Gå til hovedinnhold

Historieforfalskning på progressivismens alter



Filmanmeldelse: Mary Queen of Scots

Mary: Queen of Scots (regi: Josie Rourke) er en historisk dramafilm om konflikten mellom den skotske dronning Mary og den engelske dronning Elisabeth I på midten av 1500-tallet. Denne sagnomsuste konflikten dreide seg om religion, suverenitet og arv, og er en av de mest omtalte hendelsene i britisk historie. Den handler også om to kvinnelige herskere, i en tid der kvinner stort sett var forventet å være underdanige menn. Så er denne filmen noe god? Kort sagt: Nei. Men det var noen lyspunkter. Filmen var godt filmet, og hadde i hovedrolleinnehaveren Saoirse Ronan en meget dyktig “lead”. Kostymer og kulisser var stort sett også “on point”. Men mesteparten var dårlig. Denne anmeldelsen kommer til å inneholde direkte referanser til handlingen, så les på eget risiko.

Jeg starter med de mindre problemene: Det var ikke så mange svarte i den britiske overklassen på den tiden, og det var ingen av østasiatisk bakgrunn. Det kan ha vært en eller annen nordafrikaner på hoffet, men sannsynligvis veldig få. Kommersiell kontakt mellom Europa og Afrika sør for Sahara var bare så vidt åpnet opp på 1500-tallet og ville ikke ha vært omfattende. Og det var ingen svarte adelsfolk i England på den tiden. Elisabeth Is ambassadør ved det skotske hoff var det ikke. Ifølge Wikipedia har Josie Rourke sagt at det var utenkelig for henne å regissere en historisk film med bare hvite mennesker. En kan jo da lure på hvorfor hun akkurat ville lage film om dette. Det er ikke som all historie dreier seg om Nord-Europa. Hun kan jo kanskje forsøke seg på Afrikansk historie, f.eks. noe fra kongeriket Mali på vestkysten, omtrent samtidig med Mary, lage film om Stor-Zimbabwe, eller noe fra Etiopias lange historie. Da trengte hun ikke ha med hvite mennesker i det hele tatt, om hun skammer seg så mye over egen hudfarve.

Men dette var lite, og jeg kunne levd med det, om det ikke hadde vært for alt det andre. Det er ingen forståelse for mentaliteten til mennesker som levde på denne tiden. De fleste karakterene behandler religionen de nominelt tilhører som en sportsklubb. Ingen av de viser tegn på å faktisk tro på noe, unntatt John Knox, som ikke er mer enn en karikert skurke-skikkelse. At disse menneskene faktisk tok religion seriøst er visst noe som man ikke kan forstå med moderne øyne.

Filmen er basert på biografien av historikeren John Guy, My Heart is My Own, og visstnok kommer mye av filmens detaljer derfra, bl.a. at Marys andre ektemann, fyrst Darnley, var bifil, og at hennes forhold til sin tredje mann kan ha startet med en voldtekt. Den boken skal visstnok ha basert seg på en del primærkilder, og siden jeg ikke har lest den, vil jeg være tilbakeholden med å gå veldig detaljert inn i min kritikk her. Ifølge Wikipedia er hans metode i stor grad bygget på reevaluering. Nå kan dette ha mye for seg som en del av historiefagets utvikling, som en del av fagets nødvendige dialog. Men slike re-evalueringer tenderer mot å gjøre en del feil og er ofte påvirket av moter i samtiden. De risikerer derfor synden “presentisme”, dvs. at de tar moderne måter å tenke på, og overfører det til fortidens mennesker, og denne filmen er skyldig i dette i aller høyeste grad.

Fyrst Darnleys bifili kan så være, men jeg finner dronningens reaksjon på dette veldig lite troverdig for en dame fra 1500-tallet, der hun fortsetter å beskytte mannes mannlige elsker, italieneren David Rizzio, nesten til døden. Den offisielle historien, at Rizzio var dronningens elsker og Darnley skulle hevne seg, slår meg strengt tatt som mer troverdig. (Og mer om det bare var en anklage).

Dette ville riktignok passet mye dårligere i filmens veldig progressive budskap, som kort oppsummert kan sies å være “alle menn er egentlig forferdelige og hater kvinner (unntatt en homofil mann), og om kvinner får lov til å styre, ville de gjort en mye bedre jobb (med en liten bonus om at religiøse mennesker er onde)”.

I forbifarten er Elisabeth I redusert til en ynkelig jentunge, tilsynelatende for å forklare hvorfor disse to ender opp som fiender. Det kan ikke ha noe å gjøre med at Mary var katolikk og Elisabeth protestant i en tid hvor det faktisk betydde noe, kunne det? Tvilsomt, dette er jo “vise kvinner”, må vite. Jeg ville kanskje ikke vært så hard, om filmen ellers hadde vært god. Men den får ikke det til heller. Veldig mange av karakterene er enten karikaturer eller mildt sagt ustabile. Mest åpenbart er dette i karakteren til Marys uekte halvbror, som går fra alliert til fiende til alliert til fiende flere ganger. Dette kunne kanskje hengt på greip om filmen tok seg tid i å utforske karakteren, men det har den aldri tid til. I virkeligheten var, igjen, religion viktig i forholdet (han var protestant).    

Jeg går sjelden ut av kinofilmer, men når jeg merket at det emosjonelle klimakset i filmen var en samtale mellom to personer som jeg ikke trodde på hverken i kontekst av filmen eller historien, klarte jeg ikke sitte i gjennom.

Dette er en vederstyggelighet, laget for folk som ikke vet noe om perioden den handler om, og som heller ikke har noen interesse av å vite noe om den. Ikke verdt to timer av livet mitt.
        

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et