(Mens denne teksten blir til, hører jeg på «Anno 1696», den siste platen til det finske tungrockbandet Insomnium, for første gang. Første spor begynner rolig med akustisk gitarspill i et par minutter. Men så går sangen ganske brått over i death metal av den brutale typen, før den glir over i et mer avslappet og melodøst sonisk landskap av den typen vi er vant med fra dette bandet.)
Men dette skal jeg ikke skrive mer om her og nå. Planen er nemlig at denne teksten primært skal handle om et par bøker jeg har lest den siste tiden. Jeg tar med at samtlige kulturprodukter som her omtales er laget av såkalt hvite mennesker. Det er visst slikt man skal vektlegge i disse dager. Den første boken jeg vil omtale, er «The Madness of Crowds» av den britiske journalisten Douglas Murray. Boken har undertittelen «Gender, Race and Identity». Som man skjønner, handler boken om den stadig mer outrerte identitetspolitiske offensiven som har hjemsøkt Vest-Europa og Nord-Amerika de siste årene og for alvor gjort offerstatus, reell eller innbilt, til en av de viktigste formene for politisk kapital.
Boken er delt inn i kapitlene «Gay», «Women», «Race» og «Trans» (samt kortere mellomkapitler som gir kontekst, og en avsluttende konklusjon) og handler om hvordan illiberale aktivister med tilhold på den ytterliggående venstresiden har brukt disse kategoriene til å innskrenke ytringsfriheten og brutalisere det offentlige ordskiftet det siste tiåret. Gjennom tildels overlappende teoretiske diskurser med utgangspunkt i marxistsisk klassekamptenkning har radikaliserte tilhengere av tankens og moralens renhet forsøkt å påtvinge samfunnet en virkelighetsforståelse som som er så avvisende til empiri og så full av selvmotsigelser at det er vanskelig å få folk til å omfavne den på andre måter enn ved hjelp av trusler og tvang.
Av de fire hovedkapitlene er det de som handler om om rase og trans som er mest interessante. Eller rystende, får man vel si. For her forteller Murray og den nye, «progressive» rasetenkningen som har vokst frem i akademia og venstreorienterte politiske miljøer de siste tiårene. Vi har selvfølgelig også tidligere sett autoritære, radikale politiske bevegelser med raseteorier som del av sitt ideologiske fundament, men de fleste her i Vesten har nok tenkt at vi går mot en stadig mer åpen og farveblind fremtid.
I kapittelet om transbevegelsen er det krigen mot språket og virkeligheten som står i sentrum - og selvfølgelig det stadig voksende apparatet som står parat til å «virkeliggjøre» folks fantasier med hormoner og kirurgi, ikke minst barn som lett lar seg påvirke av denne bevegelsens ideologi. En god del av kapittelet handler om hvordan kvinner som tar til motmæle mot denne ideologien. Misogynien og truslene de blir utsatt for kjenner vi også igjen her i landet, særlig de av oss som følger transdebatten på Twitter.
Murray formulerer seg godt og har gitt boken en fin oppbygning. Murray gjør rede for ideer og teoretisk grunnlag, og ikke minst paradoksene og selvmotsigelsene i kampprogrammet, på en enkel og grei måte, men vier hoveddelen av boken til glimt fra mediehverdagen det siste tiåret og særlig ulike kanselleringsforsøk folk som har sagt noe det nye moralpolitiet ikke liker, har blitt utsatt for. Jeg likte boken godt, selv om den for så vidt ikke sier så mye jeg ikke visste fra før, dette er jo en debatt som har pågått en stund, men det er et solid stykke journalistikk. De som har omfavnet woke-paradigmet, ser nok på Murray som en demonisk høyreekstremist som bare er ute etter å spre hat, men det får våre deres problem - så lenge de ikke lykkes med å kneble ham da. Boken er et fint forsvar for toleranse, åpenhet og liberale verdier og anbefales herved.
Boken kom ut høsten 2019. Litt uheldig, egentlig, for bare noen måneder senere eksploderte både transsaken og den nye rasetetenkningen slik at også folk som ikke er spesielt interessert, fikk det med seg. Jeg sikter selvfølgelig til hetskampanjen mot JK Rowling og de voldelige BLM-opptøyene i Amerika sommeren 2020. Boken hadde nok vært en god del tykkere om den hadde blitt utgitt et år senere. I min utgave fra 2020 blir disse sakene tatt opp i etterordet. Synes du, som jeg, at det blir stadig vanskeligere å skille virkelighet fra parodi, vil nok denne boken falle i smak. Den finnes også i norsk oversettelse. (Massenes galskap, Document2021)
Den andre boken denne teksten handler om er «Vere og døy. Døy og vere». Dette er en diktsamling av Kjartan Hatløy, en forfatter som har gitt ut en hel del diktsamlinger (og en novellesamling) siden sin debut i 1996, og som for meg er totalt ukjent. Så hva er dette for slags bok? Har den noe å tilføre det norske åndslivet, eller i det minste en leser som av en eller annen grunn har endt opp med boken i sin hånd? Tja, det kan sikkert diskuteres. Bokens tittel er et spill på Martin Heideggers «Sein und Zeit», og man kan godt si at Heideggers spøkelse på et vis hviler over denne tekstsamlingen.
Hatløy gjør her et ærlig forsøk på å ta i bruk Heideggers eiendommelige begrepsapparat i poesiens tjeneste. Han forsøker å kombinere det hverdagslige og det kosmiske, noe som lykkes sånn måtelig. Diktene handler om væren, tid, subjektets forhold til omgivelsene osv. I siste del av boken handler det mye om døden, men også om Gud.
Jeg kan ikke si jeg blir så veldig berørt av det han skriver, til det er språket for fremmedgjørende. Begrepsbruken blir ganske enkelt litt for mye av en tvangstrøye rundt de forsåvidt ikke uinteressante, men litt uoriginale refleksjonene. Personlig ser jeg ikke helt poenget med dette prosjektet. Har Hatløy noe vesentlig å si om Heidegger, kunne han heller skrevet et essay, og om begrepsbruken er sekundær, synes jeg han heller burde burde bruke et mer organisk språk. Boken har et fnt omslag og består ellers av 114 tekster som alle er utført med normal bruk av skilletegn og versaler, noe som av en eller annen grunn er sjelden i nyere norsk lyrikk.
(Gjennom skrivingen av denne teksten har jeg hørt gjennom Insomniums nye plate, altså den jeg nevnte i første avsnitt, to ganger. Jeg likte godt det jeg hørte. Bandet byr ikke akkurat på noen overraskelser for oss som kjenner bandet fra før, og det passer meg bra, for jeg liker musikken deres. De har funnet sin stil og holder seg til den. Det er fine melodier, bra «trøkk» og god variasjon, akkurat slik vi forventer av av et erfarent, nordisk death metal-band. Jeg har ikke noen favorittsanger ennå, men det kommer sikkert etterhvert.)
Douglas Murray
The Madness of Crowds
Bloomsbury, 2019
Kjartan Hatløy
Vere og døy. Døy og vere
Oktober, 2022
Insomnium
Anno 1696
Century Media, 2023
Foto: Robert Demachy, 1910
Kommentarer
Legg inn en kommentar