Würmstuggu

  For tre veker sidan vart det rekna som ein høgreradikal konspirasjonsteori at Joe Biden ikkje har dei kognitive evnane til å vere president av verdas mektigaste land, og at han dimed ikkje burde stille til gjenval. I dag trekker Biden seg frå valet og let partiet finne ein ny kandidat. Det er jo ein ganske interessant utvikling.  Sjølv om røynda alltid trumfar ynskjedraumar, går det an å halde ho på ei armlengds avstand ei viss tid, og det er noko hovudsstraumsmedia og Bidens politiske allierte har jobba hardt for dei siste tre åra. Det er ganske imponerande korleis dei har klart å lukk auga for alle dei virale videoane av rare ting den gamle, gløymske mannen i Det kvite huset har gjort og sagt dei siste fire åra. Kvifor har dei gjort det? Kvifor har dei late som dei ikkje har sett det, eller avfeia dei som «cheap fakes»?  Det kan vere så mykje. Det er eit hardt politisk klima med sterk politisk polarisering i Amerika for tida. Det er mykje som står på spill for det demokratiske part

  Vi har mottatt et brev fra et oppvakt samboerpar fra vår nordligste landsdel. De setter ord på noe mange går og tenker på i disse dager. Utover ortografiske feil og bannskap (som i seg selv er herlig, men upassende for akkurat denne publikasjonen) gjengir vi brevet i uavkortet form. Dette er «reine ord for penga», som de sier. Kjære Würmstuggu Vi er et modent samboerpar fra Salangen som, foruten å gå turer i naturen og slappe av på sofaen, bruker mye av vår tid på å orientere oss i den aldri hvilende nyhetsstrømmen fra inn- og utland. Selv om vi har en særlig intreresse for vår egen landsdel, er det ikke fritt for at vi følger med på amerikansk politikk med mer enn et halvt øye.  Den siste tiden har vi lagt merke til at de norske medienes dekning av valgkampen «over there» har vært påfallende kritisk til sittende president Joe Biden. Det er visst ikke måte på hvor kritisk man skal være til at han stiller til valg til høsten. Vet man ikke hvilket parti han representerer? Partiet ha

  Dette er andre artikkel i en serie om woke og populærkultur , ført i pennen av Håkon D. Myhre.  Den fantastiske litteraturen har sine røtter i europeiske myter, legender og eventyr, særlig de mange fortellingene om kong Arthur. Disse fortellingene er, bundet opp i tanker om etnisitet og folkeferd, og selvsagt religion. Kort sagt, de er knyttet til en eldre verden, som etter alle vanlige kriterier er mer høyreorientert enn dagens verden. Dette ble forsterket av Tolkien, som ved sin store suksess formet mye av fantasylitteraturen som kom etter ham. Tolkien hadde et veldig bevisst forhold til den gamle verden, en av hans viktigste motiver for mytologien sin var å skape en mytologi for England, som han mente var blitt fratatt dette av normanner-invasjonen i 1066. Slik sett er det fullstendig rimelig å se på Ringenes Herre som en fundamentalt (etnisk) engelsk fortelling. I min anmeldelse av den siste boken til Nils Rune Langeland er jeg inne på tanken om at vårt samfunns samlende «

  Hvis faren hans kunne få ereksjon, hvis han både kunne lese og betrakte løvet som svaiet i vinden, da, tenke Paul, da manglet han absolutt ingenting i livet. Tilintetgjøre Michel Houllebecq Oversatt av Tom Lotherington Cappelen Damm, 2022 I og med at jeg er ganske godt kjent med Michel Houellebecqs forfatterskap og mer enn gjerne gjerne begir meg inn på samtaler om bøkene hans når jeg møter folk som har lest noe av ham, er det slett ikke usannsynlig at jeg før eller siden konfronteres med replikken «Jaså, De liker Houellebecq? Hva synes De så om hans siste roman, Tilintetgjøre ?». Dette er et spørsmål som lett kan besvares med noen enkle fraser som «bra», «en av hans bedre», eller «litt annerledes», gjerne fulgt av en kort kommentar om hvor denne boken står i forhold til hans tidligere utgivelser, eller kanskje med en kortfattet redegjørelse for tematikken i boken. Det er nettopp for å forberede meg på en hypotetisk fremtidig samtale av denne art jeg har valgt å forfatte denne tekste

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Frihetens grense: En reise langs NATOs nye frontlinje Nils Rune Langeland Kagge Forlag, 2024 Jeg har kost meg med Nils Rune Langelands nye bok Frihetens   grense . Denne høyst aktuelle boken er dels en reiseskildring fra Øst-Europa, og dels et sett med betraktninger om historien. Boken minner en del om Asle Tojes «Europatrilogi» , men i motsetning den har denne en klarere rød tråd, som binder den mer sammen. Hovedtematikken er NATOs nye eksistensberettigelse, begrepet frihet, særlig samvittighetsfriheten, og Vestens politiske teologi. Boken er fabelaktig skrevet, en fornøyelse for alle som setter pris på språkets mange muligheter. Langelands lekne, tidvis ironiske, stil, tar på kornet mange aspekter ved det moderne norske samfunnets insulære provinsialisme, og legger samtidig en gravitas på det moderne Vestens forsøk på å løpe vekk fra historiens skygge. En setning som «Moralsk idealisme er for den norske eliten som blod for en vampyr» er en nydelig pr

  BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE Starship Troopers Robert A. Heinlein 1959 I denne teksten tar jeg for meg en av science fiction-genrens klassiske romaner, nemlig Starship Troopers av Robert A. Heinlein. Heinlein regnes som en av de «fire store» science fiction-forfatterne fra 1950- og 1960-tallet, og denne romanen er en av hans mest kjente. Den ble filmatisert på 1990-tallet av Paul Verhoeven, som ikke klarte å fullføre en bok han ikke forstod som annet enn «fascisme». Dette leder til en film som er en slags ondsinnet parodi på sitt eget kildemateriale. Men jeg vil legge til side Verhoevens intellektuelle latskap, og heller fokusere på Heinleins verk. Denne boken er presentert litt som en klassisk røverroman, men den har egentlig et helt annen fokus. I stedet for å legge fokuset på krigen og slag som utkjempes, er hovedfokuset på treningsregimentet, rekrutteringsprosessen og strukturen til en militære organisasjonen Heinlein har forestilt seg, særlig det «mobile infanteriet», som e