Würmstuggu

  Del 2: Venstresidens røtter av Håkon D. Myhre I forrige del av denne føljetongen introduserte jeg en «asymmetrisk akse» for å forklare politiske skillelinjer i Vesten. Her vil jeg utdype dette ved å utforske den politiske venstresiden, og forklare litt om hva jeg mener binder disse tradisjonene sammen. Men først et par utdypninger av ting jeg sa sist, spesifikt vil jeg utdype litt Jonathan Haidt s konseptualisering av det politiske spekteret. Haidt er en amerikansk samfunnspsykolog som har gjort mye forskning på hvordan moral oppstår. Hans modell bygger på separate «smaksløker» i vår hjerne som tolker situasjoner som moralske anliggender. Jeg vil på det sterkeste anbefale hans bok The Righteous Mind for de som er interessert, og nettsiden moralfoundations.org der dette forklares i større grad. Kort oppsummert snakker Haidt om seks moralske fundamenter, de er «omsorg», «rettferd», «lojalitet», «autoritet», «hellighet» og «frihet». Haidt hevder videre at folk som identifiserer seg som

  Veien frem nr. 1, februar 1936 Redaktør: Nordahl Grieg I februar 1936 utga Nordahl Grieg det første nummeret av tidsskriftet Veien frem . Tidsskriftet kom med en håndfull nummer i 1936 og 1937 og publiserte tekster av venstreorienterte skribenter fra inn- og utland. Året før hadde Grieg kommet hjem fra et to år langt opphold i Sovjetunionen, og i 1938 skulle Grieg utgi sin roman Ung må verden ennu være , der han la frem et litterært forsvar av stalinismen og Moskva-prosessene. Med tanke på at Veien frem dekker de to årene mellom, og disse to årene var preget av ekstrem represjon i Sovjetunionen, kan det synes interessant å finne ut hvordan SSSR fremstilles i tidsskriftet. Grieg var som kjent sympatisk innstilt til både kommunismen og Sovjetunionen, og flere av tidsskriftets bidragsytere var sovjetiske borgere. Vi begynner med nummer 1 og forsøker å arbeide oss gjennom i alle fall den første årgangen av tidsskriftet.  Først litt historisk kontekst: På denne tiden ledet Johan Nygaa

  (Med tordenklingens søte melodier besverger jeg ditt ubesvarte ord. Fra morgengry til solnedgang går stier mot undergangen. Der hvor nøden gror som vekster under tropehavets bølger forsvinner det som vedblir å forvitre. En etterklang av tonene som følger de første anslag av metallets bitre, bestemte støt mot kjøttet, gjennomtrenger tilværelsen og fyller alle hull i tidens fremdrift. Her er ingen lenger uskyldige. En natt så sort som kull omhyller oss som kokende bassenger av tjære i en ramme smidd av gull.)

Ingenting for ingenting Kjell Askildsen Aschehoug, 1982 Jeg har hatt en ikke ubetydelig glede av å lese Kjell Askildsens noveller tidligere, men jeg må innrømme at Ingenting for ingenting skuffet meg. Samlingen består av fem noveller, fire korte og en lang, som alle handler om mer eller mindre dysfunksjonelle ektepar. Hvis humørløse samlivsnoveller interesserer deg, er dette sikkert boken for deg. Selv synes jeg boken var omtrent like interessant som First Price kneippbrød med usaltet smør. Traurige situasjoner, unaturlig dialog og overtydelig budskap gjorde i hvert fall meg mer irritert enn bergtatt av disse novellene. De ga meg faktisk ingenting. Nei, kjære leser, les heller noe annet av Askildsen. 

  Idag er det faktisk ti år siden Würmstuggu-redaksjonens yndlingsgitarist døde. Gary Moore ble født i Belfast i 1952 og vokste opp i Ulsters hovedstad, før han i 1968 krysset grensen og flyttet til Dublin, der han traff Phil Lynott og ble medlem av bluesrock-bandet Skid Row . Slik startet hans internasjonale rockeliv som strakk seg over nesten fire tiår og  til slutt endte i den spanske byen Estepona 6. januar 2011.  Moore opplevde mange triumfer i løpet av sin mangslungne karriere, og mange av hans soloalbum på 80- og 90-tallet ble storselgere. Mange kjenner ham derfor best som heavyrocker og bluesartist, men på 70-tallet syslet han også mye med jazzrock og fusion. Den som vil høre mer av denne siden ved Gary, bes lytte til hans to album med bandet  Collosseum II . De inneholder mye fin musikk der vår mann får vist sine jazzskills.  Den interesserte leser bes også sjekke ut albumet Grinding Stone fra 1973. Denne platen spilte 21 år gamle Gary inn etter at han sluttet i Skid Row og

MIFF samler mobben. Det singler godt i glass når Conrad Myrland og hans høyreradikale propagandaorganisasjon Med Israel For Fred (MIFF) politianmelder NRK-programleder Shaun Henrik Matheson for å ha fremført et budskap de anser som antisemittisk, og i tillegg lager en underskriftskampanje for å få ham tiltalt (som om det skulle ha noe å si). Ja, for her snakker vi om en gjeng som kaster stein som ikke treffer annet enn glassveggene til huset de sitter i. For en skulle tro at en organisasjon som eksisterer for å forsvare en stat med en utpreget rasistisk form for nasjonalisme som sin statsbærende ideologi, og som ellers er kjent for å tillate grov rasisme i sine nettfora, ville ønsket en avvikling av den såkalte rasismeparagrafen, for de kan fort bli rammet av denne selv. Men neida, her skal §185 inn for å beskytte borgerne mot Mathesons farlige rasisme. Dette minner en god del om den autoritære venstresidens tro på lov og straff i kampen mot rasisme. Her har vi nemlig å gjøre med to