Bork-Man revisited: Tredje runde!

 

Fra venstre: John-G, Gunhild, Ella og Erhart. Ill. E. Munch

JOHN GABRIEL BORKMAN

Tredje akt

Det følgende skal ikke forstås som litteraturformidling, men som et skamløst forsøk på å generere klikk og dermed skaffe reklameinntekter, slik at Würmstuggus posisjon i det norske mediesamfunnet styrkes og redaktørens lommebok blir tykkere.

Handlingen i tredje akt finner sted i fru Borkmans stue. De tre gamlingene, John Gabriel, Gunhild og Ella, er tilstede gjennom hele kalaset, mens Erhart og fru Wilton dukker opp etterhvert. Og gjett om de har nyheter! Dem skal jeg ikke røpe her, i alle fall ikke forløbig, men kanskje jeg røper mer senere i teksten. Dette dramaet har så langt både behaget og engasjert meg i tilstrekkelig grad til at jeg nå, med bare siste akt igjen, kan anbefale det som aftenlektyre i de tusen hjem. Men det kan jo godt tenkes at siste akt skuffer meg så overmåte at jeg må trekke denne anbefalingen tilbake i neste og siste runde med John Gabriel Borkman, Henrik Ibsens nest siste skuespill. Nu: over til tredje akt:

Gamle Borkman har hatt en typisk ibsensk oppvåkning og har nå bestemt seg for å gi beng i hva folk sier om ham og begi seg ut i verden med arbeidslyst og livsmot. Han har all sin arroganse i behold, og er klar for det meste. Der han fremstod som usympatisk i forrige akt, har han en mer heroisk fremtoning nå. Han har tro på at han vil lykkes. Det er tydelig hvor Ibsens sympatier ligger. Gunhild syter og klager sin nød. Hun forteller nok en gang om sitt store gjenoprettingsprosjekt, denne gang i mer detalj.

I sentrum for det hele står den unge mannen alle gamlingene kappes om, Erhart, som avslører at han har funnet lykken med den syv år eldre, fraskilte Fanny Wilton. De skal reise sydover, og med seg skal de ha med Vilhelm Foldals 15 år gamle datter Frida, som vi så vidt har møtt tidligere uten at jeg har nevnt det. «Når Erhart er færdig med mig, - og jeg med ham, - så er det godt for os begge at han, stakkar, har nogen at falde tilbage på,» eklærer Fanny mot slutten av akten. Hm.. frigjortheten begynner kanskje å gå litt vel langt (selv om sceneanvisningen sier at denne replikken ledsages av et smil som er «halvt ironisk, halvt alvorlig»).

For alle, med unntak av fru Gunhild, handler konversasjonen om frihetstrang og selvrealisering. Å kunne ta i bruk sine evner og leve livet i henhold til egne ønsker og behov. For gamle Borkman innebærer dette fremdeles makt. For Erhart handler det om å søke en mer romantisk form for lykke. For fru Borkman ender også denne akten med fortvilelse og ydmykelse.

Som antydet ovenfor har dette skuespillet så langt ikke skuffet meg. Men holder det mål helt frem til målstreken? Se, det må forbli et av fremtidens mysterier frem til fjerde og siste innlegg av denne serien materialiserer seg, sannsynligvis en gang i løpet av de neste fireogtyve timer. 

Følg med videre!

Illustrasjon: Edvard Munch