Würmstuggu

  2. Dødsveien til Dili og Krokodillenes Paradoks ​Kupang mottok oss med en varme som minnet om å åpne en stekeovn på 250 grader med ansiktet først. Kupang er hovedstaden i provinsen NTT, og historisk kjent for å være stedet der Kaptein Bligh fra HMS Bounty til slutt strandet etter sin vesle båttur. Vi burde tatt hintet og forblitt strandet der vi også. ​I stedet valgte vi å ta bussen over grensen til Øst-Timor, med endestasjon Dili. ​Ordet «buss» blir her brukt i sin absolutt mest teoretiske forstand. Det var i praksis en rustholk fra tidlig 1980-tall, drevet av diesel, håp og sjåførens uforklarlige dødsønske. Turen tok over 14 timer. Da mørket falt på – et mørke så tykt at du kunne skjære i det med en sløv smørkniv – slo sjåføren like godt av frontlysene. Årsaken? Elektriske problemer, eller kanskje bare en filosofisk overbevisning om at lys var for pysete. ​Slik satt vi altså - i en blikkboks på hjul, i stummende mørke, dundrende i 90 km/t på en uskadet grusvei fastklemt...

  1. Sivilisasjonens  svelg ​Det sies at reising utvider horisonten. Det sies også at ekstremsport foredler sjelen. Ingen forteller deg at å kombinere begge deler i fire uker gjennom Sørøst-Asia primært utvider appetitten på beroligende midler og en rask, nådeløs død. 13 år etter siste lange reise i Sørøst-Asia var vi klare for ny tur.  ​Det hele startet så uskyldig på Gardermoen, og hvor Schiphol-mellomlandingen i Amsterdam ga oss et falskt håp om at menneskeheten var et velorganisert, sivilisert prosjekt. Ethihad serverte en tørr sandwich og et smil som antydet at vi fortsatt var trygge. ​Så landet vi i Jakarta. ​Jakarta – en by som best kan beskrives som et overopphetet eksosanlegg formet som en metropol, hjemsøkt av omtrent 11 millioner mennesker som alle har bestemt seg for å kjøre moped på samme tidspunkt. Byen synker for øvrig med opptil 20 centimeter i året på grunn av overdreven utpumping av grunnvann, noe som ga oppholdet en herlig, underliggende følel...

  DRAMA I ÉN AKT Dramatis personae Dalberg. Redaktør Myhre. Podcastvert og lyssky aktør i den politisk-kulturelle randsonen En gammel kvinne. En politimann. En veskenapper. (En mørk bygate moderat trafikkert av fotgjengere. Myhre går i kortbukser og en brun jakke. Over skulderen har han en sportsbag. Dalberg er kledd i sorte langbukser fra Dressmann, Hoka-joggesko, en hvit t-skjorte og en sort jakke i syntetisk stoff av merket Wos Not Wos. Han bærer på en øks. De to får øye på hverandre. Stemningen er munter.) Dalberg. God aften, Myhre.  Myhre. Nei, er det De som er ute og spaserer, Dalberg? Hva gjør så De ute denne høstkvelden? Dalberg. Jeg er på vei hjem efter å ha hjulpet en ung enke jeg kjenner med noen nødvendige gjøremål. Jeg har felt en gammel eik på eiendommen hennes og hugget den opp til vedkubber.  Myhre. Selv har jeg gravd en dyp grøft og derefter tatt en svømmetur i fjorden. Visst er vannet friskt nå i oktober, men så lenge det er isfritt, sy...

  Nå har jeg endelig sett Christpher Nolans filmatisering av Odysseen . Jeg har mange tanker om denne filmen, skjønt jeg skriver sent, og de fleste ord er allerede sagt. Kostymer, kulisser og skuespillervalget var diskutert mye i opptakten til filmen. Jeg vil ikke bruke lang tid på det nå, annet enn det følgende. Kostymene var greie, strengt tatt ikke tidsriktige, men i tråd med det mytologiske bildet av trojanerkrigen, stort sett. De trojanske kostymene var noe mer labre, og Agamemnons «Batman-drakt» litt vel mye, men det trakk ikke veldig vekk fra filmen. Jeg slet mer med vikingskipet. Om formålet med korinterhjelmene var å skape en gresk stemning, hadde «vikingskipet» (det norskbygde «Draken Harald Hårfagre») motsatt effekt. Jeg skulle gjerne sett en klassisk tri-reme, og jeg kjøper ikke regissørens forklaring, men dette var også lett å ignorere etter den første irritasjonen. Jeg klarte aldri å venne meg til den «farveblinde» castingen. Ved siden av alt det underliggende polit...

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Gjestene   Agnes Ravatn Samlaget, 2022 Agnes Ravatn er en forfatter i vinden om dagen. Ikke bare har Würmstuggu publisert to anmeldelser av hennes siste bok Doggerland det siste året. Nevnte bok er også delt ut gratis til alle studenter ved universitetet i Oslo dette semesteret, noe som muligens gjør henne til en av Norges mest leste forfattere akkurat nå.  Denne gangen har denne anmelderen lest hennes nest siste roman, Gjestene . Også denne gangen har Ravatn skrevet et kammerdrama lagt til kysten. I denne boken møter vi ekteparet Karin og Kai som ved noe som i utgangspunktet ser ut som tilfeldigheter har fått låne en flott hytte i skjærgården. Ekteparet kommer i kontakt med ekteparet i nabohytta og bløffer på seg karriere som styrtrike finansfolk selv om de egentlig bare har vanlige jobber av mer beskjedent kaliber. Naboene viser seg å være et pompøst forfatterektepar og kvinnen bærer samme navn som forfatteren som blir tildelt n...

Last Stand at Saber River Elmore Leonard Dell, 1959 Jeg liker å opprettholde min litterære diett med jevnlig inntak av westernromaner, så da et eksemplar av Elmore Leonards roman Last Stand at Saber River forleden falt meg i hende, var det helt naturlig for meg å gi meg i kast med lesningen. (Jeg skyter inn en parentes der jeg bekjentgjør at jeg aldri har lest noe av Leonard før, selv om jeg kjenner navnet og vet at han er en høyt aktet krimforfatter. Likeledes må jeg si at jeg heller aldri har sett noen av de tallrike filmene som er laget etter romanene hans. Hvorfor jeg velger å opplyse om dette? Sannsynligvis for å fremstå som en uhildet leser som med et jomfruelig blikk kan øyne noe annet enn dem vi kan kalle «barkede Elmore Leonard-lesere» som har funnet seg til rette i hans litterære univers.) Last Stand at Saber River er en westernroman med handling fra 1860-årene, altså litt før det gyldne viduet mellom 1870- og 1890 som de fleste westernfortellinger er lagt til. Borgerk...