Kjappe tanker: Melanin og historieforfalskning

 

Anne Boleyn og Henrik VIII (Channel 5/Fable Pictures)

Mange av leserne til Würmstuggu har antageligvis lagt merke til en voksende trend i Hollywood. Denne trenden er at ikke-hvite skuespillere blir castet i roller hvor en kunstnerisk og faglig presisjon ville ledet en til å caste hvite skuespillere. Dette er mest åpenbart i historiske filmer og filmatiseringer av diverse vestlige fantasi-eposer. Eksemplene er mange, men mest aktuelt er antageligvis «The Rings of Power» den nye tv-serien veldig løselig basert på noe av «legendariet» til J.R.R. Tolkien. Andre eksempler er den britiske fjernsynssserien om Anne Boleyn, der hovedpersonen fremstilles som svart, BBC-serien «Troy: Fall of a City» der Akilles spilles av en svart skuespiller, og filmen «Mary Queen of Scots». Vi tar også med fantasyserien «The Witcher», basert på et polsk sett med fortellinger, der et land modellert på Polen ca. 1400 har demografien til New York ca 2020. 

En idé jeg har tenkt på en stund, og et inntrykk jeg har fått av å prate med enkelte som er tilhengere av disse trendene, er at ved å drive all casting raseblindt, kan man gradvis redusere den opplevde «viktigheten» av rase i folks virkelighetsbilder. Dette matcher greit viktigheten moderne sosial rettferdighetsteori tillegger symboler og narrativer, så det er troverdig. Men det er noe som skurrer. Det går utelukkende én vei. Europeiske historiske og artistiske uttrykk skal «mangfoldiggjøres», men uteomrutopeiske uttrykk skal bevares så autentisk som mulig. Bare tenk ramaskriket om noen ville fremstilt Wakanda i «Black Panther»-filmene som etnisk blandet? Også filmer som «The Last Samurai» blir retroaktivt angrepet fordi de sees gjennom øynene på vestlige innflyttere. Videre er narrativet om hvit rasisme mot ikke-hvite sterkere enn noensinne i populærkulturen, særlig den amerikanske. 

Siden de fleste menneskers historieforståelse er ganske grunn for å si det mildt, er populærkultur ofte deres eneste innblikk i forhistorien. Om de da sitter med ideen om at Europa før 1500-tallet var preget av mange godt integrerte ikke-hvite, på alle nivåer i samfunnet, mens Europa (og Vesten) på 1800 tallet var preget av rasisme mot ikke-hvite, blir det et spørsmål hvordan dette skjedde. Det har lenge vært en oppfatning på deler av venstresiden, i stor grad importert fra amerikansk afrosentrisme og postkolonialisme, at hvite mennesker (altså etniske europeiske folkeslag) er unikt onde og usympatiske. Dette bildet blir lett å selge om man ved slik historieforfalskning fjerner konteksten til rasisme og den transatlantiske slavehandelen fullstendig. Dette kan igjen brukes til å rettferdiggjøre ganske mye rart av politikk. Som kjent for de av oss som er beleste på historie, er mennesker på sitt verste om de føler de har noe å gjengjelde, og her er det mye å ta i for mange lederskikkelser for minoritetsgrupper. 

HÅKON D. MYHRE