Würmstuggu

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

  Federico Garcia Lorca: Frøken Rosita, eller Blomsterspråket ; Bernarda Albas hus : to skodespel Det norske samlaget, 2007 Et par måneder før han ble drept av Francos nasjonalister i starten av den spanske borgerkrigen, fullførte Federico Garcia Lorca sitt siste skuespill «Bernarda Albas hus» . Året før skrev han dramaet «Frøken Rosita, eller Blomsterspråket» . Begge skuespillene foreligger i norsk oversettelse (av Tove Bakke ) i en bok Samlaget utga i 2007. Hvorfor fremsettes nå disse opplysninger? spør kanskje den likegyldige leser. Ja, det er selvfølgelig et godt og relevant spørsmål, men la det herved være sagt at spørsmålet faktisk har et svar: Begge skuespillene er vel verdt å lese, om du da ikke er så heldig å ha muligheten til å se dem fremført på en scene. Og hvem har vel muligheten til det nå i disse dager? Forøvrig aner ikke jeg om de norske teatrene har for vane å sette opp disse stykkene. Men det hadde ikke gjort noe om de gjorde det, for begge stykkene er gode. Vi

Vi har mottatt et brev fra en pikant forening fra vår nordligste og kanskje frekkeste landsdel. Vi publiserer brevet uavkortet. Kjære Würmstuggu. Vi er en naturistforening fra Svolvær som har stor glede av å følge deres «blogg». På våre nakenarrangementer diskuterer vi ofte innleggene dere publiserer. Særlig setter vi pris på bokomtalene, som vi ofte finner både inspirerende og provoserende. Det vi lurer på nå er: Hvilke bøker har dere lest i det siste? Hilsen Svolvær Naturistforening.  Takk for brev! Her er noen bøker vi har lest i det siste: De første ordene er en «roman» på 71 sider om en mann som, etter å ha mistet alle faste holdepunkter i livet, opplever en eksistensiell krise. Boken består av dagboksnotater der refleksjoner om fremmedgjøring, meningsbortfall og identitersoppløsning dukker opp mellom ørkesløse naturskildringer side opp og side ned. Noen handling å snakke om er det ikke. Nå må det nevnes at dette er siste bok i en trilogi jeg ikke har lest ( Henders verk

  Idag er det nøyaktig 1488 år siden biskop Remigius av Reims døde. Han var visstnok bare 21 år da han besteg bispestolen, og der ble han til sin død i 533. Idag huskes han best for å ha døpt frankernes konge Klodvig I , grunnleggeren av Merovingerdynastiet. Dette var en avgjørende historisk hendelse, for med dette ble det dannet et sterkt bånd mellom frankerne og Den katolske kirke. De andre germanske folkene hadde stort sett knyttet seg til den arianske kristendommen, men nå ble det opprettet en mektig akse mellom de franske skogene og biskopen av Rom, en akse som i meget kom til å prege Europas historie frem til denne dag. Hvem vet hvordan det hadde gått med Den katolske kirke og den nikenske trinitariske kristendommen om også frankerne hadde endt opp som arianere? Om det kan vi kun spekulere. Remigius ble over 90 år gammel.

  Würmstuggu ser med Glæde at flere og flere nu tar afstand fra disse nymodens liberale Idéer om «Pressefrihed» og «Ytringsfrihed». Vi var ganske mange som saa paa Etableringen af de nye «fremskridtsvenlige» Nyhetsblade og Aviser med en ikke ubetydelig Mengde Uro og Bekymring. Dette var Publicationer der for en stor Del blev drevet af Opkomlinger og rabulistisk Grums av lavere byrd. Hva Slags Erfaringer hadde saa disse at bringe til Torgs vedrørende Rigets Interesser? Og hvilke Idéer var det de tilsmudset det offentlige Ordskiftet med! Her lod man en Flodbølge af revolutionært, republikansk, ja saagar anarkistisk Tankegods fra de Franske Saloner slippe ind i vårt sunde Samfund.  Og hvad gjorde vore Myndigheder med sagen? Ingenting. Ej heller gjorde de noget da de aller laveste Samfundsklasser begyndte at etablere sine egne Nyhedsblade. I Arbejder-Bladene blev det agiteret for Socialisme, almen stemmerett, økonomisk godt-gørelse for tapt Arbeid og andet der kun appellerer til de aller

«Eller var det et rent instinktivt hat som skyldtes det abnorme - hun sensuell og kvinnelig, han tiltrukket av menn.» For en tid siden dukket det opp en pakke i postkassen min fra en av Würmstuggus lesere. Pakken inneholdt et av disse Morgan Kane -dobbeltbindene som ble utgitt for noen år siden. Det var selvfølgelig stor stas, for jeg hadde ikke lest noen av bøkene fra før. Men det har jeg gjort nå, og i det følgende skal jeg redegjøre for romanenes kvaliteter. De angjeldende romanene er Duell i San Antonio og Portrett av en revolvermann , begge to opprinnelig utgitt i 1972 som henholdsvis bok nr. 57 og 59 i serien. I tillegg vil jeg omtale en bok som intet har med Morgan Kane, eller westerngenren overhodet, å gjøre. I Duell i San Antonio er den historiske revolvermannen John Wesley Hardin den sentrale personen historien dreier seg rundt. Hardin har sluppet ut av fengsel og har nå ambisjoner om å skaffe seg makt på lovlig vis. US Marshal Morgan Kane kommer til San Antonio for å hind

2020 ble året da det gikk opp for mange at rasisme er et betydlig problem her i Vesten. Undertrykkelse av melaninrike har vært et tiltagende problem både i Amerika og Europa de siste årene, og rasismen har dype historiske røtter, selv her i Norge.   Men heldigvis har vi dette året sett mange eksempler på heroisk motstand mot den systemiske rasismen. I USA viste denne motstanden seg i for det meste fredelige demonstrasjoner mot rasismen i politiet, og vi så mange forsøk på å gjøre noe med uretten som har preget det amerikanske storsamfunnets forhold til den de melaninrike minoritetene siden kolonitiden. Motstanden har vist seg på mange måter, for eksempel gjennom fjerning av statuer av rasistiske nasjonalhelter, som krigspresidenten Abraham Lincoln , heltemodige ildpåsettelser av politistasjoner og annen bygningsmasse, ekspropriering av privateiendom, etablering av antirasistiske, politifrie soner i storbyer og utrenskning av skadelig litteratur i biblioteker og utdanningsinstitusjon