Würmstuggu

  Mediekritikkspalta skrives av Würmstuggus anonyme, Follo-baserte medarbeider «Mediekritiker’n».  Jeg er nok ikke den eneste som har fulgt utviklinga i Jeffrey Epstein -saka nøye de siste dagene. Ikke uventa var det påfallende mye Trump i dette nye dokumentslippet også. Jaja, ingen blir vel overraska over at rikfolk trenger mer enn de fleste for å få stilna sin tørst etter penger, makt og seksuell nytelse. Sannsynligvis ville Trump vært enda mer synlig i Epstein-filene om det ikke var han som var president og dermed sjef for justisdepartementet. Også mediebedriftene styrer han indirekte i dag. Den kontrollen blir nok sterkere etter hvert som han fullfører sine politiske mål i retning av å omforme det amerikanske samfunnet til et diktatur.  Men også Norge har blitt merka av Epstein-avsløringene. Her i Norge har Trumps norske disipler begynt å krype. Takket være våre årvåkne mediehus er vi blitt gjort kjent med forbindelsene mellom Asle Toje , Epstein og den totalit...

Vi har mottatt et brev fra Foreningen Ullern Ukraina Komité. Vi publiserer brevet i uavkortet form. Kjære Würmstuggu Er Würmstuggu i lomma på russerne? Vi spør, for vi synes det er påfallende mye stoff om Russland og russere på denne «bloggen». Ikke bare har dere spalten « Kunststuggu » der dere nesten utelukkende skriver om russiske kunstnere, dere anmelder også jevnlig russiske forfattere, nå sist Tsjekhov og Pusjkin . Vi ser også at  dere har publisert flere tildels suspekte artikler av en mystisk skribent med det russiskklingende navnet Fjodor Larsson . Hvem er han egentlig? Dere skriver også uforholdsvis mye om russisk historie. Hvor naturlig er det i et land med en så rik og ikke minst heroisk historie som Norge? Den pågående krigen i Ukraina har dere omtalt flere ganger, men vi kan ikke se at dere har brukt ordene «uprovosert angrepskrig» en eneste gang, og heller ikke - fra omvendt perspektiv - «Ukrainas forsvarskrig». Betyr det at dere støtter Putins arbeid for å dele...

  Vi er bønnene som Gud ber Jon Ståle Ritland Bonnier, 2025 Leserne vil muligens interessere seg for hva jeg mener om den nye diktsamlingen til Jon Ståle Ritland. Boken har tittelen Vi er bønnene som Gud ber , er den syvende diktsamlingen fra Ritlands hånd. Som tittelen antyder, er dette en svært pretensiøs bok. De noen og førti diktene er i hovedsak forsøk på å demonstrere sammenhengen mellom det vitenskapelige og det metafysiske. Så originalt! Så dypsindig! Det blir mye om maneter, mikroorganismer, arvestoff, vegetasjon og selvsagt Gud. Ritlands Gud er en svært abstrakt størrelse hvis funksjon er å skape «undring» og «overraskende tankesprang» hos leseren. Ritland skriver prosanær lyrikk uten skilletegn og store bokstaver (unntatt i egennavn). Noen ganger har han «overraskende» linjeskift, og rett som det er slår han til med bokstavrim. Diktene er konvensjonelle i form og dessuten ikke særlig originale i innhold. Man kan si at naturvitenskapslyrikken blir litt snever i bill...

  BOKOMTALE AV ESPEN DALBERG Neste morgen ved Wounded Knee Vidar Sundstøl Tiden, 2026 Like sikkert som at januar byr på minusgrader, byr den også på en ny roman av Vidar Sundstøl. Helt siden 2019 har Sundstøl kommet med en ny, kort roman hvert eneste år. Også denne vinteren er Sundstøl ute med en ny perle av en roman, og denne gangen er det massakren ved Wounded Knee som danner utgangspunktet for romanen. I likhet med romanen Jeg sank fra 2021 bruker Sundstøl et kjent bilde som motiv i denne romanen. I 2021 var det Halvdan Egedius’ bilde «Seidemennene på Skratteskjær» fra Snorre som var romanens rotasjonssentrum. Denne gangen er det det kjente fotografiet av den døde indianerhøvdingen Si Tanka som historien dreier seg rundt. Den ytre handlingen foregår over tre dager i løpet av et år, med en etterstilt prolog på slutten. Fortelleren har oppsøkt en tidligere flamme. Begge har forlatt sine ektefeller og lever ut sin gamle kjærlighet tretti år senere. En religiøs opplevelse i...

  Tenk deg at Würmstuggu «mottar» et brev fra en science fiction-forening et eller annet sted i Trøndelag, eller kanskje langs Rogalandskysten. I «brevet» blir det ad omveier spurt om redaktøren har lest noen gode science fiction-bøker i det siste. I sitt «svar» forteller redaktøren at han akkurat har lest Diamond Dogs , en kortroman av Alastair Reynolds, publisert i et dobbeltbind med kortromanen Turquoise Days , som han fortsatt har tilgode å lese, før han legger til at «dette er den første science fiction-romanen (og ja, i Norge er det naturlig å kalle en fortelling på 160 sider en roman, uten noe modifiserende prefiks) jeg har lest på en god stund». Han skriver videre at Diamond Dogs (som visstnok har «svært lite å gjøre med David Bowies poplåt») er en spenningsfortelling med klare allegoriske overtoner. Handlingen er «100 prosent utenomjordisk» og lagt til en fjern fremtid, i universet Reynolds introduserte i Revelation Space . Et team bestående av seks personer med hvert si...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Sorgen i St. Peter Ording Ingvar Ambjørnsen Cappelen Damm, 2025 Ingvar Ambjørnsen døde i fjor sommer. Før han døde, rakk han å skrive en siste bok, novellesamlingen Sorgen i St. Peter Ording . Den lille boken på bare 116 sider består av syv noveller som alle er preget av forfall og en eller annen form for ensomhet.  I flere av novellene er hovedpersonen en vandringsmann som beveger seg i skogen eller i storbyjungelen. Han vandrer fritt og alene, er skeptisk til kontakt med andre, men ender likevel opp i sosiale situasjoner. Ofte tilknyttet forlatte hus eller hytter. Den aller beste av disse novellene er bokas siste. Fortelleren reiser med tog fra storbyen til østersjøkysten. Ambjørnsen skildrer et forblåst og stille landskap med toglinjer som skjærer gjennom. Det er lett å se for seg at Ambjørnsen skildrer sitt eget indre landskap mot slutten av livet. Flere av novellene framstår som lett kryptiske og veksler mellom nåtid og fortid, og ...