JOHN GABRIEL BORKMAN
Første akt
Det er på tide med litt Ibsen igjen, ikke sant? John Gabriel Borkman er det så lenge siden jeg har lest at jeg husker fint lite av handlingen. Og det passer jo bra, for jeg kommer til å liveblogge akt for akt, akkurat slik jeg gjorde med Når vi døde vågner. Det betyr at et burde bli fire innlegg totalt, om jeg da ikke skulle finne på å stykke opp noen av aktene.
Bare litt kontekst før vi setter i gang. John Gabriel Borkman ble utgitt i 1896. Da var Ibsen 68 år og bodde i leiligheten i Drammensveien som nå er museum. Norge var fortsatt i personalunion med Sverige, og Emil Stang (H) var statsminister.
Første akt utspiller seg i dagligstuen til Gunhild Borkman. Hun får besøk av sin tvillingsøster Ella Rentheim, som hun har et svært anstrengt forhold til og ikke har sett på mange år. Hva kan grunnen være?
Joda, vi får vite litt av hvert om bakgrunnen her. Men ikke alt. Det viktigste først: Gunhilds ektemann, forhenværende banksjef John Gabriel Borkman, sonet for en del år siden en lang fengselsstraff for økonomisk kriminalitet. Nå er det åtte år siden han slapp ut av fengselet. Han holder seg til sine værelser ovenpå og har nesten ikke kontakt med noen, i alle fall ikke sin hustru, som på sin side er bitter på sin ektemann og sin livssituasjon. Huset de bor i, eies av Ella, som selv bor på Vestlandet. Noen egen eiendom får ikke Borkman ha.
Gunhild og Ella snakker sammen om fortiden og familieforhold og legger slik bakgrunnen for handlingen frem for leseren, slik det ofte er i Ibsens stykker. Vi får vite at Ella tok over oppforstringen av Borkmans sønn Erhart i flere år da banksjefen måtte i fengsel, og selv om det nå er flere år siden Erhart flyttet hjem, virker det ikke som Gunhild har gjenvunnet sin sønns fulle tillit. Ja, det virker som båndet mellom Erhart og forstermoren er sterkere enn det mellom mor og sønn. Man aner en ikke ubetydelig rivalisering mellom de to søstrene om Erharts hjerte, og fru Borkman forsøker å overbevise sin søster om at Erhart har en misjon om å gjenopprette sin fars ære. Erhart, som nå er student, møter vi ikke før mot slutten av akten, da han også har med seg nabofruen, den livlige, velstående og lettere skandaløse (hun er skilt) Fanny Wilton. Det kan virke som hun nærer erotiske følelser for den unge studenten.
Det blir et hjertelig gjensyn mellom tanten og nevøen, men Erhart ender likevel opp med å bli med fru Wilton på et party der det vil være musikk og unge damer. Akten ender med at fru Borkman hvisker til seg selv: «Erhart, - vær tro imod mig! Å kom hjem og hjælp din mor! For jeg bærer ikke dette liv længer!»
Det er ingen tvil om at dette kan bli en bra historie. Her er det følelser i sving, både på godt og vondt. Vi har fått mye backstory, men det er åpenbart at det er mange hemmeligheter fra fortiden som vil avsløres senere. På et tidspunkt kommer det et interessant hint om søstrenes fortid. «Vi to, vi har kæmpet på liv og død om et menneske før, vi, Gunhild!» sier Ella. «Ja, og jeg vandt sejr,» svarer fru Borkman. Kan dette være noen andre enn John Gabriel Borgman? Pikant!
Ellers må det jo også nevnes at dramaets tittelperson ikke opptrer i det hele tatt i denne akten, annet enn at søstrene hører fottrinnene hans der han går hvileløst frem og tilbake der oppe. Formodentlig treffer vi ham i neste akt.
Man må jo nesten bare lese videre. Følg med videre!
Kommentarer
Legg inn en kommentar