Rapport fra Oceania

 

1984

George Orwell

1949

Etter mange utsettelser har jeg endelig lest 1984 av George Orwell igjen, for første gang siden tenårene. Denne romanen trenger selvsagt ingen introduksjon, som et av de viktigste verkene skrevet på det engelske språket i det 20. århundre. Det var veldig spennende å lese den i dag, ikke bare på grunn av hvordan vår verden har utviklet seg i mitt voksne liv, men fordi jeg de siste årene hr satt meg inn i James Burnham og den italienske eliteskolen. Orwell var både fascinert av og kritisk til Burnham, og Burnhams fingeravtrykk finnes over verdenen som skisseres i 1984. (Jeg har tidligere anmeldt to bøker av Burnham, The Managerial Revolution og The Machiavellians.)

En grunn til at jeg kviet meg med å lese boken igjen, er at jeg husket den som en dypt deprimerende bok. Nå er den det, men jeg hadde glemt hvordan Orwells språklige eleganse som gjør selve lesningen en glede som gjør det til et storslått verk å lese gjennom. Historien om Winston, som jobber med historieforfalskning i Sannhetsministeriet, som innbiller seg at det kanskje finnes en vei ut, som forelsker seg i Julia, blir fanget i en «entrapment»-operasjon og gradvis brutt ned i «Kjærlighetsministeriet», for til slutt å lære å elske «Storebror» er engasjerende fra start til slutt. Men det er fortellingens andre sider som er mest fascinerende.

Nøkkeldelen er når Winston leser «The Theory and Practice of Oligarchical Collectivism», boken inne i boken forfattet av Goldstein (som i romanen er et substitutt for Trotskij). Det er her Burnham lar seg klarest merke. Superstaten Oceania og dens søskenstater Eurasia og Ostasia er hentet rett ut av The Managerial Revolution. Selve ideen om Oligarkisk Kollektivisme er basert på «managerialismen» til Burnham i en ekstremt ren og brutal variant. Mange av detaljene rundt Partiets funksjoner skaper inntrykk av at Partiet selv har lest de italienske elitetenkerne som instruksjonsmanual, da disse detaljene er nettopp for å forhindre den type elite-sirkulasjon som beskrives av dem.

Det er også klar inspirasjon fra andre kilder. Det er mye Freud i undertrykkingen av seksualitet i Partiet. Slik sett er Orwell litt motsatt av Huxley, som mente fri seksualitet ville lede til mer sentralisert kontroll, ikke mindre. (Her tror jeg Huxley forstod noe Orwell ikke gjorde). Men Orwell er veldig bevisst på undergravningen av familienlojaliteten, med barn som spionerer på foreldrene. Dette er noe man så hos både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, skjønt Stalin og NKVD gikk lengre enn Hitler og Gestapo på dette området.

Hvor mye av dette ser man i dagens samfunn? Litt vanskelig å si, og siden folk både på venstre- og høyresiden har brukt 1984 til å score politiske poenger, er det klart et subjektivt element her. Men partiet er oligarisk og kollektivistisk, løgnene er systematiske og formelt legitimert, og regimet (bortsett fra den antakelig fiktive skikkelsen Storebror) er ekstremt upersonlig. Personlig tenker jeg det mest interessante er Partiets omskrivning av historien og språket. Jeg var inne på dette i min nylige serie om «woke» i populærkulturen. Det er merkbart at når Winston tror han er del i en konspirasjon mot Partiet, vil han skåle for fortiden, fordi den største faren er at fortiden vil bli utslettet. Jeg i hvert fall klarer ikke la være å trekke paralleller til forskjellige forsøk på historieomskrivning gjort i nyere tid. Begrepet «crimestop», som refererer til en mental blokk mot uortodokse tanker, er noe de fleste av de som deler noen av mine bekymringer har erfart i samtale med ellers veldig intelligente og oppegående mennesker. Ordet «fascist» ser ofte ut til å dukke opp når man forsøker å foreslå alternativer til «managerial liberalisme», og det kan virke som det tjener noe av funksjonen til «thoughtcrime».

Dette har selvsagt et sterkt subjektivt element, og boken har klart et sterkt element av det Tolkien kalte «anvendelighet». Orwell selv var alltid en selverklært sosialist, men han var ofte i konflikt med resten av venstresiden. Mitt inntrykk er at han var litt som Kjetil Rolness i dagens Norge, i at hans hjerte åpenbart hegnet til venstresiden, men han var aldri glad i venstresiden slik den faktisk var. Denne konflikten var ofte gjensidig, og det er først etter hans død at venstresiden begynte å ta han inn i varmen igjen. Døde mennesker er slik sett nyttige, for de kan ikke plutselig si noe overraskende. Jeg tror personlig at Orwell ville hatt mye sympati med dagens populister, både fordi han var en genuin egalitær demokrat i sitt hjerte (på godt og vondt) og fordi han ville hatt forakt for dagens venstresides åpenbare kontroll-besettelse. Men dette er selvsagt ikke noe man kan vite. Forøvrig er den britiske filosofen Roger Scruton er så freidig at han plasserer Orwell i den konservative tradisjonen.

1984 er med rette en av de store klassikerne i vestlig litteratur. Den bør leses, om ikke av andre grunner enn at man er kjent med mange grunnbegreper i samfunnsdebatten. Den er også en veldig spennende bok, som også inneholder interessante betraktninger om mennesket, historien, politikk og makt.

HÅKON D. MYHRE