Würmstuggu

  I dag er det 78 år siden den russiske politikeren Andrej Zjdanov døde, bare 52 år gammel. Hjerteinfarktet som tok hans liv var et resultat av et liv der helse ble nedprioritert på bekostning av kampen for sosialismen og det klasseløse samfunnet.  Zjdanov gikk inn i bolsjevikenes rekker i 1915 og viet det meste av sitt liv til partiet og revolusjonen. Blant annet spilte han en sentral rolle i Den store terroren i annen halvdel av 1930-årene (der intet mindre enn 176 dødslister ble undertegnet av ham) og i den kulturpolitiske offensiven i etterkrigstiden, den såkalte «Zjdanovsjtsjina», der den sovjetiske kulturen ble ideologisk strømlinjeformet etter marxistisk-leninistiske prinsipper, og angivelige kosmopolitiske, antinasjonale og antisosialistiske strømninger ble knust under partiets hæl. Som seg hør og bør for sovjetregimets koryfeer som døde med omdømmet intakt, fikk Zjdanov en storslått begravelse , med Stalin og Molotov som kistebærere i front. Hans levninger ble gravlag...

Så er jeg hjemme, utslitt etter kampen. Jeg legger fra meg våpenet og setter meg ned i lenestolen, slår på lampen. Det mørkner hurtig utendørs. Jeg retter mitt blikk mot de forblåste, svarte trærne og snø som nøler på sin ferd mot bakken og stjernene som glitrer i det fjerne. Jeg løfter glasset, nipper til konjakken og grunner over menneskenaturen dens hardhet og dens underlige brister. Så sveiper blikket mot den grå figuren i speilet. Han ser mot meg, streng og bister, med øyne som kan gjennomskue alt. Jeg skrur av lyset, slipper mørket inn og åpner vinduet. Det blåser kaldt. En gjennomtrengende og knivskarp vind  som vekker sansene og tømmer sinnet for slagg, slår rett imot meg der jeg står og kjenner fantasiene forsvinne. De kommer nok tilbake neste vår. Illustrasjon: Caspar David Friedrich

Doggerland Agnes Ravatn Samlaget, 2025 Eg har nett lese romanen Doggerland av Agnes Ravatn. Eg veit at Ravatn har vore litt av ein «superstar» i Noregs litterære dameklasse i ein god del år no, men for meg har ho berre vore eit etter kvart kjent fjes i avisene som frå tid til anna har noko å meddele om bøker og ymse anna. Dette er med andre ord den fyrste romanen hennar eg har lese. Og dette er ei bok med både sterke og svake sider. Boka handlar om eit familieeigd forlag som skal overførast til neste generasjon. Kven av søskena overtek direktørstolen? Litteraturelskaren eller bedriftsøkonomen? Historia vert fortalt av Edda, redaktør og kona til direktørsonen Filip, den eine av dei to pretendentane til direktørstolen. I byrjinga framstår Edda som sympatisk og ei aning snusfornuftig, men så dukkar det opp eit mystisk manuskript, og etter kvart som historia skrir fram, vert det klart at dette er ei kvinne med pikante løyndomar i fortida si og ein meir pragmatisk personleg moral enn...

  NOVELLE AV FJODOR LARSSON ​Solen hadde knapt stått opp over den falleferdige ungdomsskolen før adjunkt Thorkildsen rakk å trekke pusten og kjenne lukten av fuktig linoleum, gammel kaffe og sin egen desperasjon. Det var første skoledag etter høstferien, og 9B var utpekt som pilotklasse for det nye tverrfaglige prosjektet hans. ​Didaktikk var for Thorkildsen ikke bare et fag; det var en forbannelse. Problemet var bare at 9B verken trodde på obskure teorier om den nærmeste utviklingssone eller svak empiri fra Piaget. De trodde på hærverk, fyll og totalt anarki. ​Thorkildsen smilte stramt mens han la fram utstyret på tavlehylla. Det var tid for kunst og håndverk kombinert med helsefag og praktisk matematikk. ​«I dag,» sa han med en røst som skalv faretruende, «skal vi utforske form, funksjon og elastisitet. Dere skal lære å strikke.» ​En kollektiv stønning gjallet gjennom rommet. Markus, klassens ubestridte bølle, lente seg tilbake i stolen så den knaket. «Strikke? Hva faen...

  Jeg våkner opp frå søvnen av en larm som i min drøm var motoren til en bil. Så skjønner jeg: Min ettermiddagshvil ble avbrutt av min hustrus endetarm. Og rommet fylles av en grim odør, en uutholdelig eim av ekskrementer. Min hustru har adskillige talenter, men det hun gjør med aller størst vigør, er promping nattestid. Der slår hun alle! Hun deler raust av egen flatulens hvis lyd og lukt er heftig og intens. Man våkner brått når hun lar anus gjalle! Illustrasjon: Henri de Toulouse-Lautrec

  Du er det fyrste som eg tenkjer på når eg stig ut av svevnens varme famn kvar morgon. Du er den som eg vil sjå, og halde rundt når natta vert til dag, men her finst berre minne og eit namn. Så høyrer eg ei røyst, robotisk, jamn som seier det eg nektar tenkje på. Ho minner mest om røysta til ein ramn som talar frå ein opna sarkofag: «Ho er’kje meir. Det må du snart forstå!»