Gå til hovedinnhold

2020: Antirasismens år




2020 ble året da det gikk opp for mange at rasisme er et betydlig problem her i Vesten. Undertrykkelse av melaninrike har vært et tiltagende problem både i Amerika og Europa de siste årene, og rasismen har dype historiske røtter, selv her i Norge. 


Men heldigvis har vi dette året sett mange eksempler på heroisk motstand mot den systemiske rasismen. I USA viste denne motstanden seg i for det meste fredelige demonstrasjoner mot rasismen i politiet, og vi så mange forsøk på å gjøre noe med uretten som har preget det amerikanske storsamfunnets forhold til den de melaninrike minoritetene siden kolonitiden. Motstanden har vist seg på mange måter, for eksempel gjennom fjerning av statuer av rasistiske nasjonalhelter, som krigspresidenten Abraham Lincoln, heltemodige ildpåsettelser av politistasjoner og annen bygningsmasse, ekspropriering av privateiendom, etablering av antirasistiske, politifrie soner i storbyer og utrenskning av skadelig litteratur i biblioteker og utdanningsinstitusjoner. Alt dette, sammen med avsettelsen av Trumps fascistregime og gjeninnføringen av demokratiet, har skapt et håp om en bedre fremtid for De forente stater. Men dette er en prosess som er nødt til å ta tid. Hvitheten er ikke noe som forsvinner av seg seg selv, og selv om Joe Biden tilhører det snille partiet, er han fortsatt hvit, med alt hva det innebærer av medfødte privilegier og internalisert rasisme. Men han har jo en flott, «kvinnelig Obama» ved sin side, og hun kommer nok til å få mer å si enn de fleste visepresidenter. Her hjemme har mange blitt inspirert av innsatsen til Black Lives Matter og Antifa i Amerika og prøvd seg på egne initiativer, som opprop om fjerning av statuer av Winston Churchill og Ludvig Holberg samt fjerning av den ekskluderende benken til minne om den svenske botanikeren hvis navn ei må nevnes.


I idretten har det også begynt å skje ting. Det er ikke bare Vålerengen Idrettsforening som er mot rasisme lenger. Det kom knallharde reaksjoner da en rumensk fotballdommer gjorde noe så grovt som å bruke det rasistiske rumenske språket for å beskrive en melaninrik fotballspiller i desember. At rasismen sitter dypt i fotballen ble ytterligere bekreftet da den tidligere storspilleren John Barnes gikk ut og forsvarte den rasistiske dommeren og således demonstrerte sin egen rasisme. I november måtte styreformann i det engelske fotballforbundet Greg Clarke gå av etter å ha brukt det dypt rasistiske ordet «coloured» om melaninrike fotballspillere, og nå helt på tampen av året fikk den uruguyanske Manchester United-spilleren Edison Cavani sin rettmessige straff da han demonstrerte sin rasisme ved å bruke et spansk ord som kan minne om et engelsk ord som mange synes er støtende og rasistisk i en Instagram-kommentar til en venn. Dessverre er rasismen så rotfestet i hans hjemland at han har fått støtte fra uruguyanske språkforskere. Som om de vet noe om hvordan spansk oppfattes ute i verden. Det er heller ikke så lenge siden en norsk håndballspiller mente han hørte ordet «apekatt» under en amper replikkveksling på banen. Dessverre har Håndballforbundet ennå ikke gått offentlig ut og fordømt uttalelsen. Det vitner om feighet - og kanskje en anelse rasisme innad i forbundet. Men alt i alt må det sies at også i idretten begynner man å ta et oppgjør med rasismen.


Og i desember klarte den modige Instagram-antirasisten Jamal Sheik å rette søkelyset mot den rasistiske TV-serien «Nissene over skog og hei», der komiker Espen Eckbo brukte den rasistiske komedieformen «blackface» for å gjøre narr av nordmenn av afrikansk opprinnelse. En stund så det ut til at han klarte å få strømmetjenesten Dplay til å ta programmet av plakaten, men mediebedriften feiget ut og tok den rasistiske serien inn igjen. Dessverre. Men Sheik klarte i det minste å få en Kiwi-ansatt avskjediget, og han gjorde et tappert forsøk på å få sparket en Vy-ansatt konduktør ved hjelp av en listig klippet video.


Sosiale medier og anonymt angiveri har vist seg å være et effektivt middel i kampen mot rasisme, og vi håper flere tar dette i bruk i det nye året. Vi håper at 2021 blir et enda mer antirasistisk år enn 2020.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

Tre bokomtaler!

Sannsynligvis orienterer du deg i den fysiske verden ved hjelp av sanseapparatet og de kognitive evnene som også gjør deg i stand til å forstå de sorte symbolene som akkurat nå åpenbarer for deg et meningsinnhold som kanskje er deg knakende likegyldig og intet mer enn et resultat av en tilfeldig skjermberøring, eller som du aktivt har oppsøkt nettopp for å ta del i tanker du ikke selv har tenkt. Men verden kan også oppleves ved å benekte sanseapparatets inntrykk og heller bruke kognisjonen, gjerne i tospann med følelsene, til å konstruere hypotetiske strukturer som bedøver, behager, trøster eller endog vekker viljen til å gjenoppta bruken av sanseapparatet. Her omtales tre litterære verker som på ulikt vis beskriver og diagnistiserer menneskets tilværelse i verden.  Vi begynner med Michel Houellebecq s roman Kartet og terrenget fra 2010. Romanen omhandler en kunstner som gjennom  sine arbeider dokumenterer et Frankrike, som vel egentlig må forstås som et bilde på Europa, i endring,

En uforbeholden unnskyldning

Vi beklager. Ettersom Den gode morals voktere på begge sider av Atlanteren har funnet tiden moden for å drive ut Vestens demoner og gjøre en ordentlig loftsrydding i historiens annaler, har Würmstuggu-redaksjonen bestemt seg for å be om unnskyldning for de følgende artikler om amerikansk historie, fra 1700-tallet og frem til den nye, opplyste tid. Vi ser nå at det var uriktig av oss å publisere disse tekstene. Vi beklager alle begreper, konsepter og omtalte hendelser i disse artiklene som måtte vekke anstøt hos lesere som har tilpasset seg den nye tids moral. Vi beklager også tilfeller av ironi, sarkasme og andre språklige og retoriske virkemidler som måtte ha vanskeliggjort lesningen for unge og/eller usofistikerte lesere. Kjennskap til hvordan språket brukes skal ikke være en forutsetning for å forstå innholdet på denne bloggen. Vi forsikrer dere at det fra dypet av våre hjerter runger et klart og uforfalsket Mea maxima culpa! Dette er de angjeldende artiklene: «Disse fordømte