Gå til hovedinnhold

Historieforfalskning på progressivismens alter



Filmanmeldelse: Mary Queen of Scots

Mary: Queen of Scots (regi: Josie Rourke) er en historisk dramafilm om konflikten mellom den skotske dronning Mary og den engelske dronning Elisabeth I på midten av 1500-tallet. Denne sagnomsuste konflikten dreide seg om religion, suverenitet og arv, og er en av de mest omtalte hendelsene i britisk historie. Den handler også om to kvinnelige herskere, i en tid der kvinner stort sett var forventet å være underdanige menn. Så er denne filmen noe god? Kort sagt: Nei. Men det var noen lyspunkter. Filmen var godt filmet, og hadde i hovedrolleinnehaveren Saoirse Ronan en meget dyktig “lead”. Kostymer og kulisser var stort sett også “on point”. Men mesteparten var dårlig. Denne anmeldelsen kommer til å inneholde direkte referanser til handlingen, så les på eget risiko.

Jeg starter med de mindre problemene: Det var ikke så mange svarte i den britiske overklassen på den tiden, og det var ingen av østasiatisk bakgrunn. Det kan ha vært en eller annen nordafrikaner på hoffet, men sannsynligvis veldig få. Kommersiell kontakt mellom Europa og Afrika sør for Sahara var bare så vidt åpnet opp på 1500-tallet og ville ikke ha vært omfattende. Og det var ingen svarte adelsfolk i England på den tiden. Elisabeth Is ambassadør ved det skotske hoff var det ikke. Ifølge Wikipedia har Josie Rourke sagt at det var utenkelig for henne å regissere en historisk film med bare hvite mennesker. En kan jo da lure på hvorfor hun akkurat ville lage film om dette. Det er ikke som all historie dreier seg om Nord-Europa. Hun kan jo kanskje forsøke seg på Afrikansk historie, f.eks. noe fra kongeriket Mali på vestkysten, omtrent samtidig med Mary, lage film om Stor-Zimbabwe, eller noe fra Etiopias lange historie. Da trengte hun ikke ha med hvite mennesker i det hele tatt, om hun skammer seg så mye over egen hudfarve.

Men dette var lite, og jeg kunne levd med det, om det ikke hadde vært for alt det andre. Det er ingen forståelse for mentaliteten til mennesker som levde på denne tiden. De fleste karakterene behandler religionen de nominelt tilhører som en sportsklubb. Ingen av de viser tegn på å faktisk tro på noe, unntatt John Knox, som ikke er mer enn en karikert skurke-skikkelse. At disse menneskene faktisk tok religion seriøst er visst noe som man ikke kan forstå med moderne øyne.

Filmen er basert på biografien av historikeren John Guy, My Heart is My Own, og visstnok kommer mye av filmens detaljer derfra, bl.a. at Marys andre ektemann, fyrst Darnley, var bifil, og at hennes forhold til sin tredje mann kan ha startet med en voldtekt. Den boken skal visstnok ha basert seg på en del primærkilder, og siden jeg ikke har lest den, vil jeg være tilbakeholden med å gå veldig detaljert inn i min kritikk her. Ifølge Wikipedia er hans metode i stor grad bygget på reevaluering. Nå kan dette ha mye for seg som en del av historiefagets utvikling, som en del av fagets nødvendige dialog. Men slike re-evalueringer tenderer mot å gjøre en del feil og er ofte påvirket av moter i samtiden. De risikerer derfor synden “presentisme”, dvs. at de tar moderne måter å tenke på, og overfører det til fortidens mennesker, og denne filmen er skyldig i dette i aller høyeste grad.

Fyrst Darnleys bifili kan så være, men jeg finner dronningens reaksjon på dette veldig lite troverdig for en dame fra 1500-tallet, der hun fortsetter å beskytte mannes mannlige elsker, italieneren David Rizzio, nesten til døden. Den offisielle historien, at Rizzio var dronningens elsker og Darnley skulle hevne seg, slår meg strengt tatt som mer troverdig. (Og mer om det bare var en anklage).

Dette ville riktignok passet mye dårligere i filmens veldig progressive budskap, som kort oppsummert kan sies å være “alle menn er egentlig forferdelige og hater kvinner (unntatt en homofil mann), og om kvinner får lov til å styre, ville de gjort en mye bedre jobb (med en liten bonus om at religiøse mennesker er onde)”.

I forbifarten er Elisabeth I redusert til en ynkelig jentunge, tilsynelatende for å forklare hvorfor disse to ender opp som fiender. Det kan ikke ha noe å gjøre med at Mary var katolikk og Elisabeth protestant i en tid hvor det faktisk betydde noe, kunne det? Tvilsomt, dette er jo “vise kvinner”, må vite. Jeg ville kanskje ikke vært så hard, om filmen ellers hadde vært god. Men den får ikke det til heller. Veldig mange av karakterene er enten karikaturer eller mildt sagt ustabile. Mest åpenbart er dette i karakteren til Marys uekte halvbror, som går fra alliert til fiende til alliert til fiende flere ganger. Dette kunne kanskje hengt på greip om filmen tok seg tid i å utforske karakteren, men det har den aldri tid til. I virkeligheten var, igjen, religion viktig i forholdet (han var protestant).    

Jeg går sjelden ut av kinofilmer, men når jeg merket at det emosjonelle klimakset i filmen var en samtale mellom to personer som jeg ikke trodde på hverken i kontekst av filmen eller historien, klarte jeg ikke sitte i gjennom.

Dette er en vederstyggelighet, laget for folk som ikke vet noe om perioden den handler om, og som heller ikke har noen interesse av å vite noe om den. Ikke verdt to timer av livet mitt.
        

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H