Bokomtale: De korrekte

 

De korrekte. Identitespolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn

Frank Rossavik

Cappelen Damm 2022

Har offerstatus blitt vår tids hardeste valuta? Det kan virke sånn, i hvert fall i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det er der vi finner minst kjønnsdiskriminering, minst rasisme og minst fiendtlighet mot seksuelle minoriteter. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er mange besatt av Vestens ondskap i fortid og nåtid, og det er blitt lagt ned stor innsats i å formulere teorier som skal sammenfatte og forklare den hvite manns ansvar for alt som er urettferdig i verden.

Mye har vært skrevet om fenomenet «woke» de senere årene. Mange på venstresiden, særlig de som har oppgitt dens tradisjonelle fokus på interessekamp og økonomiske og sosiale forhold, til fordel for identitetspolitikk og moralsk progressivisme, gir gjerne uttrykk for vanskeligheter med å forstå hva woke er, eller avfeier fenomenet som ikke-eksisterende, et fantasiforster skapt av den ytterliggående høyresiden. De korrekte er Frank Rossaviks forsøk på å forklare denne ideologiske impulsens stadig sterkere innflytelse i den offentlige diskursen de siste årene. Vi har tidligere omtalt Douglas Murrays The Madness of Crowds fra 2019. Den tar opp mye av den samme tematikken, men Rossaviks bok har den fordelen at den ble utgitt etter opptøyene i Amerika etter George Floyds død i 2020, en hendelse som gjorde mye for å utbre forestillingene om «systemisk rasisme» også i Norge. Dessuten fokuserer Rossavik naturlig nok mer på norske forhold enn Murray. Men ettersom dette langt på vei er et kulturprodukt direkte importert fra Amerika, bruker han også mye plass på den amerikanske diskursen som har gitt oss begreper som woke, politisk korrekthet, kritisk raseteori, scenenekt, kansellering, systemisk rasisme, interseksjonell, avkolonisering osv. Blant annet skriver han om kritiske raseteoretikere som Derrick Bell, Ibram X.Kendi og Ta-Nehisi Coates, John McWorthers kritikk av den moderne antirasismen, Boghossian-affæren osv. Men de mest interessante delene av boken, i alle fall i mine øyne, er det Rossavik skriver om norske forhold, særlig i kunstfeltet og akademia. «Antirasistiske» kulturkrigere som raser mot Carl von Linné, Winston Churchill, Ludvig Holberg og Espen Eckbo og sprer edder og galle i avisspalter og sosiale medier, er de fleste formodentlig kjent med, det samme gjelder transaktivister som mener debatt er en form for hat. Mer ukjent er nok aktørene i kunstfeltet som omtales. Rossavik fokuserer på Amerika og Skandinavia, men setter også av en del plass til tyske forhold. Særlig den venstreorienterte politikeren Sahra Wagenknechts kritikk av venstresidens omfavnelse av identitetspokitikk om multikulturalisme får mye plass. Ifølge henne støter venstrepartiene arbeiderklassen fra seg når de oppgir sine tradisjonelle standpunkter med hensyn til arbeid, innvandring og økonomi. Den tyske serietegneren Ralf König er en gjennomgangsfigur i kapitlet om de seksuelle minoritetene og deres ulike strategier for å finne sin plass i samfunnet. 

Alt i alt er boken særdeles interessant lesning. Rossavik kvier seg ikke for å være personlig. Som hørselshemmet og homofil har han mange interessante perspektiver på offermentaliteten som driver mye av identitetspolitikken. Han holder hele tiden en saklig og nøktern tone, selv om han aldri legger skjul på hva han selv mener. Noen ganger synes jeg nok han viser litt for stor forståelse for de aparte meningene de identitetspolitiske aktivistene står for. Personlig hadde jeg nok foretrukket en mer konfrontativ tone, men målet hans synes å være å legge en demper på aggresjonsnivået i debatten. Ellers merker jeg meg en underlig bruk av ordet «nordamerikansk». Nord-Amerika strekker seg som kjent fra Panama i sør til Canada og Alaska i nord, men når han snakker om nordamerikanere, mener han så langt jeg kan se, utelukkende folk fra Amerikas forente stater, altså det som på norsk kalles amerikanere. Jeg antar at dette er en språkideologisk kjepphest han har. Men dette er selvfølgelig bare småtterier. De korrekte er en interessant, opplysende og velskrevet bok om en idestrømning som kan vise seg å bli en av de største truslene  det liberale samfunnet står overfor idag.

De korrekte anbefales herved.