Gå til hovedinnhold

Innlegg

Kuler, krutt og hekseri i Louisiana

Nylige innlegg

Fra Würmstuggus postkasse

  Kjære Würmstuggu Jeg er en pensjonert skolemann som i embeds medfør, via anonyme kilder, har fått nyss om nettpublikasjonen Würmstuggu. Ja, jeg har til og med konferert med personer som med egne øyne har lest tekstene som publiseres på denne såkalte «bloggen», og jeg må si at det de har å fortelle, bekymrer meg. De kan nemlig fortelle at de to hovedmennene bak «bloggen» arbeider i det norske skolevesenet. Slik jeg forstår det, er innholdet de produserer ikke forenlig med undervisningsarbeid og formidling av litteratur for ungdom. Jeg har hørt at det på denne «bloggen» fra tid til annen publiseres tekster med tabuord, og ikke nok med det: Enkelte av tekstene skal visstnok være vanskelige å forstå, ikke bare for barn og minoritetsspråklige, men også for høyskoleutdannede kommunale mellomledere. Etter hva jeg har blitt fortalt, skal dere i enkelte av tekstene deres benytte dere av såkalte «litterære virkemidler», nærmere bestemt «sitater», «ironi» og noe som kalles «humor». Da stiller j

En betingelsesløs anbefaling

  Se siste månedene har jeg lest mye ny, norsk lyrikk, og de som har lest mine rapporter fra denne besynderlige delen av det norske litteraturlandskapet, har sikkert fått med seg at mitt hovedinntrykk snarere er skuffelse enn begeistring. Men nå har jeg omsider lest en diktsamling som jeg med hånden på hjertet kan si begeistrer meg. En hvithai i Venezia av Ulrik Farestad er uten sammenligning den beste lyrikkutgivelsen jeg har lest i år.  Den begynner ikke spesielt imponerende, med et dikt om en iphone, men det er tydelig at vi her har å gjøre med en poet som har et ønske om å kommunisere, og som faktisk har noe å meddele, og det kan sies å være mangelvare blant norske lyrikere. Så kjører han på med noen svært imponerende sonetter i blankvers før det går slag i slag med billedrike, oppfinnsomme og teknisk brilliante dikt med bred motivkrets, fra bronsealderens Egypt, via gresk mytologi og europeisk kunsthistorie, til Oslos indre og østlige bydeler. Ofte er det bestemte artefakter, en

Anmeldelse: Negro Romance nr. 1

  Negro Romance nr. 1 av Roy Ald og Alvin Hollingsworth (og sannsynligvis en til) Fawcett Publications, 1950 Atter har jeg latt meg forføre av en populærkulturell artefakt fra etterkrigstidens Amerika. På 1950-tallet var tegneseriehefter for piker og unge kvinner en viktig inntektskilde for forlag som spesialiserte seg på folkelig tekst- og billedbasert underholdning. Historiene i disse heftene handlet vanligvis om mellommenneskelige forhold og konflikter, ytre og indre, knyttet til sosiale forhold, følelser og ritualer knyttet til reproduktiv aktivitet og emosjonell tilknytning.  Jeg har tidligere omtalt et nummer av Negro Romance fra Fawcett. Her kommer noen kjappe tanker om det første nummeret av denne antologien, som kun kom ut med tre nummer, alle sammen i 1950. Det spesielle med dette heftet er er at alle figurene er svarte. Faktisk er det ikke en eneste hvit person å se på noen av sidene. Dette har selvfølgelig å gjøre med at forlaget så et potensielt marked i den svarte befolk

Seksualitet, raseteori og andre konfliktlinjer i vår høyspente tid: Et bokessay

  BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE Etter mange oppfordringer fra redaktøren har jeg nå lest National Populism: The Revolt Against Liberal Democracy (2017) av Roger Eatwell og Matthew Goodwin , to akademikere som forsker på temaet nasjonalpopulisme. Boken er veldig interessant, og ligger nær tradisjonen til arbeidene til Jonathan Haidt og Karen Stenner , som er interessert i å forstå de som tenker annerledes, snarere enn å fordømme dem. Dette er for tiden dårlig vare, særlig i akademia, for det kan virke som om akademikere flest er for involvert i de nåværende politiske konfliktene til å kunne studere dem. Men denne boken er slikt sett et lysglimt, og er en veldig god gjennomgang av noe av grunnpilarene til nasjonalpopulismen, og hvorfor denne bevegelsen eller tendensen kommer til å være en del av det politiske landskapet i lang tid fremover.  Deres hovedfokus er å fokusere på fire temaer som de mener er grunnleggende for nasjonal populisme, det de kaller de fire D-ene(MØDD på norsk).

Ved Lars Vilks’ bortgang

  Mye har vært skrevet i norske medier om den svenske kunstneren Lars Vilks siden hans dødsfall på søndag. De fleste artiklene har fått med at han har levd under politibeskyttelse siden 2007, og bakgrunnen for truslene og terrorangrepet har naturlig nok fått bred omtale, i skrifts form, vel å merke.  For det er en ting som synes å mangle hos nesten samtlige norske nyhetsmedier, nemlig bilde av årsaken til at han fikk disse drapstruslene. Med unntak av Document og Human Rights Service (og jada, jeg vet det ikke er ordentlige nettaviser men «[sett inn ønsket adjektiv] blogger» etc.) har ingen norske medier, så langt jeg kan se, gjengitt disse tegningene, der islams grunnlegger Muhammed fremstilles som en hund.  Er ikke det i grunnen litt rart? Det er ganske vanlig å illustrere nyhetssaker som har med kontroversielle tegninger å gjøre, med nettopp de tegningene som har skapt reaksjoner. Det er jo helt naturlig, for da kan jo leserne danne seg et bilde av saken. Se for eksempel saker o

Vi er rasende!

  Neida, det er vi ikke, men vi har lest et par bøker med angivelig lyrisk innhold som vi har til hensikt å uttale oss om. Og ja, kjære leser, vi bryr oss faktisk ikke om hva De mener.  Nå har man, og med «man» menes i dette tilfellet Gyldendal, altså funnet det for godt å utgi diktet den unge, amerikanske poeten Amanda Gorman fremførte under innsettelsen av president Joe Biden , i norsk gjendiktning. Berget vi bestiger er den norske tittelen på dette politiske leilighetsdiktet som på engelsk bærer tittelen The Hill We Climb.  Det ble som kjent endel baluba rundt gjendiktningene til nederlandsk og katalansk på grunn av forlagenes manglende rasebevissthet. I Norge ser det imidlertid ut til å ha gått smertefritt å få en produsert en godkjent norsk utgave. Jeg aner ingenting om Marjam Idriss , som står for gjendiktningen her, men jeg antar at hun har riktig raseprofil, for jeg har ikke fått med meg noen kontroverser rundt Gyldendals valg av gjendikter Hvordan er så diktet? Ikke spesielt