Würmstuggu

  Würmstuggu-redaktøren har nok en gang hygget seg med norskprodusert underholdningslitteratur med handling fra den amerikanske vesten etter borgerkrigen. Men denne gangen er det ikke Morgan Kane jeg har lest, men Clay Allison . Den profesjonelle hasardspilleren og revolvermannen er mindre kjent enn Kane, og ryktet hans er betydelig mer lurvete - dette er jo hovedpersonen i «Sexy Western» - men forfatteren er den samme, Kjell Hallbing , eller Leo Manning, som han kaller seg her. (Bøkene er også utgitt under Hallbings mer kjente psevdonym Louis Masterson.)  Sexy western ble jo etterhvert kjent som en ganske snuskete bokserie, for det meste skrevet av anonyme forfattere (og hvem kan bebreide dem?) og krydret med fotografier av avkledde kvinner, men de første 14 bøkene er altså skrevet av Hallbing selv, og den jeg har lest nå, er nummer 5 i serien. Den heter Fem ess i Dodge City. Ganske kul tittel, ikke sant? (Mer om det senere.) Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om pers

  Hør! Nå trekker jeg mitt siste åndedrag før jeg forsvinner. Legg meg varsomt i en kiste, møt meg så i dine minner. Graven kan du stelle hvis det passer seg, og hvis du finner pene blomster, plant dem, mister! Illustrasjon: Helen Kendrik Johnson, 1900

  Hvem kan vi takke for at vi har fått noen ekstra fridager og noen lettere bisarre åpningstider i butikkene de siste dagene. Jo, Den romersk katolske kirke, selvfølgelig. Hadde Norge blitt kristnet av bysantinske kristne, hadde påsken fortsatt vært en måned unna. Men det var prelater som var underlagt biskopen av Rom, som sørget for at Skandinavia tok steget ut av barbariets mørke og inn i den europeiske sivilisasjon. Og det er biskopen av Rom jeg har lest om den siste uken. Nærmere bestemt Jorge Bergoglio, pave Frans , den  første jesuittiske paven, og - ikke minst - den første paven fra Den nye verden. Ross Douthat er en amerikansk journalist som i det daglige skriver for New York Times. I 2018 gav han ut boken To Change the Church: Pope Francis and the Future of Catholicism . Boken handler om pave Frans´ pågående forsøk på å forandre Den romersk katolske kirken i liberal retning siden innsettelsen i 2013. Boken gir et lite innblikk i en verden som jeg vil tro er ganske ukjent for

  Dette er mitt andre forsøk på «Kjappe tanker»-spalten, og jeg har i det siste tygget litt på en idé som jeg tror har noe for seg. Dette er ikke noe annet enn litt spekulasjon, siden det ikke er blitt gjort noen studier på dette, såvidt jeg vet. Men det ville i hvert fall vært interessante studier.  I mesteparten av menneskehetens historie, faktisk fra før våre forfedre kan sies å være mennesker, har man levd i små grupper med beslektede individer. Selv hele veien opp til vår egen tid har familien og den nære sosiale gruppen vært den fremste kontaktflaten mennesker har hatt med hverandre. Disse gruppene har alltid fungert ved en sterk grad av gjensidig avhengighet, for mennesker er flokkdyr, og vi klarer oss dårlig i ensomhet. Som sterk tilhenger av evolusjons-psykologi tror dette i stor grad har farvet vår adferd og tenkning. Jeg har tidligere her i Würmstuggu vært inne på menneskers psykologiske behov for felleskap, og de forskjellige patologiene man ser i samfunn når dette ikke til

  Tex Willer: Dommerens hus av diverse Egmont, 2021 Mars har vært en ordentlig Bonelli-bonanza, med Julia Kendall , Ken Parker og adskillige doser Tex . Her har vi enda en samling med nye, korte historier i farver. Bak et flott cover som ikke har noe som helst med historiene i boken å gjøre, får vi fem historier der rangeren i den gule skjorten straffer lovbrytere i Amerikas sørvestlige hjørne. Alle som leser Tex , vet at dette er en brutal tegneserie med mye vold og blodsutgytelse. For moro skyld har jeg talt hvor mange mennesker som blir drept i hver historie. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. Den første historien, «Dommerens hus» , er skrevet av Mauro Boselli og handler om en nådeløs dommer som ynder å bruke lovens strengeste straff for selv de minste lovovertredelser. Dette rimer selvfølgelig dårlig med Tex Willers mer humane og pragmatiske tilnærming til håndheving av

Jeg leste nylig essayet «Repressive Tolerance» av Herbert Marcuse fra 1964. Det fikk meg til å tenke på hvordan politisk korrekthet fungerer i dagens samfunn, men kanskje spesielt på noe litt annet, nemlig debatten rundt Sløseriombudsmannen i landets medier den siste uken. Jeg mener sakene har noe til felles, og det er kan hende noen spor å finne i Marcuses over 50 år gamle essay.  Dette essayet er et litt å hanskes med, og jeg kommer ikke til å skrive så mye om det, bare noen kjappe tanker. Det er i dette essayet Marcuse legger ut om sin egen holdning til Karl Popper s berømte toleranse-paradoks. Popper påpekte, i The Open Society and it’s Enemies , at et fullstendig tolerant samfunn kunne ikke være tolerant mot intoleranse, siden dette ville lede til dets eget undergang. Men Poppers syn på toleranse var alltid pragmatisk, man tolererte det man ikke likte. Det er en linje fra starten på den klassiske liberalismen etter religionskrigene i Europa, og toleranse forstått som en våpenhvi