Würmstuggu

  Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av Fredrik Hagen Flamme Forlag, 2017 Vi fortsetter vår kartlegging av det norske lyrikklandskapet, men denne gang foretar vi en metaforisk reise tilbake til 2017, for det var nettopp det året Flamme Forlag ga ut samlingen Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg av debutanten Fredrik Hagen . Hva skjuler seg så bak det sedvanlig dølle Flamme-omslaget? La meg forklare: Boken består av 77 korte tekster fordelt over ni seksjoner som sett under ett gir et psykologisk portrett av en mann som ikke har det helt greit. Han har vært gjennom et samlivsbrudd, han er bekymret for egen helse og er svært opptatt av død og forråtnelse. Men det som i sterkest grad opptar ham er savnet av kjæresten og minnene som ikke slipper taket, og det er savnets kroppslige aspekter som opptar Hagen som lyriker.          noen ganger våkner du med hendene strukket         bort fra kroppen og tvers over den siden av sengen          der det ikke ligger noen Sentralt

  GJESTEINNLEGG AV J.K. BALTZERSEN Dagbladets kommentator Sondre Hansmark lar ikke anledningen festmiddagen på hovedstadens hovedbibliotek gir til monarkikritikk, gå fra seg . Nå er hverken regjeringens bevilgning fra sine lommepenger eller utestengningen av folk flest fra folkebiblioteket en nødvendig del av monarkiet. Faktisk kan man synes at kritikken av arrangementet på biblioteket er berettiget, og til og med være enig i den, og samtidig være en varm tilhenger av monarkiet. Sondre Hansmark later nærmest som om biblioteksfesten og monarkiet er uløselig knyttet sammen. Hansmark kaller kongehusets apanasje for lønn. Riktignok ble noen bevilgninger for noen år siden skilt ut fra apanasjen, slik at den nå omfatter mer private utgifter. Allikevel går apanasjen til vedlikehold, forvaltning og andre utgifter som kongehuset har fordi det er et kongehus. Man kan godt diskutere om det er riktig å bruke de pengene slik de blir brukt, men å fortelle leserne at det er ren lønn blir misvisende.

Würmstuggus faste lesere fikk formodentlig med seg at at jeg likte begge de siste bøkene til Vidar Sundstøl , både Jeg sank og En hellig lund . Da jeg var en tur på biblioteket her om dagen, slo det meg at jeg like gjerne kunne sjekke ut en av hans tidligere bøker også. Valget falt på Oseberg fra 2020.  Dette er en roman som forteller to parallelle historier, én om en tenåringspike på klassetur til Vikingskipmuseet på Bygdø i Oslo, og én om en mann som våkner etter en langvarig dvale i et romskip og ikke husker noe som helst av livet sitt. Kapitlene, som veksler mellom piken og romfareren, er korte og uten det meningsmettede, billedrike språket som preger de ovennevnte romanene. Av de to historiene vi følger i denne boken, er det utvilsomt den om piken og klassen hennes som fenger meg mest. Denne er fortalt i førsteperson og gir et innblikk i et tenåringssinn som virker ganske troverdig og samtidig gjør henne interessant som litterær figur. Mannen i romskipet er mindre interessant,

  AV J.K. BALTZERSEN Den siste helgen i juni sto jeg i en Twitter-storm . Den fikk knapt legge seg før en ny oppsto.  Den påfølgende helgen lyttet jeg til et radioprogram i NRK. Det var en oppsummering av ukens sendinger av et program som heter Dagens. Tove Bjørgaas intervjuet en kvinne i Missouri som hadde tidligere hatt en abort og der mannen i parforholdet nå skulle sterilisere seg på grunn av opphevelsen av høyesterettspresedensen kjent som Roe vs. Wade . Paret hadde bestemt seg for å være barnløst. Det var altså ikke først og fremst pga. hun allerede hadde vært igjennom en abort at mannen skulle sterilisere seg, men pga. endringen fra den føderale høyesterett. Jeg oppfattet at paret da brukte abort som en form for prevensjon, dog ikke nødvendigvis i første linje. Og jeg tvitret: Det skal sies at jeg er mer enn gjennomsnittlig skeptisk til fri abort til nordmann å være, men jeg ser poenget med at dersom det skal skje, at det er bedre at det skjer på trygg måte. Det er dog ikke til

  Vidar Sundstøl En hellig lund Tiden, 2022 Av og til når jeg er på biblioteket, rasker jeg med meg noe fra nyhetshylla uten å se så nøye på hva det er. Det var slik En hellig lund endte opp i min varetekt for noen dager siden. Uten andre forventninger enn at den visstnok skulle handle om «forholdet mellom trær og mennesker» (og med visse fordommer om tynne romaner med ullen tematikk, for det er slett ikke alltid den norske samtidslitteraturen har noe vesentlig på hjertet) begynte jeg min lesning av romanen igår.  Og forfatter Vidar Sundstøl går rett på sak: Første kapittel handler ikke om annet en trær, først eiketrærne ved fortellerens barndomshjem, og siden de middelalderske Överhogdalteppene , der flere stiliserte trær, kanskje Yggdrasil, inngår i motivet. Fortelleren, en gammel mann som avslører at han er, eller i det minste har vært, forfatter, opplyser at han har satt seg fore å avslutte sitt forfatterskap med en tekst om skogen. Jaja, tenkte jeg etter å ha lest dette kapittel

  Collin av Stefan Heym oversatt av Ådne Goplen Gyldendal, 1980 Herunder følger en omtale av romanen Collin, utgitt på tysk i 1979, og utgitt i norsk oversettelse året etter. Bokens forfatter er Stefan Heym , en tysk jøde som av høyst forståelige årsaker flyktet fra sitt hjemland i 1933, først til Tsjekkoslovakia, og siden til De forente stater, der han ble boende i mange år inntil han i 1953 returnerte til Tyskland, nærmere bestemt Den tyske demokratiske republikk. Collin er en sykehusroman som diagnostiserer den tyske sosialismen slik den artet seg i DDR på 1970-tallet. For den østtyske samfunnsorganismen hadde klare sykdomstegn, selv om dens ledere mente å ha den dypeste innsikt i den dialektiske materialismen. Stefan Heym tar på seg rollen som lege og prøver å forklare hva som har forårsaket den reelt eksisterende sosialismens problemer. Og hans diagnose er nådeløs. Det er hverken mangelfull implementering av sosialistiske verdier, eller uheldig påvirkning fra den dekandente Vest