Min store innrømmelse

Stein til stein - 39 dikt og 1 salme

av Jon Fosse

Samlaget, 2013

Nedstyrtet poesi

av Dan Andersen

Flamme Forlag, 2021

En ting må jeg innrømme: Nå har jeg akkurat lest to diktsamlinger, én av Jon Fosse og én av Dan Andersen. Fosse er jeg jo godt kjent med fra før, men først og fremst som dramatiker og prosaist, mens denne Andersen er for meg helt ukjent. Likefullt plukket jeg opp hans siste diktsamling Nedstyrtet poesi da jeg var innom biblioteket her om dagen, sammen med Fosses Stein til stein et par andre bøker jeg ikke skal nevne her. Som sagt har jeg nå lest disse korte bøkene nå, og jeg antar at du som leser disse linjene, tenker i ditt sinn: «Likte redaktør Dalberg diktene han nettopp har lest?» Til det vil jeg svare med et diplomatisk «tja».

Jeg synes Fosses bok inneholder noen interessante tekster som i noen grad rører ved mitt flyktige sinn (for jeg foretrekker vanligvis lengre tekster som binder tanken på mer tvingende vis enn det man vanligvis finner i moderne diktsamlinger). Jeg fester meg ved den (for meg) eksotiske vestlandskheten som gjennomsyrer diktene hans. Det handler mye om hav, himmel, fisk, fjell og fjord, og dette formidler han på en fin måte. Det er også en påtagelig åndelighet i disse diktene, ikke bare om Gud (men om Ham også, selvfølgelig), men også om det man kanskje kan kalle hverdagens transcendens. Man aner en mystisk tilnærming til det guddommelige, gjerne gjennom apofatiske beskrivelser av fenomenene. Men jevnt over blir innholdet litt for vagt for meg. Fosse foretrekker å antyde fremfor å postulere, og det kan tidvis være en fornuftig måte å skrive om det uerkjennbare på, men spør du meg, slår disse vage antydningene om sammenhenger i tilværelsen som lite mandige. Men gjendiktningen av Rainer Maria Rilkes «Herbsttag» og den avsluttende «Nattsalme» er fine dikt. Et par-tre andre dikt beveget meg også, men altså ikke så mye at jeg satt igjen med og tenkte «Hot damn! For en schpaa bok!»

Boken til Dan Andersen synes jeg var rimelig uinteressant. Diktene er ganske korte, de inneholder mange «originale» og «overraskende» bilder som det helst sikkert har vært moro å komme på, men som stort sett ikke gir leseren noe særlig å tenke over utover at de inneholder paradokser og kontraster som kanskje eller kanskje ikke gir mening. Men noen steder virker det som Andersen faktisk prøver å si noe om livet, som for eksempel i «Kroning». Ellers er åpningsstrofen i «Fiskene» mer betegnende for samlingen: Viljen til overlevelse/ligner troen/på håpet/i vår egen utslettelse Skikkelig dypt, ikke sant? Nesten på grensen til instapoesi.

Nuvel, jeg tror jeg holder meg til prosa en tid fremover, men det er ikke umulig at jeg kikker på ny lyrikk igjen en vakker dag.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen