Würmstuggu

  Tex Willer nr. 682 «Statskupp» av Pasquale Ruju og Stafano Biglia «Shaolin» av Antonio Zamberletti og Giiseppe Candita Egmont, 2021 Tex Willer er ute med nytt nummer. I nr. 682 får vi avslutningen av Guatemala-eventyret som begynte i nr. 679. Og for en avslutning! Tiden er kommet for statskuppet vi har ventet på siden første episode. Jeg skal ikke avsløre hvordan det går, men den interesserte leser kan vente seg mye dramatikk og action samt store mengder vold og død. Selv om dette er det korteste avsnittet i denne føljetongen, er det likevel det mest actionfylte. Jeg synes fortsatt det er klare likheter mellom intrigen her og kuppet i Guatemala i 1954, der CIA og United Fruit fikk avsatt den lovlige regjeringen og innsatt et militærdiktatur. Og for å trekke parallellen til nyere amerikansk utenrikspolitikk videre, kan våre kjære Texas Rangeres inngripen i indre forhold i Guatemala sees på som et bilde på den verdenspolitirollen Amerika påtok seg i det 20. århundret.  Pasquale Ru

  Kjeder De Dem? Synes tilværelsen tidvis uutholdelig? Skulle De ønske livet hadde mer å by på? Hvorfor ikke lese Den kaukasiske krittringen av Bertolt Brecht . Dette er et finfint skuespill fra 1944 med handling fra Georgia i en ikke nærmere spesifisert fortid. Hovedpersonen er Grusje, en renhjertet kjøkkenhjelp som, etter en politisk omveltning, ser seg nødt til å ta over ansvaret for barnet til provinsens avsatte og halshuggede guvernør og hans ryggradsløse hustru. Dette medfører selvfølgelig betydelige prøvelser. Dramaet begynner med en prolog som utspiller seg i sovjetisk Kaukasus, der tyskerne akkurat har blitt kastet ut, før selve hovedhandlingen begynner som et «skuespill i skuespillet». Dette er mer en eventyrfortelling (selvfølgelig med noen ideologiske kjepphester - dette er tross alt Brecht) enn et historisk drama, men rollefigurene fungerer på en overbevisende måte i konteksten, og selve historien er godt fortalt og lett å følge for leseren. Gjendiktningen i denne utgaven

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere. Vi gjengir brevet i sin helhet: Kjære Würmstuggu Jeg er en Vål’enga-supporter i førtiåra som er opptatt av ungdommens levekår. Jeg synes dere tar opp mye interessant stoff, men jeg skulle ønske dere kunne skrevet litt mer om temaer som sex, kropp og klasseforskjeller i det moderne Norge. Hilsen Hugo Brænden, Narvik Redaktør Dalberg svarer: Dessverre er ikke det temaer vi kommer til å prioritere den nærmeste tiden, men her er noen kjappe tanker om et par bøker jeg har lest i det siste: Her om dagen var jeg innom det kommunale biblioteket og endte opp med å låne et par ganske nye skjønnlitterære bøker. Nærmere bestemt gjelder det romanen Jeg sank  av Vidar Sundstøl og diktsamlingen Elementene av Morten Claussen .  Jeg innrømmer gladelig at ingen av disse forfatterne var kjent for meg fra før, selv om jeg registrerer at begge har en betydelig produksjon bak seg, dessuten har ingen av bøkene blitt lansert med tilstrekkelig brask og bram til

  16.07.41 heter den presumptivt mest selvbiografiske av Dag Solstads romaner. Den er, som det aller meste Solstad har skrevet, vel verdt å lese. Tittelen, som altså er fødselsdatoen til romanens hovedperson, og formodentlig også til dens forfatter, forteller oss videre at idag er det intet mindre enn 80 år siden denne Norges mest bejublede (og med rette så) romanforfatter ble født.  Vi i Würmstuggu (eller i det minste redaktøren, som er den i redaksjonen som har størst interesse for nyere norsk skjønnlitteratur) har over de siste par decennier lest gjennom det meste av Solstads skjønnlitterære forfatterskap (men ikke alt!) og blitt så begeistret over det aller meste, at vi for lengst har kommet til den konklusjon at vi her snakker om Norges beste nålevende forfatter.  Debutromanen, Irr grønt , er riktignok ikke all verden, men oppfølgeren, Arild Asnes, 1970, der Solstad påbegynner sitt kommunistiske litterære prosjekt, er strålende. De neste 70-tallsromanene kan man godt hoppe over,

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika

  Del 7: Dyd, fellesskap og incentiver av Håkon D. Myhre Dette er siste del av min føljetong om det politiske landskapet. I denne avsluttende delen tenker jeg å diskutere hvorvidt det faktisk er noen fellestrekk som de forskjellige høyre-retningene har til felles. Jeg vil argumentere for at man finner fellestrekk der det dreier seg om grunnleggende holdninger til verden og mennesket, grunnleggende moralske intuisjoner eller aksiomer, og ideer om hvordan politikk og makt bør håndteres i virkeligheten.  I denne teksten står jeg i stor gjeld til en talentfull youtuber som vlogger under navnet «The Distributist» . Han lagde for omtrent ett år siden en video om hva det vil si, sett fra hans ståsted, å være på høyresiden. Den videoen var den opprinnelige inspirasjonen for denne serien, selv om jeg ikke har trukket noe særlig på den for innholdet. Men for denne siste delen, tenker jeg å bruke en del av dens argumenter for å utforske det som binder høyresiden sammen.  Jeg vil starte med argume