Gå til hovedinnhold

Menschliches, Allzumenschliches: om den politiske radikalismens trussel mot stat, nasjon og sivilisasjon.


Mai er her, arbeidernes internasjonale kampdag er tilbakelagt, og foran oss venter dagene da vi feirer den annen verdenskrigs avslutning, den norske grunnloven og Vår Herre Kristi himmelfart. 

Her i stuggu har vi lest lest en bok vi gjerne vil anbefale, nærmere bestemt Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018 (Dreyer, 2018) av Øystein Sørensen og Nik Brandal. Denne boken handler, som tittelen antyder, om antidemokratiske og antiparlamentariske krefter i Norge og hvordan disse er blitt behandlet av det norske statsapparatet gjennom de siste hundre år. 

Boken begynner med den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Det norske arbeiderparti sluttet seg som kjent til den kommunistiske verdensbevegelsen etter bolsjevikrevolusjonen i Russland. Som medlem i Den kommunistiske internasjonale, Komintern, var de noen år et underbruk av det russiske kommunistpartiet og agiterte for revolusjon etter sovjetisk mønster og avskaffelse av det «borgerlige demokrati». Etter partisplittelsen i 1923 fortsatte Norges Kommunistiske Parti i rollen som Moskvas norske marionetter, mens Arbeiderpartiet gradvis la den revolusjonære retorikken på hylla (selv om Johan Nygaardsvold så sent som i 1932 uttalte at DNA stadig var «et revolusjonært klassekampparti»). 

Så hvordan forholdt det norske rettsvesenet seg til denne revolusjonære bevegelsen? Vi hadde grunnlovsfestet ytringsfrihet, men samtidig lover som forbød revolusjonær virksomhet, men så lenge trusselen om revolusjon ikke var overhengende, tok overvåkningspolitiet det ganske piano. Noen dommer for oppvigleri var det, men i det store og hele trumfet ytrings- og organisasjonsfriheten kampen mot undergravende virksomhet mot den norske stat. I den grad man bekymret seg for bevegelser med en revolusjonær agenda, var det mer på grunn av faren for spionasje og landsforræderi. 

I 1920-årene vokste det imidlertid frem organisasjoner som bekymret seg mer for trusselen fra de revolusjonære sosialistene enn det den norske staten syntes å gjøre. Samfundshjelpen, Samfundsvernet og etterhvert Fedrelandslaget med Christian Michelsen og Fridtjof Nansen i spissen, var opptatt av å hindre sosialistenes frie utfoldelse i det norske samfunnet. Forfatterne er påpasselige med å karakterisere Fedrelandslaget som høyreautoritært, ikke høyrerevolusjonært, som ville plassert dem i bås med fascistiske og nasjonalsosialistiske partier. Fedrelandslaget ville ikke omstyrte det politiske systemet, men justere det i utøvende makts favør. 

Verre blir det med Nasjonal Samling som ifølge forfatterne var et høyrerevolusjonært parti som virkelig ville revolusjonere det norske systemet. De ville avskaffe parlamentet og de politiske instutusjonene og bygge en korporativistisk stat. NS var et marginalt parti frem til den tyske okkupasjonsmakten løftet dem opp til statsbærende parti under annen verdenskrig. Etter krigen er det typisk nok først og fremst landsforræderi, ikke revolusjonær virksomhet, medlemmene ble dømt for.

Etter krigen var det kommunistene som ble oppfattet som den store trusselen mot det norske demokratiet. Og særlig etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 begynte statsmakten for alvor å bekymre seg for NKP. Arbeiderpartiet hadde som kjent en sterkt antikommunistisk retorikk i disse årene da Sovjetsamveldet av mange ble sett på som en vital konkurrent til De forente stater. DNA var da også direkte involvert i overvåkning av kommunistene i disse årene. Så effektiv var den norske antikommunismen, at NKP ble redusert til et mikroparti uten innflytelse i løpet av 50-årene. Enkelte NKP-ere gikk inn i Sosialistisk Folkeparti på 1960-tallet, men dette nye sosialistiske partiet var aldri uttalt revolusjonært, selv om de aldri gav avkall på Marx. SF ble heller aldri oppfattet som noen alvorlig trussel.

Verre var det med SFs ungdomsorganisasjon SUF, som på slutten av 60-tallet ble marxist-leninister og endte opp som Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene). De var ikke bare uttalt revolusjonære, de var også stalinister og maoister. Og de tok som kjent til orde for «væpna revolusjon» og forberedte seg - i alle fall verbalt - på å ta i bruk voldelige midler når revolusjonen krevde det. AKP (m-l) gikk imidlertid aldri til det skritt å virkeliggjøre voldsretorikken sin, som Rote Arme Fration i Vest-Tyskland og Blekingegadebanden i Danmark. Overvåkingen av AKP (m-l) var ganske omfattende på 1970- og 80-tallet.

På 1970-tallet begynne også nynazistene å røre på seg med med Norsk Ungdomsfylking og deres ideolog Olav Hoaas, som i 1975 ble dømt for brudd på straffelovens § 135a. Forfatterne gir et ganske omfattende sammendrag av Hoaas’ ideer. Dette er interssant lesning, men noen innflytelse i kultur og samfunnsliv fikk jo disse nynazistene aldri (i motsetning til deres samtidige venstrekstremister).

Felles for alle de antiparlamentariske begevelsene vi har sett på så langt er at de har en viss grad av respekt for den norske politiske tradisjon og Grunnloven i en eller annen form. Alle mener at deres prosjekt på en eller annen måte er forenlig med ideene fra 1814 og i varierende grad den politiske utviklingen utover på 1800-tallet. De siste tre jeg skal nevne her, avviser eller ignorerer opplysningstidens ideer og grunnlovsverket.

Av en eller annen grunn har Sørensen og Brandal funnet det for godt å sette av ganske mange sider på Varg Vikernes. Dette fordi han er en av relativt få høyreekstremister som har ideologisk tekstproduksjon av noe omfang på samvittigheten. Selv synes jeg dette er et merkelig valg. Vikernes’ berømmelse skyldes i hovedsak mord og brannstiftelser, som lite har med høyreekstrem ideologi å gjøre. Musikken hans har riktignok et stort publikum (forstå det, den som kan), men fansen er i liten grad opptatt av mannens politiske idéer. 

Mer interessant er kapitlet om Anders Behring Breivik. Breiviks manifest får en ganske grundig gjennomgang, og hans radikalisme med brodd mot islam, «kulturmarxisme», globalisme og liberalisme som forfatterne karakteriserer som en slags neofascisme som baserer seg på en selektiv historieforståelse og forutsetter en blodig revolusjon for å ivareta den europeiske kultur, blir grundig drøftet. Særlig interessant er avsnittet om hvordan Breiviks manifest kan leses på fire ideologiske nivåer. 

Den siste delen av boken handler om islamismen, en ideologi som ikke bare avviser liberalismen og demokratiet, men den vestlige sivilisasjon overhodet. Islamismen er en antidemokratisk ideologi med totalitære trekk som ikke har oppstått i Europa, men blitt importert fra Midtøsten og blitt omfavnet av deler av den muslimske innvandrerbefolkningen. Forfatterne omtaler den uttalt voldelige grupperingen Profetens Ummah og den mer latent voldelige, men like antidemokratiske, og mye større, organisasjonen IslamNet. Dette er miljøer som etterretningsvesenet naturlig nok bruker større ressurser på enn revolusjonære marxister og nynazister, i og med at det er herfra trusselen om terror anses å komme.


Sørensen og Brandal har skrevet en god bok om forholdet mellom statsmakt og politisk radikalisme. Hvordan forholder staten seg til miljøer som søker å undergrave den politiske orden og i noen tilfeller tilintetgjøre statens institusjoner og erstatte dem med nye? I Norge har man i det store og hele prøvd å etterfølge rettsstatlige prinsipper og vært tilbakeholdne med å ta i bruk maktmidler for å motarbeide denne trusselen. Til det har tiltroen til liberale verdier i politikken og konsensusen i det norske samfunnet vært for stor. I tillegg har disse bevegelsene aldri klart å oppnå noe i retning av å forstyrre, langt mindre true statsmakten på egen hånd. Den mest suksessfulle revolusjonære bevegelsen, Nasjonal Samling, var avhengig av tysk militærmakt for å oppnå makt og var aldri mer enn et sært småparti med marginal oppslutning i under normale forhold. En bevegelse jeg imidlertid kunne tenke meg omtalt i denne boken, er de venstreradikale miljøene knyttet til Blitz, Antifascistisk Aksjon og lignende. Disse er ikke fremmede for voldsbruk og har gjentatte ganger vist sin forakt for de politiske spillereglene og de juridiske prinsippene i det norske samfunn. Disse miljøene er da også mye mer aktive enn de norske nynazistene og fortjener langt mer oppmerksomhet enn en fjollete figur som Varg Vikernes. Likevel er det tilstrekkelige tangeringspunkter mellom ideologiene til de ulike bevegelsene boken omhandler, til at denne fremstillingen føles helhetlig og sier noe vesentlig om den spenningen mellom det liberale og det toralitære som har preget det siste århundret, ikke bare i Norge, men i hele verden. Boken er også preget av konseptuell klarhet og et språk som innbyr den alminnelig interesserte leser til noen spennende timer. Check it out!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et