Würmstuggu

  Lærerskolen, denne enestående institusjonen hvor metodeforståelse går for å dø en smertefull død, spyr hvert år ut en ny generasjon pedagogiske mirakelmakere med en forbløffende evne til å hente tall rett ut av det store intet – som en tryllekunstner uten rekvisitter, bortsett fra at trikset deres er ren uvitenhet, og publikum er Norges skoleelever. Ta for eksempel geniet som med en ansiktsmimikk preget av grenseløs selvtillit kunne fastslå at det maksimalt finnes tusen heroinavhengige i Norge. Dette til tross for at Folkehelseinstituttet – en marginalt mer pålitelig kilde enn en våt finger i lufta – har dokumentert at tallet ligger mellom ti og tolv tusen. En feilmargin på omtrent 1000 %, men hvem teller vel når man er velsignet med lærerutdanningens hellige rett til å erstatte empiri med "noe jeg syns høres rimelig ut"? Randomiserte, blindede studier? Pøh! Det er for folk som ikke har utviklet den vitenskapelige disiplinen "føle ting sterkt nok til at det blir sant....

Abai Qunanbaiuli (1845-1904), kazakhisk poet og filosof. «Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson. Her er del 3: Langt fra Norge – En Odysse gjennom Ingenmannsland Det begynte i Oslo, der jeg naivt tenkte at en reise til Moskva, Almaty og Bisjkek kunne være en eksotisk, men overkommelig ekspedisjon. Lite visste jeg at jeg snart skulle navigere gjennom post-sovjetisk byråkrati, kulturelle absurditeter og et alkoholkonsum som ville fått selv Dostojevskijs mest lurvete karakterer til å sette seg ned og reflektere over livs-valgene sine.   Moskva – Skjebnens Toller og Geopolitisk tørste Jeg ankom Sjeremetjevo med en tørste som bare kan beskrives som fryktinngytende. Etter å ha tilbrakt to og en halv timer på et Aeroflot-fly der kabinpersonalet hadde en distinkt 'vi jobber her, men ingen av oss har lyst til å være her-holdning, var det én ting jeg trengte: vann. Men nei. En toller i altfor stram uniform og et bl...

  Fra Oslo til Moskva: En test av tålmodighet og lever Som alle de beste ideene, begynte denne reisen med en perfekt blanding av dårlig dømmekraft, eventyrlyst og en flybillett bestilt på impuls. Jeg skulle til Irkutsk for å feire jul – ikke fordi det var spesielt logisk, men fordi det var en sjanse til å oppleve Sibir på sitt kaldeste og mest nådeløse. Gardermoen var, som alltid, en studie i menneskelig utholdenhet. Sikkerhetskontrollen beveget seg i et tempo som kunne få en geolog til å miste tålmodigheten, og jeg vurderte flere ganger om jeg burde snu og heller feire jul i en mer sivilisert del av verden, som Nordpolen. Flyet til Moskva var fullt av dresskledde russere med ansiktsuttrykk som tilsa at de enten var oligarker, livvakter for oligarker eller drev med en skyggeaktivitet som involverte både kaviar og sveitsiske bankkontoer. Jeg bestilte en øl og prøvde å ikke tenke for mye på det faktum at jeg hadde valgt å reise til et sted hvor temperaturen ofte konkurrerer med IQ-en...

  «Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde. Serien er ført i pennen av Fjodor Larsson . Her er del 1. Del 1. Transsibirske drømmer  Verdens lengste jernbane, som står på ønskelisten til så mange eventyrlystne reisende) ikke akkurat vekker samme romantiske følelser hos russere. De kaller den ikke engang for den transsibirske jernbanen – for dem er det bare «toget», et transportmiddel man velger enten av økonomisk nødvendighet eller en panisk frykt for å fly. Og kanskje har de et poeng. Luksus er ikke et ord som passer her. Forskjellen mellom første klasse (2-manns kupé), andre klasse (4-manns kupé) og tredje klasse (35-manns sovesal) er egentlig bare graden av hvor mange andre du må dele pusten din med. Landskapet utenfor vinduet? Røft, endeløst og like variert som et russisk statsarkiv. Toget er alltid fullt. Toalettene? Vel, de sender sitt innhold rett ned på skinnene, noe som gjør det vanskelig å føle seg sivilisert. Og som en ekstra bonus: Topplø...

  «Mellom Kreml og Kiev» er en artikkelserie av foreløbig uviss lengde, ført i pennen av Fjodor Larsson . Dette er en prolog. Russlands forhold til Ukraina etter 1990 – et geopolitisk såpedrama som får deg til å lure på om manusforfatterne ble betalt for hver eneste mørke vending. Det er en fortelling full av stormannsgalskap forkledd som ambisjoner, emosjonelle «familiebånd» som mer minner om Stockholm-syndrom, og historiske traumer som aldri får lov til å gro. Det hele er så tragisk komplisert at det nesten føles parodisk – og selvsagt med Vest-Europa i en slags klønete birolle som både moraliserer og glemmer sin egen agenda. 1991 var året alt begynte å falle fra hverandre – Sovjetunionen kollapset, Ukraina erklærte seg selvstendig, og Russland? Vel, de sto igjen som en slags forsmådd eks som nekter å akseptere at forholdet er over. For Russland var Ukraina aldri bare «en nabo». Nei da, Ukraina var sjelen deres, hjertet deres – eller i det minste en strategisk buffer som gjorde a...