Gå til hovedinnhold

Innlegg

En russisk romantikers reise

Nylige innlegg

Nytt og gammelt fra det ville vesten

  Howdy! Den observante leser har kanskje merket at det har vært lite stoff om Tex Willer den siste tiden. Det skyldes ganske enkelt at jeg har gått litt lei av å skrive om serien. Jeg har imidlertid ikke gått lei av å lese om den gulkledde rangeren, og jeg anbefaler gjerne de to siste utgavene av serien.  Nr. 715, som nå ikke er i salg lenger, inneholder en finfin, spesialhistorie i farver, tegnet av den faste omslgstegneren Claudio Villa og med manus av Graziano Frediani og Tex-sjef Mauro Boselli , der Tex må hanskes med noen spøkelser fra fortiden. Nr. 716 inneholder to kortere historier signert manusforfatter Luigi Mignacco som også underholdt meg. I «Gentleman-tyven» forsøker Tex å redde en bankraner fra noen blodtørstige borgervernere. Tegner Fabrizio Russo overveldet meg ikke, men han får jobben gjort. I den andre historien, «Boksekampen» møter vi hverkennTex eller Kit eller noen av de andre faste figurene. Denne fortellingen handler nemlig om bokseren Pat Mac Ryan, som vi kjen

Kunststuggu: Et egyptisk ikon

  I denne spalten presenterer vi vanligvis kunst fra Russland og de østlige delene av Europa. Idag skal vi imidlertid forlate det europeiske kontinent, selv om vi holder oss i den ortodokse verden. Vi skal nemlig til Egyptens land! Kirken fikk tidlig fotfeste i Egypt, og gjennom de første kristne århundrene var dette ørkenlandet en oase for teologisk spekulasjon, både heretisk og ortodoks, monastisisme og kristen kunst. Det var her den kristologiske striden som førte til den nikenske trosbekjennelse, begynte, og det er her munkevesenet har sitt opphav. Og hva så med kunsten? La oss ta en tur til Katarinaklosteret på Sinai! Der finner vi noen av de eldste kristne ikonene vi kjenner til.  Ta for eksempel bildet ovenfor. Det ble malt rundt år 600, altså mens våre nordiske forfedre fremdeles levde i det hedenske barbariets mørke, og over hundre år før den østromerske kirken ble grepet av ikonoklasmens vanvidd. I sentrum av bildet ser vi selvfølgelig jomfru Maria, gudfødersken, sittende på

Houellebecqs pornosjokk

  Eg må vedgå at eg ikkje fekk meg meg den store pornoskandalen rundt Michel Houellebecq i fjor vinter «in real time». Det var var fyrst i sumar, i samband med at eg eg las (og skreiv om) romanen hans « Serotonin », eg kom over nokre artiklar om denne merkelege episoden. Eg kan likevel ikkje seie eg vart så veldig overraska over at nettopp Houellebecq rotar seg bort i noko slikt. Han er jo ikkje «heilt A4», som ein gjerne seier, og mange av bøkene hans vitnar om ei sterk interesse for aparte seksuelle praksisar. Dei inneheld jo talrike eksplisitte skildringar av «kjønnsorgan i rørsle», ofte på måtar som må verke framadarta for dei fleste, eller i alle fall dei mindre seksuelt avanserte, av lesarane hans. Seinhaustes 2022 kom Houellebecq altså i kontakt med den nederlandske videokunstnaren Stefan Ruitenbeek og vart narra til å spele inn scenar av pornografisk art for filmserien «Kirac». Når eg seier at Houellebecq vart «narra» til å vere med i videoen, er det sjølvsagt hans ord og hans

Amaranthe: The Catalyst

  Si meg, liker De Amaranthe? Da vil det trolig interessere Dem at de svenske hardrockfavorittene med Thomas Mörck og Elize Ryd i spissen er ute med et nytt album. Kanskje vil det også glede Dem at «The Catalyst» innfrir alle forventninger man kunne tenkes å ha.  Og da tenker jeg ikke bare på musikkens kvalitet, men også hvordan den høres ut. For bandet gjør ikke noe nytt. Det trenger de heller ikke, for de følger ganske enkelt oppskriften de har perfeksjonert gjennom sine seks foregående plateutgivelser. Det hjelper selvfølgelig å komme fra landet som ikke bare har verdens mest vitale heavy metal-scene, men også verdensrekorden i Melodi Grand Prix. For dette er vaskeekte Grand Prix-metal. Musikken er oppløftende og energisk, med uhyre fengende melodier, intetsigende nonsenstekster og et moderne lydbilde der elektroniske lyder tildeles god plass blant gitarene. Komposisjonene er uten unntak korte, men de oppleves likevel som innholdsrike, takket være de maksimalistiske arrangementene o

Opprør i Finland!

  Opprørerne i Mäntsälä Vyrde lesarar! Hugsar de Pehr Evind Svinhufvud , som me skreiv om for eit par dagar sidan? No som kalenderen syner oss at me er kome til 2. mars, synest me der er på sin plass å minna lesarane våre om at på denne datoen for 92 år sidan, altså i 1932, klarte president Svinhufvud å slå ned det såkalla Mäntsälä-opprøret, eit væpna kuppforsøk mot den finske statsmakta i regi av den fascistisk inspirerte Lapporørsla , som kravde at den sitjande regjeringa måtte gå av, avgensing av røysteretten og forbod mot det sosialdemokratiske partiet.  Rørsla, som oppstod i 1929, var ein reaksjon på forsoningspolitikken til styresmaktene etter borgerkrigen mellom «dei raude» og «dei kvite» i 1918, og hadde forbod mot kommunistiske organisasjonar som den viktigaste kampsaka. Lapporørsla hadde, som fascistar flest, ikkje mykje til overs for tradisjonelle, parlamentariske prosessar, og nytta gjerne middel som vald og kidnapping for å oppnå måla sine. Og dei var ikkje utan suksess. E

Kunststuggu: Eero Järnefelt

  Eero Järnefelt, «Portrett av Eero Järnefelt», 1933 Bildet De kan se i øvre del av skjermen, altså så sant De leser denne teksten selv, og ikke blir lest for, ble malt i 1933 av den finske maleren Eero Järnefelt og forestiller Finlands daværende president Pehr Evind Svinhufvud . Järnefelt ble født i 1863 byen Vyborg, som da tilhørte Storhertugdømmet Finland i Det russiske keiserriket (og som fortsatte å være finsk gjennom de første tiårene med finsk selvstendighet, men som siden annen verdenskrig har tilhørt Russland). Järnefelt var en fremstående maler som spesialiserte seg på landskapsmalerier og porteretter. Han døde i 1937 i Helsingfors.  P. E. Svinhufvud (født 1861) var en av de mest signifikante personlighetene i Finlands moderne  historie. Det var han som, i kraft av sin posisjon som formann for det finske senatet, erklærte Finlands uavhengighet 6. desember 1917, og han forble landets formelle leder det første året. Etter de hvites seier i den påfølgende borgerkrigen ble h