Gå til hovedinnhold

Bokomtale: De korrekte

 


De korrekte. Identitespolitikk, kansellering og presset mot det liberale samfunn

Frank Rossavik

Cappelen Damm 2022


Har offerstatus blitt vår tids hardeste valuta? Det kan virke sånn, i hvert fall i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det er der vi finner minst kjønnsdiskriminering, minst rasisme og minst fiendtlighet mot seksuelle minoriteter. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er mange besatt av Vestens ondskap i fortid og nåtid, og det er blitt lagt ned stor innsats i å formulere teorier som skal sammenfatte og forklare den hvite manns ansvar for alt som er urettferdig i verden.


Mye har vært skrevet om fenomenet «woke» de senere årene. Mange på venstresiden, særlig de som har oppgitt dens tradisjonelle fokus på interessekamp og økonomiske og sosiale forhold, til fordel for identitetspolitikk og moralsk progressivisme, gir gjerne uttrykk for vanskeligheter med å forstå hva woke er, eller avfeier fenomenet som ikke-eksisterende, et fantasiforster skapt av den ytterliggående høyresiden. De korrekte er Frank Rossaviks forsøk på å forklare denne ideologiske impulsens stadig sterkere innflytelse i den offentlige diskursen de siste årene. Vi har tidligere omtalt Douglas Murrays The Madness of Crowds fra 2019. Den tar opp mye av den samme tematikken, men Rossaviks bok har den fordelen at den ble utgitt etter opptøyene i Amerika etter George Floyds død i 2020, en hendelse som gjorde mye for å utbre forestillingene om «systemisk rasisme» også i Norge. Dessuten fokuserer Rossavik naturlig nok mer på norske forhold enn Murray. Men ettersom dette langt på vei er et kulturprodukt direkte importert fra Amerika, bruker han også mye plass på den amerikanske diskursen som har gitt oss begreper som woke, politisk korrekthet, kritisk raseteori, scenenekt, kansellering, systemisk rasisme, interseksjonell, avkolonisering osv. Blant annet skriver han om kritiske raseteoretikere som Derrick Bell, Ibram X.Kendi og Ta-Nehisi Coates, John McWorthers kritikk av den moderne antirasismen, Boghossian-affæren osv. Men de mest interessante delene av boken, i alle fall i mine øyne, er det Rossavik skriver om norske forhold, særlig i kunstfeltet og akademia. «Antirasistiske» kulturkrigere som raser mot Carl von Linné, Winston Churchill, Ludvig Holberg og Espen Eckbo og sprer edder og galle i avisspalter og sosiale medier, er de fleste formodentlig kjent med, det samme gjelder transaktivister som mener debatt er en form for hat. Mer ukjent er nok aktørene i kunstfeltet som omtales. Rossavik fokuserer på Amerika og Skandinavia, men setter også av en del plass til tyske forhold. Særlig den venstreorienterte politikeren Sahra Wagenknechts kritikk av venstresidens omfavnelse av identitetspokitikk om multikulturalisme får mye plass. Ifølge henne støter venstrepartiene arbeiderklassen fra seg når de oppgir sine tradisjonelle standpunkter med hensyn til arbeid, innvandring og økonomi. Den tyske serietegneren Ralf König er en gjennomgangsfigur i kapitlet om de seksuelle minoritetene og deres ulike strategier for å finne sin plass i samfunnet. 


Alt i alt er boken særdeles interessant lesning. Rossavik kvier seg ikke for å være personlig. Som hørselshemmet og homofil har han mange interessante perspektiver på offermentaliteten som driver mye av identitetspolitikken. Han holder hele tiden en saklig og nøktern tone, selv om han aldri legger skjul på hva han selv mener. Noen ganger synes jeg nok han viser litt for stor forståelse for de aparte meningene de identitetspolitiske aktivistene står for. Personlig hadde jeg nok foretrukket en mer konfrontativ tone, men målet hans synes å være å legge en demper på aggresjonsnivået i debatten. Ellers merker jeg meg en underlig bruk av ordet «nordamerikansk». Nord-Amerika strekker seg som kjent fra Panama i sør til Canada og Alaska i nord, men når han snakker om nordamerikanere, mener han så langt jeg kan se, utelukkende folk fra Amerikas forente stater, altså det som på norsk kalles amerikanere. Jeg antar at dette er en språkideologisk kjepphest han har. Men dette er selvfølgelig bare småtterier. De korrekte er en interessant, opplysende og velskrevet bok om en idestrømning som kan vise seg å bli en av de største truslene  det liberale samfunnet står overfor idag.


De korrekte anbefales herved.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H