Vi har mottatt et brev. Vi gjengir det her i sin helhet:
Kjære Würmstuggu
Vi er en gruppe damer fra Vestfold og Telemark fylke som sliter med en følelse av fremmedgjøring og meningstap i møte med verden og moderniteten. Derfor har vi startet en forening for mangfold, inkludering og psykisk helse for å skape retning i livene våre. Vi lurer på om Würmstuggu har noen lesetips i så måte.
Med vennlig hilsen
Bamble Regnbue Forening
Redaktør Dalberg svarer:
Dere føler kanskje at tilværelsen virker meningsløs, eller opplever kanskje at meningsløsheten er tilværelsens dypeste og mest grunnleggende kvalitet? Hvorfor ikke sette av noen timer til å lese antologien Omkring det absurde, en samling enaktere og sketsjer fra det det absurde teater, 1950-tallets heteste trend blant franskspråklige dramatikere? Her finner vi korte skuespill skrevet for scenen og radio av et utvalg dramatikere som stort sett er ukjente for meg. De tre eneste jeg kjente til fra før, Samuel Beckett, Jean Genet og Eugène Ionesco, står for de mest uinteressante tekstene her. Ionesco skal ha for at han har en del humor i skuespillet «Jacques eller underkastelsen», men selve stykket er så fjasete at det er vanskelig å anbefale det. Stykkene til Genet («Hushjelpene») og Beckett («Teaterfragment I») er bare kjedelige. Det er imidlertid flere stykker i denne boken som er vel verdt å få med seg. Jean Anouilhs «Orkesteret» synes jeg fungerte ganske fint. Det handler om et orkester som spiller en konsert, men likevel klarer å holde diverse samtaler gående gjennom konserten. Her avsløres litt av hvert om livene til musikerne samt forhold og konflikter dem imellom. Til slutt tar en av dem livet av seg på toalettet. Jean Tardieus «Luken» og Roland Dubillards «Regnvær» er riktig så fornøyelige småstykker som vekker både latter og forundring. Fernando Arrabals stykke «Piknik i det grønne», om en soldat som får besøk av foreldrene sine på slagmarken, er også ganske morsomt selv om det har et litt forslitt krig er skikkelig dumt-budskap. Jeg synes også «Professor Taranne» av Arthur Adamov var helt ok. Felles for alle disse stykke er at de ikke tar hensyn til tradisjonell dramaturgisk oppbygning, men handlingsforløp som av og til ser ut til å være skrevet etter innfallsmetoden og karakterer og miljøer som mangler konsistens, slik at man som leser ofte forblir helt uberørt. Men, selvfølgelig, på scenen kan man sikkert få mye ut av disse tekstene, særlig med kostymer, kulisser, overdrevne ansiktsuttrykk og plumpe antydninger. Utvalget er gjort av Kjell Helgheim, som også har oversatt alle stykkene og skrevet det fine etterordet. Men trenger du lese boken? Tja, for å gjøre det, må man ta et bevisst valg, og ansvaret hviler på deg.
Ellers er vi kommet til tredje nummer av westerntegneserien Ken Parker av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo, og her har vi faktisk å gjøre med en utgivelse som bør leses av alle som interesserer seg for westerntegneserier, eller i alle fall de som synes det er greit å bruke 149 kroner på en tegneserie på 96 sider i sort-hvitt, uavhengig av om de finner tilværelsen meningsløs eller full av mening. «Gentlemen» (forøvrig en glimrende tittel, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på her) er nemlig en utmerket historie fra rekonstruksjonstiden om sørstatsseparatister som ønsker å gjenreise konføderasjonen etter det forsmedelige nederlaget i borgerkrigen. I og med at den foretrukne metoden deres er terror, sier det seg selv at dette er en brutal fortelling med store mengder vold og tap av menneskeliv. Men den har også et godt plot og er smart fortalt, og vi blir blir presentert for opptil flere figurer utstyrt med adskillig mer dybde enn hva vi er vant med i f.eks. Tex Willer. Helten selv, Ken Parker, dukker først opp på side 39, rett før toget han befinner seg på blir utsatt for et angrep av banditter. Deretter får han flere omganger grisejuling, før han mot slutten får demonstrert sin egen kapasitet som voldsmann. Bandittlederen i denne historien, som forøvrig ligner mistenkelig på Lee Marvin, er en skikkelig råtass av en skurk, men det er hans medsammensvorne Kirk Collins og Mark Butler som er de egentlige hovedpersonene her, og dessuten «gentlemennene» tittelen viser til, og deres indre reise er en av grunnene til at jeg synes at dette er det beste nummeret i denne serien så langt. En annen grunn er tegningene. Så langt har ansiktene og figurene vært Milazzos svakheter som tegner, men i denne historien ser jeg en klar forbedring. Det virker som han har løst opp streken litt med det resultat at ansiktene er blitt mer livlige og gjenkjennelige og kroppene og positurene mer virkelighetstro. Ellers er det mye fin bruk av skygger og silhuetter, og de nesten impresjonistiske bakgrunnene har jo kjennetegnet serien fra bok 1. Dessverre har det sneket seg inn en historisk unøyaktighet i fortellingen. Andrew Johnson oppgis å være president, men handlingen utspiller seg i 1870, og da var det som kjent Ulysses S. Grant som satt i det hvite hus. Nuvel, historien er uansett meget god, og det skal bli interessant å følge denne serien videre. Så kan man alltids innvende at serien ikke reflekterer tilværelsens vilkårlighet og menneskenes ubetydelighet i verden, og at historiene ikke er annet enn illusorisk meningskonstruksjon for å gjøre det lettere å forsone seg med eksistensen i et kaldt og indifferent kosmos der vi for alltid må være fremmede.
Omkring det absurde: Franske enaktere og sketsjer 1945-1965
Utvalg og oversettelse: Kjell Helgheim
Solum Bokvennen, 2018
Ken Parker: Gentlemen
av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo
Egmont, 2021
Kommentarer
Legg inn en kommentar