Würmstuggu

  Det kunne være farlig å være amerikansk president i annen halvdel av 1800-tallet, særlig om man tilhørte Det republikanske parti. De fleste kjenner til Abraham Lincolns endelikt i 1865. Mindre kjent er attentatet mot hans partifelle James Garfield 16 år senere. Idag er det 142 år siden Garfield, Amerikas forente staters 20. president, døde av skadene han fikk etter å ha blitt skutt i et attentat juli samme år. Republikaneren Garfield markerte seg tidlig som motstander av slaveriet i Sørstatene. Under borgerkrigen tjenestegjorde han som offiser for unionistene, og i 1860-årene begynte han å engasjere seg i politikken, først i hjemstaten Ohios senat, og siden i Kongressen, der han representerte Ohio i Representantenes hus fra 1863 og frem til sin innsettelse som president i mars 1881. I løpet av sin politiske karriere gjorde han en betydelig innsats for svarte amerikaneres rettigheter. Garfields drapsmann, Charles J. Guiteau ble dømt til døden og hengt i 1882.   Valgplakat 1880 Illustr

  Kalenderen avslører at vi er kommet til den syttende septemberdagen i det Herrens år 2023, og jeg tar meg selv i å minnes at det just idag er 844 år siden den tyske nonnen Hildegard fra Bingen døde. «Men,» sier en stemme i mitt indre, «var ikke Hildegard egentlig noe langt mer enn en alminnelig tysk nonne?» Sant og visst! Få vil vel bestride at vi her snakker om middelalderens mest berømte nonne overhodet. Noen vil kanskje til og med kalle henne en supernonne. Teolog, abedisse, komponist, naturviter, mystiker, sjelesørger, korrespondent med Europas fyrster - Hildegard bar mange hatter i løpet av sitt lange liv, og etter sin død har hun blitt æret som helgen i vestkirken. I 2012 ble hun eklært kirkelærer av pave Benedikt XVI. Mye av betydning fant sted i 1179. Kirkehistorikerne forbinder vel året primært med det tredje laterankonsil, der det ble tatt et oppgjør med det nylige skismaet i vestkirken og katarenes heresi ble fordømt, og de som har en særlig interesse for norsk middelalder

  Vi har mottatt et brev fra en bloggforening med tilhold på Nordvestlandet. Vi publiserer brevet i sin helhet.  Kjære Würmstuggu Det er kommet oss for øret at det for en tid siden var en ganske anspent situasjon, av vår kilde beskrevet som en «heftig konflikt», i Würmstuggu-redaksjonen. Etter hva vi forstår, rekrutterte dere et redaksjonsmedlem fra en rivaliserende blogg i håp om at han skulle revitalisere Würmstuggu. Men da det viste seg at han bare var interessert i å så splid, formodentlig på oppdrag fra hans tidligere blogg, ble han kastet ut, noe som igjen førte til en høylydt verbal konfrontasjon og sågar håndgemeng. Vår kilde understreker at denne «muldvarpen» omsider ble uskadeliggjort på skånsomste vis ved hjelp av japanske kampteknikker. Han opplyser også at denne personen siden har brukt mye tid på å skrive bloggposter der han sverter og gjør narr av Würmstuggu, blant annet med slagordet «Tøm tarmen i Würmstuggu». Vi har to spørsmål til dere: 1) Medfører noe av dette riktig

  Skal vi tro de mest ytterliggående godhetsposørene på venstresiden, er «woke» et begrep som er er blitt importert av norske høyreradikalere fra amerikanske kulturkrigere som lever og ånder for rasisme, homofobi og avskaffelse av demokratiet. Møter de begrepet, veksler de gjerne mellom en barnlig undring om hva ordet egentlig betyr og hvorfor i all verden folk har begynt å bruke det med negativ valør, og kategorisk avvisning av fenomenets eksistens. Dette kan selvfølgelig skyldes både dumhet og kynisme, men dypest sett har det å gjøre med frustrasjon over den postmoderne venstresidens forvitrede definisjonsmakt over begrepene vi beskriver virkeligheten med.  La oss ta en rask tur gjennom den siste ukens woke-nyheter slik disse er blitt presentert i mediene. (Vi hopper glatt over de teatralsk hysteriske reaksjonene på Unge Høyre-leder Ola Svennebys utsagn om « generasjon Greta Thunberg » forrige uke, som forøvrig minnet mye om den rituelle opphisselsen over Siv Jensens uttalelse om «de

  Asle Toje Europatrilogien Dreyer, 2022 I anledning tolvårsårsjubileet til Würmstuggu, har vi idag valgt å publisere en anmeldelse av en bok vi tror våre lesere vil like. Dette er sannelig en stor dag for det oplyste Borgerskab!  I våres hjalp den konservative studentforeningen FAKS Asle Toje med å oversette hans Europatrilogi til engelsk. Jeg bidro med to kapitler i den første delen, «Rødt, hvitt og blått» (2012), og i gave fikk jeg et lite eiketre og en signert utgave av boken. Jeg har etter dette også lest de siste to bøkene i trilogien, «Jernburet» (2014) og «Gullbrikkespillet» (2020). Dette er min anmeldelse av Europatrilogien av Asle Toje.  Denne boken er tre bøker lagt sammen i ett bind. Boken er ganske spesiell. Den er nesten som et sett med nesten uavhengige, halv-biografiske små vignetter og historier fra Europa, i årene mellom ca 2010 og 2020. Hver av dem er knyttet til et bestemt sted, by eller land Toje har besøkt, og han snakker om hva han gjorde der og hvem han traff,

  Idag er det intet mindre enn tolv år siden Würmstuggu så dagens lys. Siden da har vi publisert oppunder 900 innlegg som dekker et bredt spekter av temaer. Tolv er lang tid, i hvert fall i den norske bloggosfærens omskiftelige landskap, og mye har skjedd med Würmstuggus stofftilfang siden den første tiden. Men mye er det samme. Vi anmelder fortsatt bøker , tegneserier og musikk , vi informerer om interessante fakta, vi publiserer nyskreven lyrikk, og vi kommenterer aktuelle saker og utviklingstendenser innen politikk, tenkning og kultur. Og hele tiden forsøker vi å opprettholde en fin balanse mellom alvor og fjolleri. Men stoffmengden har økt. De siste fire årene har vi hatt godt over 100 innlegg i året. I fjor var det 151, og i år kommer det etter alle solemerker til å bli enda flere. Vi har økt antallet faste spalter, deriblant vår årlige julekalender , som har blitt en klikkvinner i desember. Innleggene har ikke bare blitt flere, de har også blitt lengre og bedre. Dessuten er va