Et smil fra avgrunnen er skjult bak masken jeg bærer denne varme juninatt. Min fortid er min ild, og jeg er asken. Forkullet er jeg innvendig. Forlatt. Min stemme, kraftløs, hissig, bryr seg lite om samtykke, vil ikke la seg kue av menneskeånd. Jeg vil helst ikke vite hva den forkynner i min mørke stue. For noe har tatt fatt i meg i natt, en innsikt utenfra, et smil, en stemme som messer fra et hull i eksistensen, som rommer alt som tiden har forlatt. En røst som holder til ved yttergrensen og sier til meg: «Du må ikke glemme!»
Würmstuggu
Katekismus for det oplyste Borgerskab