Gå til hovedinnhold

Innlegg

Refleksjoner rundt Christoher Nolans Odyssé

Nylige innlegg

Bokomtale: Gjestene

  BOKANMELDELSE AV ESPEN DALBERG Gjestene   Agnes Ravatn Samlaget, 2022 Agnes Ravatn er en forfatter i vinden om dagen. Ikke bare har Würmstuggu publisert to anmeldelser av hennes siste bok Doggerland det siste året. Nevnte bok er også delt ut gratis til alle studenter ved universitetet i Oslo dette semesteret, noe som muligens gjør henne til en av Norges mest leste forfattere akkurat nå.  Denne gangen har denne anmelderen lest hennes nest siste roman, Gjestene . Også denne gangen har Ravatn skrevet et kammerdrama lagt til kysten. I denne boken møter vi ekteparet Karin og Kai som ved noe som i utgangspunktet ser ut som tilfeldigheter har fått låne en flott hytte i skjærgården. Ekteparet kommer i kontakt med ekteparet i nabohytta og bløffer på seg karriere som styrtrike finansfolk selv om de egentlig bare har vanlige jobber av mer beskjedent kaliber. Naboene viser seg å være et pompøst forfatterektepar og kvinnen bærer samme navn som forfatteren som blir tildelt n...

Et jomfruelig blikk på Elmore Leonard

Last Stand at Saber River Elmore Leonard Dell, 1959 Jeg liker å opprettholde min litterære diett med jevnlig inntak av westernromaner, så da et eksemplar av Elmore Leonards roman Last Stand at Saber River forleden falt meg i hende, var det helt naturlig for meg å gi meg i kast med lesningen. (Jeg skyter inn en parentes der jeg bekjentgjør at jeg aldri har lest noe av Leonard før, selv om jeg kjenner navnet og vet at han er en høyt aktet krimforfatter. Likeledes må jeg si at jeg heller aldri har sett noen av de tallrike filmene som er laget etter romanene hans. Hvorfor jeg velger å opplyse om dette? Sannsynligvis for å fremstå som en uhildet leser som med et jomfruelig blikk kan øyne noe annet enn dem vi kan kalle «barkede Elmore Leonard-lesere» som har funnet seg til rette i hans litterære univers.) Last Stand at Saber River er en westernroman med handling fra 1860-årene, altså litt før det gyldne viduet mellom 1870- og 1890 som de fleste westernfortellinger er lagt til. Borgerk...

Fascinerende meditasjon over ære og mening

  I Würmstuggu er det tradisjon at redaksjonsmedlemmene tidvis anmelder samme bok. I sommer anmeldte redaktør Dalberg Yukio Mishimas roman «Det store ærendet», som kom i norsk oversettelse i våres. Nå har også Håkon Myhre lest romanen. Han har imidlertid, typisk nok for ham, valgt å lese boken i engelsk språkdrakt. Dette er redaksjonssekretær Myhres anmeldelse av Mishimas roman fra 1963, som på engelsk har fått tittelen «The Sailor Who Fell from Grace With the Sea». BOKANMELDELSE AV HÅKON MYHRE Etter mange år med den japanske forfatteren Yukio Mishima på radaren, har jeg nå lest The Sailor who fell from Grace with the Sea . Mishima, som noen ganger kalles Japans Knut Hamsun, er kjent for å ha blitt nominert til Nobels Litteraturpris flere ganger uten noen gang å vinne den, og for å ha tatt livet av seg ved tradisjonelt japansk «seppuku» etter et mislykket forsøk på militærkupp. George Lucas laget en slags biografisk film om Mishima, som ligger et sted mellom spillefilm og doku...

Fotnoter til et liv

BOKOMTALE AV ESPEN DALBERG I henne i meg Vilde Heggem Oktober, 2026 I henne i meg er den tredje romanen til Halden-forfatteren Vilde Heggem, men det er den første romanen undertegnede har lest av forfatteren. I begynnelsen av romanen møter vi en navnløs kvinne i tjueårene som reiser til Reykjavik for å besøke en barndomskamerat. Kvinnen er student ved et skriveakademi i Gøteborg og noe av målet med reisen er å skrive. Etter et par dager møter hun en mann på biblioteket og blir med ham hjem. Det unge paret har en flørt som varer et par dager før kvinnen avslutter relasjonen ved å slutte å besvare mannes henvendelser. Den ytre handlingen utspiller seg over to uker og boken er delt inn etter datoer.  Historien er skrevet i tredjeperson og ingen av karakterenes tanker og følelser er beskrevet i selve handlingen. Alt er observasjoner, replikker og handlinger. På mange måter kan dette minne om den norrøne sagalitteraturen, som er skrevet på samme måte. Dette motivet blir igjen fors...

En guidet tur gjennom Kunststuggu 2023-2026

  Kunststuggu er Würmstuggus virtuelle kunstgalleri. Vi startet spalten i 2019 og har gjennom årene presentert et en stor mengde malerier, hovedsakelig av østeuropeiske, særlig russiske kunstnere, alt sammmen nøye kuratert for å tilfredsstille det oplyste Borgerskabs behov. For omtrent tre år siden presenterte vi en oversikt over våre innlegg under «Kunststuggu»-etiketten fra starten og frem til juni 2023. Mye har skjedd i Kunststuggu-redaksjonen siden da, og vi anser det derfor nå som nødvendig å levere en redegjørelse for utstillingsobjektene i Würmstuggus virtuelle kunstgalleri de siste tre årene.  2023 Vi begynte med et maleri av den russiske maleren Mikhail Nesterov av helgenen St. Sergius. Deretter fulgte et maleri av Nikolaj Losev med bibelsk motiv. Så markerte vi 120-årsdagen for  Hans Gudes død med et maritimt maleri av den norske nasjinalromantikeren. Men Kunststuggus hjerte ligger i øst, så vi vendte snuten mot Russland igjen og presenterte den sosialisti...

Stryper: Throne of Thorns

  Plateanmeldelse: STRYPER - THRONE OF THORNS At Stryper er ute med ny plate, er selvfølgelig ingen stor begivenhet. Bandet kommer jo med ny plate omtrent annethvert år. Og selv om Throne of Thorns er en finfin plate, er det neppe mange som blir fra seg av begeistring over bandets 17. studioalbum, for kvaliteten har vært jevnt høy hele veien, og musikalske eksperimenter er ikke noe de driver med lenger. Dessuten handler tekstene som alltid Jesus Kristus og løftet om det evige liv. Joda, man hører forskjell på de tidligste og de nyere platene, men det er ikke mye stilmessig forskjell på platene de har gitt ut de siste årene. Stryper har et lett gjenkjennelig musikalsk uttrykk.  Selv om Michael Sweets udødelige sjel har oppholdt seg på jorden i 63 år synger han fremdeles utmerket og kvier seg ikke for å nå de høye tonene. Også som komponist er han fortsatt relevant, om ikke nyskapende. Riffene er tunge og fengende, og leadgitarspillet er høykompetent, særlig når de spiller ...