Gå til hovedinnhold

Innlegg

Farlige spørsmål

Nylige innlegg

Ken Parker: Andre runde!

  Ken Parker nr. 2 «Mine Town» av Giancarlo Berardi og Ivo Milazzo Egmont, 2021 Jeg har akkurat lest Ken Parker nr. 2, og det er på tide å meddele mine inntrykk av historien «Mine Town». Jeg leser fremdeles serien med interesse og glede, men har fortsatt noen problemer med den. I likhet med forrige nummer halter også denne historien noe i starten, men den henter seg kraftig inn mot slutten. Ikke alle forsøkene på humor er like vellykkede, og noen narrative sidespor kunne med fordel vært skåret bort for å gi historien et mer enhetlig preg. Samtidig skjønner jeg jo at man er interessert i å introdusere et persongalleri som sikkert kommer til å få større betydning lenger ut i serien. Velvel, enn så lenge er i alle fall jeg skeptisk til hva en kinesisk kokk som også er kung fu-ekspert kan tilføre en slik serie. Men Giancarlo Berardi har sikkert en plan. Vår helt Ken Parker arbeider fortsatt som speider for hæren og er stasjonert i et fort i Montana. Joda helten representerer en ag

8. mai: Den beiske sigeren

  Vi har mottatt et leserinnlegg fra noen kjekke, engasjerte ungdommer fra Innlandet. De setter fingeren på noe mange nok har gått og tenkt på idag. Kjære Würmstuggu Me er eit ungdomslag frå Vågå som har gjort nokre observasjonar som uroar oss i dag, den 8. mai. Dette er jo som kjent «frigjeringsdagen» eller «sigersdagen» som han vert kalla i andre land. Dagen er ein offentleg flaggdag, og rundt om i Noreg og Europa vert dagen markert med ulike seremoniar som underslår dei problematiske sidene ved sigerherrane på alliert side i krigen. Sjølv kjenner me ein beisk smak ved denne feiringa av sigeren over Det tredje riket. Lat oss forklare: I fjor sumar vart det via mykje merksemd kring Winston Churchills rasisme. Ja, han brukte til og med nedsetjande ord om ikkje-kvite menneske ved fleire høve. Og det er ein kjent sak at det britiske imperiet overlevde i mange år etter krigen. Og at Charles DeGaulle var ein rasist og kolonialist kan vel ingen ha unngått å få med seg. Avslutninga av andre

Fra Chihuahua til Providence

  Kjære leser, tiden er atter kommet for å vurdere italienske underholdningstegneserier utgitt på norsk. Landet med den karakteristiske støvelformen har skjenket oss nordmenn mye gjennom århundrenes løp, og da tenker jeg ikke bare på sivilisasjon, pizza og vin, men også på underholdning i form av narrativer fortalt med statiske bilder med tekst. På menyen idag står to italienske spesialiteter: western og giallo. Vi har lest de siste nummerne av Tex Willer og Julia Kendall og vil i det følgende undersøke disse tegneserienes kvaliteter.  Tex Willer nr. 679 prydes av et nydelig, actionfylt omslag signert Claudio Villa . Og hva med innholdet? Dette er første del (av fire) av en historie av Pasquale Ruju og Stefano Biglia . Handlingen i denne første episoden, «Attentat mot Montales», utspiller seg i sin helhet i den meksikanske delstaten Chihuahua, der guvernør Montales (en gammel venn av Tex og co) blir utsatt for et drapsforsøk. Tex og karene tilbyr seg å finne ut hvem som står bak. Mo

Det politiske landskapet korrekt forklart (5)

  Del 5: Institusjonskonservatisme og libertarianisme av Håkon D. Myhre I denne seksjonen vil jeg snakke om de to delene av høyresiden som fortsatt har institusjonell makt i noen domener. Disse er det jeg kaller den institusjonskonservative og den libertarianistiske retningen av høyresiden. Nå vil nok mer ideologiske libertarianere være klare på at de ikke har institusjonell makt av noe slag, og i en viss grad har de rett. Men det finnes mer moderate retninger som har en del innflytelse, skjønt jeg kommer tilbake til det etterhvert. Først vil jeg snakke om institusjonell konservatisme, som stort sett er opptatt av å bevare status quo, altså de eksisterende institusjonene i samfunnet. I noen grad kan det virke som en tautologi at disse har institusjonell makt, siden alle institusjoner selvsagt ønsker å bevare makten sin. Dette er i noen grad korrekt i mitt syn, skjønt det er et par forbehold her som jeg kommer tilbake til.  Institusjonskonservatisme har sitt opphav i burkeansk ko

Tonen

  En klang forplanter seg igjennom tiden fra ledd til ledd i livets lange lenke,  fra første gnist til løpeilden siden og frem til det forkullede sujettet  der livet trassig fremtrer gjennom striden som herder blodet og forener kjøttet og skjelettet. For blodets våte varme bærer toner som rekker helt fra kjøtt i vilter lek til gravens frosne stillhet og æoner med kjønn og kjøtt som våkner og forsvinner i tidens tåke gjennom millioner av gjentatte bevegelser i tid og rom og minner. Og tonen bærer ennå rent og klart. I blodet blir dens enkle klang bevart. Bilde: Wikimedia Commons

Kjappe tanker: Frigjøringskunnskapskrise!

  Jeg hadde nylig en kjapp tanke etter å ha snakket med en gammel venn på den andre siden av det politiske spekteret. Dette gjelder spørsmål om tilhørighet, postmodernisme, og frigjøring.  For veldig lenge siden skrev jeg «Critical theory isn’t» på veggen min på Facebook. Dette var ment som et litt morsomt ordspill/satire, og ledet selvsagt inn i en heftig diskusjon, som slikt gjerne gjør. Jeg kan ikke lenger huske den diskusjonen, men jeg husker hva jeg mente med kommentaren. Jeg vet mye mer om kritisk teori nå enn da, men min generelle forståelse har ikke forandret seg. Kritisk teori er en nådeløs kritikk av det bestående samfunnet. Men denne kritikken er enøyd, da den bare forholder seg til en målestokk, nemlig undertrykking. Den er også tendensiøs, i den forstand at den leter til den finner noe. Gitt menneskers tendens til å se mønstre som ikke er der, og samkjørte miljøers tendens til å forsterke hverandres fordommer, er det ganske lett å se hvor denne går.  Det jeg mener er at kr