. Problemet er at det ikke er noen reise å snakke om. Det lyriske jeget forblir gjennom hele boken en mer eller mindre statisk abstraksjon, en identitetsløs konstruksjon som dukker opp in medias res og deretter går i oppløsning, både som en bevisst illustrasjon på de psykologiske utfordringene flyktninger står overfor, og som et resultat av litterær latskap. For Samira fremstår først og fremst som et minste felles multiplum av Flyktningen, slik denne skikkelsen fremstilles i dagspressen og de politiske talene, altså primært som et statistisk fenomen eller «en det er synd på».


Formmessig er det ikke spesielt imponerende heller. Det er noen slående bilder her og der, særlig i den første delen, men linjene er formløse, og språket mangler rytme og dybde. Men så er det kanskje ikke de lyriske kvalitetene som er det viktigste, men tematikken, eller snarere de politiske implikasjonene av den. Og det, kjære leser, blir det ikke god litteratur av.


Forøvrig har Jirdes bok et mye finere omslag enn Luggs. Det tror jeg vi alle kan være enige om.


Sted for løpende hjerte

av Casper Andre Lugg

Tiden, 2021


Når jeg ser havet, slokner lyset

av Sumaya Jirde Ali

Aschehoug, 2021


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et