Würmstuggu

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG  Hardere enn stål Louis Materson Bladkompaniet, 1970 Hardere enn stål er den 40. boken i Kjell Hallbings serie om Morgan Kane. I denne boken møtet vi Kane som en erfaren US Marshal i det føderale Amerikas tjeneste. Kane har blitt beordret på en lenge etterlengtet ferie i Nevada for å drive jakt og teste ut nye våpen for marshal-korpset. Men det tar ikke lang tid før Kane blir tilkalt per telegraf for å etterforske et drap på en marshal-kollega i San Fransisco. Saken viser seg å ha forgreininger til et diamantfunn i Utahs ørken og etter mye om og men avslører Kane en storslagen diamantsvindel.  Dette er en over middels Kane-bok. Intrigen er passelig intrikat, actionscenene er tallrike og Kane nedlegger hele tre kvinner i løpet i boka. Faktisk viser det seg at han har nedlagt en fjerde kvinne ved et tidligere møte også. Og han viser variasjon i sin kvinnehunger. En lege, en journalist, en prostituert og en servitrise får kjenne Kanes...

  3. Skipbrudd i Haienes Kjeve ​Neste dag bestemte vi oss for at Dili ikke var farlig nok. Vi måtte ut på havet. Destinationen var Ataúro-øya, beliggende i Ombai-stredet. Biologer påstår at farvannet rundt Ataúro har det største artsmangfoldet av korallrevfisk i hele verden. Det biologene glemmer å nevne, er at dette biologiske mangfoldet også inkluderer alt som kan bite, stikke, forgifte eller spise deg hel. ​Vi dro ut for å fridykke. Å slippe seg ned i det krystallklare, bunnløse blå dypet var en opplevelse av magisk skrekk. Under oss strakte korallveggene seg hundrevis av meter ned i avgrunnen. Vakre, fargerike fisk svømte side om side med haier og giftige sjøslanger (Laticauda), hvis gift er tidsnok til å lamme et menneske før man rekker å angre på at man forlot Oslos trygge gater. Å fridykke uten surstoff, mens man holder øye med horisonten etter gigantiske skygger, er en utmerket måte å brenne gjennom egne adrenalinreserver på få minutter. ​Men det var ikke dykkingen s...

  2. Dødsveien til Dili og Krokodillenes Paradoks ​Kupang mottok oss med en varme som minnet om å åpne en stekeovn på 250 grader med ansiktet først. Kupang er hovedstaden i provinsen NTT, og historisk kjent for å være stedet der Kaptein Bligh fra HMS Bounty til slutt strandet etter sin vesle båttur. Vi burde tatt hintet og forblitt strandet der vi også. ​I stedet valgte vi å ta bussen over grensen til Øst-Timor, med endestasjon Dili. ​Ordet «buss» blir her brukt i sin absolutt mest teoretiske forstand. Det var i praksis en rustholk fra tidlig 1980-tall, drevet av diesel, håp og sjåførens uforklarlige dødsønske. Turen tok over 14 timer. Da mørket falt på – et mørke så tykt at du kunne skjære i det med en sløv smørkniv – slo sjåføren like godt av frontlysene. Årsaken? Elektriske problemer, eller kanskje bare en filosofisk overbevisning om at lys var for pysete. ​Slik satt vi altså - i en blikkboks på hjul, i stummende mørke, dundrende i 90 km/t på en uskadet grusvei fastklemt...

  1. Sivilisasjonens  svelg ​Det sies at reising utvider horisonten. Det sies også at ekstremsport foredler sjelen. Ingen forteller deg at å kombinere begge deler i fire uker gjennom Sørøst-Asia primært utvider appetitten på beroligende midler og en rask, nådeløs død. 13 år etter siste lange reise i Sørøst-Asia var vi klare for ny tur.  ​Det hele startet så uskyldig på Gardermoen, og hvor Schiphol-mellomlandingen i Amsterdam ga oss et falskt håp om at menneskeheten var et velorganisert, sivilisert prosjekt. Ethihad serverte en tørr sandwich og et smil som antydet at vi fortsatt var trygge. ​Så landet vi i Jakarta. ​Jakarta – en by som best kan beskrives som et overopphetet eksosanlegg formet som en metropol, hjemsøkt av omtrent 11 millioner mennesker som alle har bestemt seg for å kjøre moped på samme tidspunkt. Byen synker for øvrig med opptil 20 centimeter i året på grunn av overdreven utpumping av grunnvann, noe som ga oppholdet en herlig, underliggende følel...

  DRAMA I ÉN AKT Dramatis personae Dalberg. Redaktør Myhre. Podcastvert og lyssky aktør i den politisk-kulturelle randsonen En gammel kvinne. En politimann. En veskenapper. (En mørk bygate moderat trafikkert av fotgjengere. Myhre går i kortbukser og en brun jakke. Over skulderen har han en sportsbag. Dalberg er kledd i sorte langbukser fra Dressmann, Hoka-joggesko, en hvit t-skjorte og en sort jakke i syntetisk stoff av merket Wos Not Wos. Han bærer på en øks. De to får øye på hverandre. Stemningen er munter.) Dalberg. God aften, Myhre.  Myhre. Nei, er det De som er ute og spaserer, Dalberg? Hva gjør så De ute denne høstkvelden? Dalberg. Jeg er på vei hjem efter å ha hjulpet en ung enke jeg kjenner med noen nødvendige gjøremål. Jeg har felt en gammel eik på eiendommen hennes og hugget den opp til vedkubber.  Myhre. Selv har jeg gravd en dyp grøft og derefter tatt en svømmetur i fjorden. Visst er vannet friskt nå i oktober, men så lenge det er isfritt, sy...

  Nå har jeg endelig sett Christpher Nolans filmatisering av Odysseen . Jeg har mange tanker om denne filmen, skjønt jeg skriver sent, og de fleste ord er allerede sagt. Kostymer, kulisser og skuespillervalget var diskutert mye i opptakten til filmen. Jeg vil ikke bruke lang tid på det nå, annet enn det følgende. Kostymene var greie, strengt tatt ikke tidsriktige, men i tråd med det mytologiske bildet av trojanerkrigen, stort sett. De trojanske kostymene var noe mer labre, og Agamemnons «Batman-drakt» litt vel mye, men det trakk ikke veldig vekk fra filmen. Jeg slet mer med vikingskipet. Om formålet med korinterhjelmene var å skape en gresk stemning, hadde «vikingskipet» (det norskbygde «Draken Harald Hårfagre») motsatt effekt. Jeg skulle gjerne sett en klassisk tri-reme, og jeg kjøper ikke regissørens forklaring, men dette var også lett å ignorere etter den første irritasjonen. Jeg klarte aldri å venne meg til den «farveblinde» castingen. Ved siden av alt det underliggende polit...