Gå til hovedinnhold

Min store innrømmelse

 

Stein til stein - 39 dikt og 1 salme

av Jon Fosse

Samlaget, 2013


Nedstyrtet poesi

av Dan Andersen

Flamme Forlag, 2021


En ting må jeg innrømme: Nå har jeg akkurat lest to diktsamlinger, én av Jon Fosse og én av Dan Andersen. Fosse er jeg jo godt kjent med fra før, men først og fremst som dramatiker og prosaist, mens denne Andersen er for meg helt ukjent. Likefullt plukket jeg opp hans siste diktsamling Nedstyrtet poesi da jeg var innom biblioteket her om dagen, sammen med Fosses Stein til stein et par andre bøker jeg ikke skal nevne her. Som sagt har jeg nå lest disse korte bøkene nå, og jeg antar at du som leser disse linjene, tenker i ditt sinn: «Likte redaktør Dalberg diktene han nettopp har lest?» Til det vil jeg svare med et diplomatisk «tja». 


Jeg synes Fosses bok inneholder noen interessante tekster som i noen grad rører ved mitt flyktige sinn (for jeg foretrekker vanligvis lengre tekster som binder tanken på mer tvingende vis enn det man vanligvis finner i moderne diktsamlinger). Jeg fester meg ved den (for meg) eksotiske vestlandskheten som gjennomsyrer diktene hans. Det handler mye om hav, himmel, fisk, fjell og fjord, og dette formidler han på en fin måte. Det er også en påtagelig åndelighet i disse diktene, ikke bare om Gud (men om Ham også, selvfølgelig), men også om det man kanskje kan kalle hverdagens transcendens. Man aner en mystisk tilnærming til det guddommelige, gjerne gjennom apofatiske beskrivelser av fenomenene. Men jevnt over blir innholdet litt for vagt for meg. Fosse foretrekker å antyde fremfor å postulere, og det kan tidvis være en fornuftig måte å skrive om det uerkjennbare på, men spør du meg, slår disse vage antydningene om sammenhenger i tilværelsen som lite mandige. Men gjendiktningen av Rainer Maria Rilkes «Herbsttag» og den avsluttende «Nattsalme» er fine dikt. Et par-tre andre dikt beveget meg også, men altså ikke så mye at jeg satt igjen med og tenkte «Hot damn! For en schpaa bok!» 


Boken til Dan Andersen synes jeg var rimelig uinteressant. Diktene er ganske korte, de inneholder mange «originale» og «overraskende» bilder som det helst sikkert har vært moro å komme på, men som stort sett ikke gir leseren noe særlig å tenke over utover at de inneholder paradokser og kontraster som kanskje eller kanskje ikke gir mening. Men noen steder virker det som Andersen faktisk prøver å si noe om livet, som for eksempel i «Kroning». Ellers er åpningsstrofen i «Fiskene» mer betegnende for samlingen: Viljen til overlevelse/ligner troen/på håpet/i vår egen utslettelse Skikkelig dypt, ikke sant? Nesten på grensen til instapoesi. 


Nuvel, jeg tror jeg holder meg til prosa en tid fremover, men det er ikke umulig at jeg kikker på ny lyrikk igjen en vakker dag.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et