Min store innrømmelse

 

Stein til stein - 39 dikt og 1 salme

av Jon Fosse

Samlaget, 2013

Nedstyrtet poesi

av Dan Andersen

Flamme Forlag, 2021

En ting må jeg innrømme: Nå har jeg akkurat lest to diktsamlinger, én av Jon Fosse og én av Dan Andersen. Fosse er jeg jo godt kjent med fra før, men først og fremst som dramatiker og prosaist, mens denne Andersen er for meg helt ukjent. Likefullt plukket jeg opp hans siste diktsamling Nedstyrtet poesi da jeg var innom biblioteket her om dagen, sammen med Fosses Stein til stein og et par andre bøker jeg ikke skal nevne her. Som sagt har jeg nå lest disse korte bøkene nå, og jeg antar at du som leser disse linjene, tenker i ditt sinn: «Likte redaktør Dalberg diktene han nettopp har lest?» Til det vil jeg svare med et diplomatisk «tja». 

Jeg synes Fosses bok inneholder noen interessante tekster som i noen grad rører ved mitt flyktige sinn (for jeg foretrekker vanligvis lengre tekster som binder tanken på mer tvingende vis enn det man vanligvis finner i moderne diktsamlinger). Jeg fester meg ved den (for meg) eksotiske vestlandskheten som gjennomsyrer diktene hans. Det handler mye om hav, himmel, fisk, fjell og fjord, og dette formidler han på en fin måte. Det er også en påtagelig åndelighet i disse diktene, ikke bare om Gud (men om Ham også, selvfølgelig), men også om det man kanskje kan kalle hverdagens transcendens. Man aner en mystisk tilnærming til det guddommelige, gjerne gjennom apofatiske beskrivelser av fenomenene. Men jevnt over blir innholdet litt for vagt for meg. Fosse foretrekker å antyde fremfor å postulere, og det kan tidvis være en fornuftig måte å skrive om det uerkjennbare på, men spør du meg, slår disse vage antydningene om sammenhenger i tilværelsen som lite mandige. Men gjendiktningen av Rainer Maria Rilkes «Herbsttag» og den avsluttende «Nattsalme» er fine dikt. Et par-tre andre dikt beveget meg også, men altså ikke så mye at jeg satt igjen med og tenkte «Hot damn! For en schpaa bok!» 

Boken til Dan Andersen synes jeg var rimelig uinteressant. Diktene er ganske korte, de inneholder mange «originale» og «overraskende» bilder som det helst sikkert har vært moro å komme på, men som stort sett ikke gir leseren noe særlig å tenke over utover at de inneholder paradokser og kontraster som kanskje eller kanskje ikke gir mening. Men noen steder virker det som Andersen faktisk prøver å si noe om livet, som for eksempel i «Kroning». Ellers er åpningsstrofen i «Fiskene» mer betegnende for samlingen: Viljen til overlevelse/ligner troen/på håpet/i vår egen utslettelse Skikkelig dypt, ikke sant? Nesten på grensen til instapoesi. 

Nuvel, jeg tror jeg holder meg til prosa en tid fremover, men det er ikke umulig at jeg kikker på ny lyrikk igjen en vakker dag.