Filosofisk om monarkiet

 

KOMMENTAR AV J.K. BALTZERSEN

I Salongen 9. desember kommer et halvt dusin filosofer til orde i anledning kongehusets annus horribilis. Når Salongen presenterer dem som filosofer, setter man forventningene høyt. Jeg kan ikke si at teksten svarer til forventningene. Stort sett skuffer filosofene.

Det går stort sett i monarken som samlingsfigur, sjelesørger og snorklipper. Daniel Sogge er et unntak. Han tar tak i anakronismeargumentet og trekker korrekt parallellen til demokratiet og dets røtter. Han trekker også frem den symbolske maktfordelingen. Dette leder oss tilbake til en fredag våren 2024, nærmere bestemt 19. april. Det var under kongens sykdom, innledet med drama i Malaysia og Forsvarets hjemtransport av sin høyeste krigsherre, med tilhørende debatt om pengebruk.

Akkurat denne uken i april var majesteten trygt hjemme, men altså fortsatt sykmeldt. Kronprinsregenten var på offisielt besøk i USA. Det passet dårlig, for det skulle gjøres utskiftninger i regjeringen.

Når statssjefen er sykmeldt, og den eneste konstitusjonelt bemyndigede stedfortreder er på utenlandsreise, åpner Grunnloven for at regjeringen kan holde statsråd på egenhånd. Og det gjorde de. Men regjeringen foretok ikke utskiftningene i dette første statsrådsmøtet. Med det ventet de til Kronprinsregenten var kommet hjem. For dette tilsa kutyme – i det minste – at en uhildet person – om enn hovedsakelig symbolsk – måtte være tilstede.

Man kan selvsagt spørre seg hvorfor de ikke kunne vente med alt og dermed holde ett statsråd senere på dagen istedenfor to. Men de ventet altså kun med utskiftningene.

Statsråd uten en regent tilstede forekommer sjelden. Det er mange år mellom hver gang. Kongehusekspert Trond Norén Isaksen kommenterte dette i et innlegg i Aftenposten bare fire dager senere. Han foreslo der å åpne for at nestemann i tronfølgen skulle kunne få fungere som regent under forutsetning av oppnådd myndighetsalder. Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, en kjent republikaner, protesterte med at det er Stortinget som står for maktfordelingen, ikke den symbolske regenten. Men Isaksen sier altså at regenten er mer enn en sandpåstrøer, og Isaksen fikk medhold hos politikerne som nå har levert et grunnlovsforslag som hvis vedtatt i neste stortingsperiode vil la prinsesse Ingrid Alexandra fungere som regent.

Istedenfor å ta skrittet mot en formell republikk, slik noen av filosofene antyder, tar altså politikerne skrittet med å videreutvikle monarkiet.

Debatten handler altfor lite om motmakt og altfor mye om symbolikk og snorklipping.

På dagen dronning Elizabeth II gikk bort hadde Jordan Peterson et stort møte i Manchester, og han kommenterte bortgangen og monarkiet. Den britiske monarken holder ikke statsråd slik den norske monarken gjør, men har jevnlige audienser med statsministeren. 

Den norske monarken har også antatt denne tradisjonen og har jevnlige audienser med statsministeren, gjerne rett i forkant av statsråd, og jevnlige audienser med utenriksministeren. Og nettopp disse audiensene var det Peterson kommenterte. Han betraktet audiensen som en slags skrifteprosess.

Statsministeren må jevnlig møte sin konstitusjonelt overordnede, som ikke er av politikerklassen, og redegjøre for statsstyrets forhold. Her snakker vi om Walter Bagehot og de tre rettigheter han innrømmet monarken: retten til å bli rådspurt; retten til å oppmuntre; og retten til å advare.

Kvitter vi oss med monarkiet, er det ikke gitt at bortfallet av denne skifteprosessen er et fremskritt – uansett hvor vingeklippet monarken er.

Med alle skandalene med pendlerboliger og lignende er det heller ikke gitt at all vingeklippingen av monarken har vært udelt positiv.

Det burde for eksempel ikke være så utenkelig at regenten satte foten ned ved utnevnelsen av Anniken Huitfeldt til USA-ambassadør som plaster på såret for å ha måttet gå som utenriksminister på grunn av en inhabilitetsskandale.

Jeg håper neste gang Salongen skal bringe til torvs filosofiske innfallsvinkler til monarki at det handler mer om motmakt enn snorklipping og pynt. I det minste at vi kan få høre en god del mer om motmakt, og at vi dermed får en bredere og mer utfyllende fremstilling.

J.K. Baltzersen, samfunnsdebattant og forfatter

Foto: Andreas Haldorsen

https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/deed.en