Det startet med en invitasjon. En lokal bekjent vi hadde møtt på en strandbar i Dili hadde en fetter som skulle gifte seg på Flores, en av de mest avsidesliggende og fascinerende øyene i Indonesia. Bryllupet skulle være «tradisjonelt», sa han. «Veldig lokalt. Veldig ekte.» Det skulle vise seg å bli det største understatementet siden noen kalte Ataúro-fergen «litt ustabil». For å komme til Flores måtte vi først reise åtte timer med buss. Ikke en slik buss med aircondition og reclining seter. Nei, dette var en aldrende minibuss som så ut til å ha vært med på å frakte soldater under en eller annen glemt konflikt på 70-tallet. Setene var dekket av et stoff som en gang hadde vært brunt, men som nå var en blanding av svette, støv og det som måtte være rester av tidligere passasjerers lunsj. Veien gikk gjennom frodige, vulkanske landskap, forbi risterrasser som klatret oppover fjellsidene, og gjennom landsbyer der barna vinket entusiastisk til den merkelige bussen med de enda merkeliger...
Würmstuggu
Katekismus for det oplyste Borgerskab