Würmstuggu

  Er du klar for kultursjokket? Her kommer en kjapp rapport om noen kulturprodukter som har opptatt min tid og dermed bidratt til å holde samtidens begredelige tilstand på avstand den siste tiden. Det følgende skal ikke forstås som en redegjørelse for personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Würmstuggu-leser med god hukommelse vil huske at jeg roste det første bindet av Innsirkling -trilogien til Carl Frode Tiller bortimot opp i skyene for nesten fire år siden. Nå har jeg omsider tatt meg tid til å lese bind 2, og hvis du lurer på om jeg satte pris på denne trønderromanen, er svaret mitt ja. Dette er en bok som følger samme oppskrift som bind 1. En mann som hevder å ha mistet hukommelsen har satt inn en annonse i avisen for å komme i kontakt med folk som kan hjelpe ham med å huske hvem han er. I denne boken møter vi tre svært forskjellige personer i tillegg til «hovedpersonen» selv. Carl Frode Tiller er en menneskekjenner som klar

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

  Howdy! Det er atter på tide med en liten rapport fra min lesning av westerntegneserier fra det italienske forlaget Bonelli. Det følgnde skal ikke forstås som en redegjørelse for personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Tex Willer er tydeligvis inne i en gullalder i Norge for tiden. I gjennomsnitt publiseres det flere hundre sider Tex hver måned. Det nyeste tilskuddet i floraen av norske Tex-utgivelser er Tex Willer Gigantbok , som er ute med bok nummer 1 i disse dager. Boken har samme, store format som det gamle Tex Willer spesial , som kom ut mellom 2000 og 2014, men papir og trykk er bedre, og det , kjære leser, er noe første bok, «Tex - den nådeløse», drar fordel av. For tegningene i denne boken er nemlig utført av den formidable Claudio Villa , mannen som til vanlig tegner omslagene til det vanlige Tex Willer -heftet. Jeg tror ikke jeg har sett ham tegne noe annet enn forsider og enkeltillustrasjoner før, men her har han altså

  BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE Denne våren fikk jeg endelig lest klassikeren The Managerial Revolution , skrevet av den store amerikanske tenkeren James Burnham . Burnham var en tidligere marxist som gradvis ble mer konservativ og endte opp som en av grunnleggerne av The National Review , skjønt han var ofte kritisk til det konservative etablissementet. The Managerial Revolution ble skrevet tidlig i den andre verdenskrigen og var Burnhams post-marxistiske analyse av krigen og den generelle politiske utviklingen i den vestlige verden. Utgaven jeg har lest, inneholder et essay av George Orwell om Burnham, skrevet etter krigen, som et forord. Det er ikke veldig kjent, men Til tross for at for at Orwell var kritisk til Burnham på mange punkter, var han faktisk både fascinert og skremt av Burnhams analyse, og det at boken 1984 ble skrevet etter krigen kan med rimelighet tilskrives Burnham. Samfunnet Orwell skildrer i sin langt mer berømte bok minner strukturelt om fremtidsvisjonen til Burnha

  BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE For nesten et år siden nå leste jeg The Revolt of the Elites and the Betrayal of Democracy , den siste boken til den sosialkonservative amerikanske journalisten Christopher Lasch . Jeg har nevnt denne boken noen ganger i denne bloggen, først og fremst i min tekst om Bård Larsen og høyresidens splittelse 21. mars i år. Jeg har likevel ikke skrevet en anmeldelse av boken, og jeg tenkte nå å korrigere dette.  The Revolt of the Elites er en bok skrevet mot slutten av Laschs karriere, og trekker på mye av Laschs observasjoner etter et langt liv i offentligheten. Tittelen er et spill på The Revolt of the Masses , skrevet av José Ortega y Gasset i 1932. Gasset er opptatt av problemet med at politisk autoritet spres ned til de som ikke er skikket til å holde det, mens Lasch er opptatt av noe som kan nesten sies å være det motsatte: Hva skjer når giftige insentiver gjør at eliteklassene i et samfunn frigjøres fra alle interessebånd med menneskene som utgjør meste

  Vi har mottatt et brev fra en familie fra Tvedestrand som stiller noen viktige spørsmål som helt sikkert opptar mange. Derfor har vi valgt å publisere brevet her og sågar tatt oss bryet med å svare på det. Kjære Würmstuggu Vi er en melaninrik familie fra Tvedestrand som fra tid til annen leser denne «bloggen», av og til med glede, og av og til med frustrasjon. Vi har lagt merke til at dere kun unntaksvis skriver om melaninrike mennesker og saker som opptar oss som er melaninrike, som for eksempel bøker, musikkalbum, strikkeoppskrifter og matoppskrifter som passer for oss melaninrike. Familiens 19 år gamle  datter sier at dette sannsynligvis skyldes noe som kalles «systemisk rasisme». Medfører dette riktighet?  Med vennlig hilsen «Melaninrik familie» Tvedestrand Würmstuggu svarer: Takk for brev. Dere skal ikke se bort ifra at det skyldes såkalt systemisk rasisme. Vi tar selvkritikk og skal prøve å bli mer rasebevisste.