Militarismens polis i verdensrommet

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Starship Troopers

Robert A. Heinlein

1959

I denne teksten tar jeg for meg en av science fiction-genrens klassiske romaner, nemlig Starship Troopers av Robert A. Heinlein. Heinlein regnes som en av de «fire store» science fiction-forfatterne fra 1950- og 1960-tallet, og denne romanen er en av hans mest kjente. Den ble filmatisert på 1990-tallet av Paul Verhoeven, som ikke klarte å fullføre en bok han ikke forstod som annet enn «fascisme». Dette leder til en film som er en slags ondsinnet parodi på sitt eget kildemateriale. Men jeg vil legge til side Verhoevens intellektuelle latskap, og heller fokusere på Heinleins verk. Denne boken er presentert litt som en klassisk røverroman, men den har egentlig et helt annen fokus. I stedet for å legge fokuset på krigen og slag som utkjempes, er hovedfokuset på treningsregimentet, rekrutteringsprosessen og strukturen til en militære organisasjonen Heinlein har forestilt seg, særlig det «mobile infanteriet», som er tittelens «Starship Troopers».

Som roman er Starship Troopers underholdende og kompetent skrevet, uten det helt dype karakterdramaet. Det er et par spennende krigssekvenser, og Heinlein introduserer i denne boken konseptet «power armor», som har dukket opp i veldig mye science fiction siden, særlig dataspill. Men først og fremst er boken en slags meditasjon over borgerskapet, samfunnsplikt, militær organisering og menneskets moralske sans. Boken misforstås ofte som et fascistisk verk, men det Heinlein egentlig forsøker, er å løse et genuint maktproblem som mennesket har strevet med i tusenvis av år: Hvordan knytte ansvar, rettigheter og maktutøvelse sammen. Som oberst duBois påpeker i starten av boken, å stemme i et fungerende demokrati er å utøve makt.

Heinlein lar seg inspirere av den greske antikken og knytter stemmerett til militærdeltagelse. Slik Heinlein ser det, har et militærvesen bestående av frivillige gjort det klart at de setter samfunnsorganismen, over sin individuelle sikkerhet. Heinleins beskrivelse av hvordan dette samfunnssystemet oppstod er kanskje det mest interessante i verket, siden det kommer etter en periode av sosialt sammenbrudd som ligger farlig nær vår egen tid. Han peker også ut sosialarbeidere, sosiologer og psykologer som problemet, som fundamentalt hang sammen med en manglende villighet til å forstå menneskelig natur. Kort sagt, Rousseau var en idiot. Det var politikernes forræderi mot krigsveteraner etter en stor konflikt som skapte grobunnen for det samarbeidet som ledet til samfunnet som beskrives i romanen, og Heinleins løsning er å bringe tilbake fysisk avstraffelse, sterkere disiplin i skolen og familien, og begrense stemmerett til krigsveteraner. Merk at det er bare veteranene som faktisk stemmer, aktive tjenestefolk har ikke stemmerett.

Selv om Heinlein er progressiv etter samtidens standarder på mange spørsmål, som kjønn (han har en original idé om at kvinner er bedre piloter, skjønt det mobile infanteriet er utelukkende menn) og rase (hovedpersonen er filipino, men det blir ikke klart før helt på slutten av boken), er det krigens klart grunnen til at denne boken stort sett hates av venstresiden. Synet på krigens uunngåelighet, demokratiets svakheter, og kritikken av akademiske venstreholdninger plasserer klart boken i en konservativ tradisjon. Jeg vil ikke nødvendigvis si at løsningene Heinlein foreslår, er de beste, men hans vurdering av en fremtid preget av tankene til venstreorienterte pedagoger og sosiologer virker nesten skremmende prediktive. Han identifiserer også, korrekt etter mitt syn, at mye av drivkraften virker å være intellektuelles aversjon mot praktiske, ukompliserte, erfarings- og tradisjonsdrevne måter å tenke på.

Alt i alt er dette en fascinerende roman, skjønt den er mer interessant for samfunnskritikken enn for handlingen som sådan. 90 prosent av samfunnskritiske verker er jo alle innenfor samfunnets eksisterende paradigmer uansett. Selv om det kan være verdi i slik kritikk, blir mye av det av typen «hvorfor kan vi ikke ha stekt is?». Nå ville ikke hans perspektiver vært like kontroversielle i sin samtid, men det at han i dag er likestilt med historiens «djevler» enda hans vurderinger virker mer på kornet for hvert år som går, er jo et tankekors.